I skrivende stund er jeg på vei til Hjortneskaja. En ny tur, men en ny destinasjon. Denne gangen reiser vi til Kiel. Der har jeg ikke vært på fire år, så jeg gleder meg veldig! Søstera mi fyller dessuten 30 år på søndag, så det må så klart feires.
Grunnen til at dette er vanskelig å dele er fordi jeg føler jeg ikke kan glede meg, og det gjør vondt å reise fra Martin. Jeg føler meg som en skikkelig dårlig kjæreste, og egoistisk- rett og slett. Samtidig så har jeg ikke vært så veldig mye med venninner/familie de siste månedene, og føler jeg ikke kan sette livet mitt på vent. Martin skal dessuten ikke være alene, så det gjør det litt lettere. Tror han kommer til å kose seg, og det samme skal jeg prøve på♥
Halloooo, og god fredaag! Hvordan går det med dere? Jeg er hjemme igjen fra turen til Frederikshavn, vel og merke to dager siden allerede. Kom hjem seint på onsdag, og dro å besøkte Martin like etter. I går kom han hjem igjen, og det er så godt å bare være oss også. Selv om en lengre innleggelse ville gjort det bedre for han, må vi bare gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg synes hvert fall det er veldig godt å bare være oss to, for det er ikke bare bare å besøke folk når de er innlagt. Men jeg kommer fremdeles til å stå ved hans side, sørge for at han får hjelpen han trenger og at ting som blir lovet holdes.
Tenkte å dele litt bilder fra turen jeg hadde med jentene mine. Koste meg så mye i deres selskap, og med god mat, litt drinker, bingo, lykkehjul og shopping på taxfree. I tillegg møtte vi noen andre på turen, så det var veldig koselig!
Hallo dere! Ny uke, og nye muligheter. Denne uken skjer det flere spennende ting, jeg skal blant annet ut å reise TO GANGER. Denne reisen jeg skal på nå har jeg snakket om på Snapchat (adalsjenta heter jeg der) i flere dager, både bekymringer, tanker og gleder. Muligens holdt dere litt på pinebenken også, men jeg reiser til…. Frederikshavn. Wooohoo! Kanskje ikke så stort for dere alle, men jeg er så og si aldri ute å reiser, hvert fall ikke med båten eller til et annet land. Dette er en gave jeg fikk til jul som jeg har gledet meg over i.. ja, to måneder nøyaktig i dag faktisk! Jeg reiste med båten sammen med søstera mi for snart et år siden også, da koste jeg meg så mye. Ser derfor veldig frem til denne gangen også! De to jeg skal reise med er to de som står meg nærmest, og det blir så koselig å tilbringe det neste døgnet med nettopp dem.
Jeg skal prøve å kose meg mest mulig, men jeg reiser med mye bekymringer i forhold til Martin. Han er innlagt fremdeles, og de har sagt nå at han skal være der til saken er behandlet ferdig. Altså, hvert fall til torsdag. Det er litt betryggende, men jeg er veldig redd for at det skal skje han noe mens jeg er borte..
Klokken nærmer seg tre, og jeg skulle lagt meg for en god stund siden. Ulempen med å jobbe natt, er at døgnrytmen tuller seg til. Akkurat nå sliter jeg med en del tankekjør også, så det gjør det ikke noe lettere akkurat. Jeg har mange bekymringer rundt de neste dagene, og bare det at jeg ikke får sove nå stresser meg.
♥ Akkurat nå skulle jeg virkelig ønske at jeg ikke var alene. Altså, jeg er jo aldri alene i utgangspunktet siden jeg har hundene, noe jeg er veldig takknemlig for. Uten Milla og Michelle hadde jeg ikke klart meg så bra som jeg gjør. Men i kveld takler jeg spesielt dårlig å ikke ha noen av mine nærmeste (mennesker) rundt meg når jeg sover. Kommer så mye tanker. Spesielt om døden, det gir meg angst, og den er ikke akkurat liten i skrivende stund.
♥ Jeg er spent på morgendagen. Det er veldig frem og tilbake når det gjelder utskrivelse av Martin. Først var det snakk om fredag, deretter mandag, også onsdag. Jeg håper virkelig at han kan få være der noen dager til. Om han sendes hjem i morgen, er jo ingenting annerledes i forhold til da han ble lagt inn..
♥ Jeg gleder meg og gruer meg på samme tid til å reise på tirsdag. Jeg blir riktignok borte bare en natt, men reiser igjen på lørdag for så å være borte to netter. Jeg trenger virkelig å komme meg litt bort nå, men jeg er litt “hønemor” kan man si, og føler meg som en dårlig samboer fordi jeg reiser nå som han er innlagt. Der igjen håper jeg jo at han er innlagt når jeg er borte, for da veit jeg han er trygg. De jeg skal reise med er virkelig noen fantastiske mennesker også, og jeg ser frem til å tilbringe noen dager med dem♥
♥ Jeg er så innmari glad for menneskene jeg står så nærme. Jeg har ikke så mange rundt meg, men de jeg har er virkelig gull verdt! I den perioden Martin og jeg har vært igjennom og som vi fremdeles har et stykke igjen av til enden, har jeg funnet ut hvem som virkelig er der og spør fordi genuint bryr seg om meg/oss. Jeg tenker hver dag på hvor heldig jeg er som har akkurat de personene jeg har rundt meg, og jeg håper jeg kan gi mer av meg selv tilbake når ting er bedre.
♥ Denne uken har jeg prøvd å være produktiv hjemme her. Jeg har en hel haug med klesvask, en del ting som ikke er pakket ut enda siden jeg flyttet hit og mye annet. Fått gjort en del av det, noe jeg er veldig fornøyd med med tanke på at jeg har vært på samtaler, møter, psykologtime og jobbet ved siden av. Jeg blir fort sliten om dagen, så jeg må ta litt og litt, og sette helsa først. Men det går virkelig fremover, men har litt (les: mye) hengende over meg før avreise også.
♥ Jeg er så takknemlig for alle muligheter jeg har/får gjennom sosiale medier. Det å kunne hjelpe andre gjennom å dele mine opp og nedturer, erfaringer, og komme med råd og tips gir meg virkelig så mye Spesielt snapchat- kontoen min (adalsjenta heter jeg der) har blitt veldig stor, som dermed gir meg muligheten til å nå ut til mange, og jeg føler meg så glad og takknemlig for at jeg kan få muligheten til å bruke stemmen min til noe så viktig som det jeg deler der.
Jeg veit ikke helt hvor jeg starte, for på den ene og en halv måneden jeg har vært borte fra bloggen har det skjedd veldig mye. Jeg har vært redd, glad, sint, sprudlende, deprimert, energisk, sliten, lei, irritert, angstfull.. jeg har som dere skjønner kjent på mange følelser, fordi det er slik denne tiden har vært: en skikkelig berg- og dalbane.
Jeg begynte å legge en og en ting fra meg, og trekke meg tilbake. Usensurerte, bloggen, min egen snapchat-konto, og måtte prioritere det aller viktigste i livet mitt. Den lille “familien min” og venner. Det er ingen prioritering jeg synes er feil, men jeg synes det er veldig kjipt å legge ting som jeg elsker og som hjelper meg veldig, på vent. Jeg synes det er veldig godt å dele tanker og følelser, det hjelper meg mye, men slik er livet i blant, og jeg angrer selvfølgelig heller ikke på valgene jeg har tatt rundt det. Da hadde jeg nok ikke kunnet komme tilbake nå, da hadde jeg pushet meg selv for mye og ikke vært i formen jeg er i nå. Dere som følger meg på snapchat (adalsjenta heter jeg der) har fått vite litt av hva som foregår. Jeg har oppdatert litt nå og da, men siden jeg i utgangspunktet driver aktivt med blogg og vil forsøke å komme tilbake nå, tenkte jeg å forklare litt mer rundt dette.
Denne tiden har for det meste vært tøff, intens og jeg har stått i en usikker situasjon hvor jeg ikke har visst om hvor lenge kjæresten kommer til å leve. Som nevnt tidligere sliter Martin med alvorlige suicidale tanker. Han har dessverre gjort flere forsøk også, seinest nå nylig.
Jeg legger ikke skjul på at det er noe jeg har tatt veldig tøft, det er jo også derfor mange av følelsene mine har kommet- fordi jeg har vært så innmari redd og ting har vært så intens. Men når det er sagt, så gir jeg aldri opp. Martin er ingen byrde for meg og jeg føler ikke han er egoistisk. Dette handler ikke om meg. Jeg veit han er syk, dette vil bli bedre og at det er hjelp å få. Men grunnen til mange av følelsene mine kommer også at måten vi har blitt møtt av helsepersonell. Det kan jo gått se ut som han blir tatt imot, får hjelp og behandling, men veien har vært lang, og vi er ikke i enden. Håpet har vært der hele tiden, men jeg har vært veldig frustrert av så lite forståelse over hvor alvorlig dette har vært og er. Flere ganger har han blitt sendt hjem dagen etter, eller samme dagen, UTEN noen form for videre hjelp eller oppfølgning. Martin ble lagt inn mandag forrige uke, skrevet ut onsdag samme uke, og dagen etter innlagt igjen. Allerede der skjønner man jo at hjelpen burde kommet tidligere, og at den heller ikke var tilstrekkelig denne gangen.
Han ble tvangsinnlagt torsdag, da var tankene så mørke og han var ikke spesielt mottagelig for hjelp. Mandag denne uken ble han flyttet over til en annen avdeling og er der frivillig. Han ser mer håpet selv, folk kjemper for han og det gjør at det ser litt lysere ut for han selv også. Ting er langt ifra bra, men dere aner ikke hvor mye det betyr og hvor glad jeg blir for at han også klarer å se det. Jeg begynte nesten å gråte da vi snakket om det faktisk, fordi det gjør meg lettet. Samtidig veit jeg hvor fort ting kan snu, vi må ta vare på tiden vi har sammen. Derfor har vi også når jeg har besøkt han reist ut litt. Det er mange uenigheter og sterke meninger rundt det at vi har tatt oss en middag på Egon, gått ut litt og vist frem litt gladere sider. Det kan se ut som han ikke er syk, og tro meg- jeg tenker over hvordan andre ser ting. Hvordan han er når han er på bunnen, er ikke noe vi ønsker å dele med andre, men vi kan snakke om vanskelige ting, men for oss er det viktig å ta vare på de fine stundene selv om ting er veldig tøft og vise at man kan ha det fint også midt oppi alt. Vi trenger også å pleie kjærligheten, og det er i tillegg en mye større frihet å dra ut, kunne snakke uten å være redd for at andre skal høre eller mase om avreise.
Akkurat nå: Det har vært veldig mye snakk frem og tilbake, om når han skal ut, hva som kan hjelpe han best mulig, hvilke tiltak som kan settes i gang og lignende. I utgangspunktet var det snakk om at han skulle hjem igjen i dag, men på torsdag ble det sendt inn klage av advokat til fylkesmannen og kontrollkommisjonen. Blir han sendt hjem nå, er ikke ting annerledes i forhold til da han kom inn. Det som gjør ting mest vanskelig er at etter kl. 16 finnes det ikke noe tilbud i Hønefoss annet en legevakt eller evt. helsehjelp telefon. Det kan hjelpe til en viss grad, men å bruke legevakt til en løsning hver gang man trenger hjelp er ikke gunstig over tid. Ettersom klage er sendt inn, kommer han til å være der til tidligst onsdag ettersom det skal være møte med kontrollkommisjonen da. Veldig spent på hva de tenker, og hva som skjer videre da. Men forventer virkelig at om de velger å sende han hjem da, så er det god nok oppfølgning videre også.
2019 har virkelig vært en berg og dalbane. Mange oppturer, fantastiske opplevelser, men også mye personlig. Det har blitt som en pose godt og blandet rett og slett, flere av innlegg er fine, mens andre gir meg en skikkelig klump i magen og får meg til å tenke tilbake på hvor vanskelig perioden jeg stod i var. Det føles godt og vondt ut på samme tid, men likevel er jeg så glad for at innleggene vil eksistere for godt..
“Tenker du noen gang at Martin ikke er bra for deg med tanke på at han sliter så mye psykisk?”, “Kommer du til å orke Martin slik han er i lengden, må være usikker fremtid for dere?”, “Tenker du aldri på at det kanskje ikke er det beste at dere er sammen siden begge sliter psykisk? Dere drar jo hverandre bare ned.”
Først og fremst forstår jeg veldig godt hvorfor spørsmålene kommer inn. Jeg veit at dere ønsker det beste for oss og fremtiden våres. Men jeg skal også innrømme at jeg begynner å bli ganske lei. Når man er i en vanskelig situasjon, partneren sliter psykisk, og man ikke har det så bra selv, så er det ikke akkurat dette man ønsker å høre. “Å tråkke på noen som allerede ligger nede”, er ikke noe som kunne falt meg inn å gjøre- altså gå fra han.
Martin og jeg har hengt sammen siden april 2015, men også kjent hverandre i noen år før det. På den tiden vi har vært sammen har min psyke endret seg veldig, og det i positiv retning. Han er den første personen som har fått meg til å føle meg viktig og at jeg betyr noe for noen. Jeg føler meg mer glad, mindre tankekjør, sovner lettere og bedre, mindre angst, og livet mitt er generelt mer meningsfylt. Han er den jeg kan snakke med når jeg er lei meg, frustrert, sint, føler meg behandlet dårlig av andre, tenker på ting jeg sliter med og tidligere hendelser jeg har opplevd. Tror ikke det er en eneste ting jeg ikke kan snakke med han om. Og han er så forståelsesfull og støttende. Siden vi ble kjent, har vi opplevd så mye sammen. Men etter vi ble kjærester igjen- enda mer. Det har gjort oss sterkere, og vi har lært hverandre å kjenne hverandre enda bedre. Det er ikke alltid vi forstår hverandre eller gjør det riktigere, men er det ikke slik man blir bedre? Av å feile, drite seg litt ut og lære av det. Vi har mange gode dager sammen, men dårlige dager veit vi også kan dukke opp. Vi er trygge på hverandre, ser hverandre og løfter hverandre opp.
Ingen av oss har lyst til å slite psykisk, men det er også derfor vi jobber med det. Vi begge ønsker å bli friskere og ha det bedre med oss selv. Vi har drømmer og ambisjoner for livet og ikke minst sammen. Vi ønsker å kunne frigjøre oss fra nav, kjøpe hus, få førerkort, stifte familie og kanskje gifte oss en gang. Men akkurat nå er vi midt i en periode i livet som er veldig vanskelig. Vi kan få til drømmene og ambisjonene våres på lik linje som alle andre, men det er viktig at vi setter våres egen helse først nå. Vi skal begge fokusere på bli friskere og en bedre versjon av oss selv. Alt det andre kan legges til side, og er ikke noe vi må stresse med. Jeg VEIT at ting vil bli bedre, at vi KOMMER til å bli friskere, og at vi KAN få til akkurat det vi VIL.
Spørsmål som dette er derfor helt og holdent unødvendig. Selv om denne perioden er vanskelig nå, betyr det ikke at fremtiden våres er usikker. Det betyr ikke at vil være slik for alltid. Fremtiden våres kan bli akkurat slik vi ønsker det bare vi jobber frem mot det. Martin er viktig for meg, og jeg er viktig for han.
Som jeg har nevnt tidligere sliter kjæresten min med suicidale tanker. Synes det er så trist at han, og mange andre mennesker sliter med slike tanker. For meg som er redd for å dø, er det vanskelig å forstå at noen tenker at verden vil være bedre uten en, og at noen ønsker heller å forlate verden enn å leve. Jeg skal innrømme at det er veldig tøft å være pårørende. Det vanskeligste for meg er at det er ikke så mye jeg kan gjøre. Jeg prøver å være en god kjæreste, og ikke minst en god støtte.
Først og fremst gjør jeg hva som helst for kjæresten min. Trenger han hjelp, så stiller jeg alltid opp! I dag var jeg med han til hans sosionom for samtale. Jeg var selv hos min psykiatriske sykepleier tidligere på dagen, og jeg må si at jeg blir veldig forvirra og usikker på hva som er riktig og galt å gjøre. Jeg ble rådet til å stole mer på at helsevesenet gjør en riktig og god jobb, og at de sørger for at han får hjelpen han trenger. Men i timen med Martin blir jeg spurt ut om tiltak jeg kan gjøre for at han skal ha det bedre, og om ulike ting jeg kan bistå litt mer med i hverdagen. Jeg kan nevne et eksempel, medisiner. Jeg ble spurt om jeg kunne vekke han for å sørge for å ta disse til faste tider. Helt ok, men det er vel ikke min oppgave å være hans sykepleier og fikse opp i slikt. Vi prøver begge å passe på hverandre slik at vi ikke glemmer å ta våres medisiner. Jeg kan gjerne prøve å motivere og hjelpe til slik at han fungerer bedre i hverdagen, men jeg må si jeg ble litt satt ut. Ansvaret skal i bunn og grunn ikke ligge på meg, og når jeg i tillegg får høre at jeg skal legge ansvaret litt mer på helsevesenet så stiller jeg meg med et spørsmålstegn her..
Videre snakket vi generelt om tidligere ting som har skjedd i livet hans, og hva som skjer videre i forhold til svar på tester og elektiv innleggelse som han er søkt inn på. Han er veldig redd for å gjøre noe dumt, og jeg skal ikke legge skjul på at det er vanskelig å stole på at han ikke gjør noe hvis han for eksempel går seg en tur. Det handler ikke om at jeg skal kontrollere han på noen måte, men jeg er veldig redd for å miste han. Vi ble til slutt enige om at en akutt innleggelse var det beste akkurat nå. Jeg håper han får litt mer og lenger “midlertidig” hjelp frem mot den elektive innleggelsen..
Nå er det to måneder siden jeg og Martin flyttet sammen. Da vi fant ut at vi skulle flytte sammen, “flyttet” jeg også raskt ut av min leilighet. Leiligheten ble vaska tidlig forrige måned, og nøklene ble levert for et par dager siden. I dag gikk oppsigelsestiden på leiligheten ut, og nå startet et nytt kapittel på alvor. Det er litt vemodig. Jeg bodde for meg selv en periode i 2015, men jeg knyttet aldri noe forholdet til stedet og leiligheten. Denne gangen kjennes det litt annerledes ut. Kanskje fordi jeg bodde der såpass lenge, og at jeg visste jeg ikke kom til å flytte “hjem” til jenterommet igjen. Jeg har mange fine minner fra den fine leiligheten min som jeg vil ta med meg videre, alt fra masse besøk, feiring av bursdag, jul og 17.mai, noen få fester, stunder hvor jeg har laget god mat og hatt middags besøk, og late dager i sola på verandaen med venner og kjæresten min. Det var også fine turmuligheter her, og hundene koste seg også i hagen og på verandaen. Mest spesielle er at det er her min og Martin sin reise startet igjen. Det er veldig spesielt for meg!
Til tross for mange fine minner, er det mange vonde også. Jeg har hatt mange vanskelige perioder i løpet av tiden jeg bodde der, og det har skjedd flere ting jeg helst vil glemme. Når det gir deg mer angst, enn glede av å være der, så tenker jeg det er ok at jeg sa opp leiligheten og at jeg er ute derfra nå. Jeg er glad jeg kan starte 2020 uten å tenke noe mer på leiligheten og det negative den har gitt meg. Jeg tar med meg de fine minnene derfra, og gleder meg til å “bo” meg litt mer inn i leiligheten Martin og jeg har sammen nå. Ser frem til hva dette vil gi oss ♥
Jeg har i flere måneder hatt problemer med iPhonen min. Det startet med at lader-inngangen smått ble ødelagt, og at lader/ørepropper detter fort ut. For rundt to uker siden streika mikronen, som resulterte at jeg måtte bruke pc-en til å kontakte folk gjennom Messenger. Ikke alle rundt meg har det, så det ble en fortvilelse i seg selv å måtte spørre andre om å låne telefon for å kunne kontakte andre. Prøvde å oppdatere den, og etter to-tre timer streika den igjen. Hatt litt problemer med å kunne finne en måte å lagre alle bildene mine på, så det har holdt meg lenge igjen med å kjøpe ny telefon. Men da jeg endelig fikk det til, var det ikke noe tvil i valget om å kjøpe ny. Jeg brukte derfor pengene jeg fikk jul og legger til resten selv, så da ble det en ekstra julegave til meg selv i år!
Jeg har vært veldig i tvil i hvilken iPhone jeg skulle kjøpe, så jeg spurte dere som følger meg på snap (@adalsjenta heter jeg der) om erfaringer og anbefalinger. Etter tilbakemeldingene og en tur på Telia hvor jeg fikk god hjelp, endte jeg opp iPhone 11 Pro. Etter å ha brukt den i noen dager allerede, er jeg veldig fornøyd! Endte opp med gull, og 256GB ettersom jeg tar en del bilder, og siden jeg hadde langt over 100GB fra den andre iPhonen som jeg ønsket å ha over på denne.
I tillegg endte jeg opp med å falle for Airpods. Har lenge synes det har virket så rart, men samtidig den siste tiden forstått hvor kjekt det kan være. Når jeg kjøpte ny iPhone, fikk jeg 1000kr avslag på disse, og da nølte jeg ikke med å ta med et par. Det angrer jeg ikke på! Brukt de hver dag siden, og synes de er så praktiske og gode. Stadig tar jeg meg selv i å glemme å ta de ut til og med, glemmer nesten at de er der.
