VI HAR FLYTTET!

Hei fininger! Hvordan går det med dere? Nå er det en stund siden jeg har oppdatert noe her. Det føles ut som en evighet! De siste ukene har vært lange og tøffe for oss alle, og selv om det “bare” er nesten en måned siden jeg oppdatert har tiden kjentes lengre ut. Det har vært mye som har skjedd, men det kan vi kanskje ta en annen gang.. Noe jeg ikke trodde skulle skje ved det første, og spesielt ikke i disse Korona-tider var at vi skulle flytte. Oh yes- vi har flyttet!

Vi flyttet inn tirsdag forrige uke, og stortrives alle fire. Jeg fant egentlig roen ganske fort, og det gjorde hundene også når de kom hjem på torsdag. Leiligheten er helt nydelig, og akkurat det vi trenger nå! Vi bor fremdeles i Hønefoss. Den er litt større enn den forrige, og det merkes. Rom-inndelingene er mye bedre, i tillegg er det både oppkobling til vaskemaskin og oppvaskmaskin, så det kjennes litt “luksus” ut for oss som har vært vandt med å ha felles vaskerom og oppvask som fløyt over med en gang man hadde fått vasket opp.

Jeg gleder meg veldig til å vise dere leiligheten etter hvert, men først må vi komme litt mer på plass. Martin er så utrolig flink, og har tatt seg av det meste med den gamle leiligheten. Her hjemme har vaskemaskinen så og si ikke stått stille, jeg har tømt flere esker og sekker, og i tillegg er nesten alle møbler på plass. Ååh, dette kjennes så utrolig bra! 

 

UKENS SPØRSMÅL #91- KVINNEGUIDEN, BARN, ULIKE HJELPETJENESTER..

SVARENE PÅ DENNE UKENS SPØRSMÅL

Vet du om det er andre plasser enn legevakta man kan søke hjelp om natta?
Jeg har erfart at det dessverre er få steder man kan søke hjelp på natta utenom legevakt og ulike hjelpetelefoner (f.eks. Mental helses hjelpetelefon som har telefonnummer: 116 123). Om man søker, så tilbyr noen kommuner ambulant team som også er tilgjengelige etter kl.15:30.

Er Usensurerte lagt ned? 
Nei, men jeg har hatt nødt til å nedprioritere flere ting nå. Jeg driver Usensurerte alene og det er mye jobb. Jeg er sånn at enten vil jeg si 100% eller ikke holde på med en ting. Så akkurat nå har jeg bare satt det på pause, til ting roer seg litt mer rundt meg.

Hva må til for at du skal ha en fin dag?
Godt spørsmål! Det som kan gjøre at jeg får en fin dag er at jeg har en rolig morgen med god frokost og en lang dusj. At jeg har en plan for dagen, gjør at jeg får en positiv start på dagen som oftest. Jeg trenger i tillegg lite stress for tiden, godt med søvn og huske å spise regelmessig, ellers blir jeg gretten og kan det bli slitsom person å være med. Møter jeg noen av mine nærmeste, blir dagen min ekstra fin!

Har du lagd tråd på Kvinneguiden om deg selv for å få følgere?
Nei, har verken lagd tråd om meg selv der eller på Jodel. Tror svært få gjør det, kunne aldri falt meg inn å gjøre det hvert fall.

Er du med i programmet til Anne Brith?
Nei det er jeg ikke. Jeg var med i et 100- dagers prosjekt med henne for over et år siden, men hun ga seg rundt halvveis, og jeg var ikke så lenge med på dette heller.

Er du fortsatt forelsket? Eller har sommerfugl perioden gått litt over i hverdagen?
Ja absolutt! Men den stormforelskelsen og sommerfuglene i magen hadde jeg ikke så veldig lenge egentlig. Det tok etter min mening lang tid før vi ble sammen og vi drev på en god stund, det var mye frem og tilbake, og satt med mye av disse følelsene denne perioden. Men jeg kjenner sommerfuglene i magen når vi gjør noe ekstra koselig og spesielt sammen, eller han sier noe skikkelig fint. Er så glad jeg har funnet gutten jeg vil dele livet mitt med, er så lykkelig med Martin♥

Martin og du var barnevakt for noen barn i sommer. Er det søstera de sine?
Nei, søstera mi har ikke barn. Det er ei venninne av meg sine.

Hvor ofte er du på Bingo? Planlegger du eller er det spontant?
Noen ganger 3 ganger i måneden, og noen ganger er jeg der ikke på flere måneder. Jeg planlegger det så og si aldri, det blir veldig spontant stort sett.

Har du fullført videregående nå?
Jeg mangler fremdeles et fag fra tredje videregående, men ellers er alt annet fullført.

Hvorfor går du til psykiatrisk sykepleier og ikke psykolog? Er du ikke “dårlig nok” til å få psykolog?
Det aner jeg ikke. Jeg søkte bare om å få en behandler på DPS, og fikk psykiatrisk sykepleier. Hvordan de har vurdert det eller hva som gjør at utslaget ble som det ble, veit jeg ikke. Men jeg er fornøyd bare med at jeg ble tatt så seriøst på den tiden og fikk så raskt hjelp ettersom ting var veldig vanskelig da.

Tror du at du hadde hatt det bedre hvis du hadde flere mentalt friske mennesker rundt deg?
Både og. Kanskje rart å si, men regner med flesteparten forstår hva jeg mener. Jeg synes det er “bra” å ha noen venner rundt meg som sliter psykisk, ettersom da forstår de mer hvordan det er å slite selv, og at om jeg trekker meg litt tilbake eller har vanskelige dager, så blir det akseptert og blir møtt med forståelse som oftest. Men jeg tror samtidig at det ikke alltid er så positivt, da det kan oppstå konflikter, misforståelser og at ene parten forventer mer enn andre orker/har overskudd til, om det ga mening?

Har du gått ned i vekt? Du ser veldig godt ut!
Så koselig å høre, tusen takk for det. Men jeg har ikke gått ned i vekt som jeg veit om hvert fall, veier meg sjeldent og har ikke merket noe på klærne mine heller.

Hva er favoritt butikken din? (Klær, interiør, mat)
Klær: Cubus, H&M, Newyorker, er også blitt glad i KappAhl, og undertøyet fra Lindex liker jeg godt! // Interiør: Nille for det meste, men handler også litt på Jysk, Rusta, IKEA, Price og Kid. // Mat: Restaurant eller matvarebutikk? Førstnevnte så er det Salt & Pepper og Egon som er mine favoritter. Også liker jeg best å handle på Kiwi og Rema.

Alltid alene eller aldri alene?
Aldri alene. Liker i utgangspunktet ikke å være alene, så jeg kunne aldri klart å vært alltid alene.

Hva er det fineste dobbeltnavnet du vet om? Både gutt og jente.
Siste tiden har jeg blitt veldig glad i Lykke-Sofie, men også blitt mye mer i enkeltnavn. Var fast bestemt på at mine barn skulle ha dobbeltnavn tidligere, men nå er jeg ikke like sikker lenger. Veldig glad i Mileah, Leah, Linnea og Emmeline. Ikke tenkt så mye på guttenavn egentlig.

Hva liker du best med hjemmet ditt?
Hjemmet våres kjennes ikke veldig hjemmekoselig enda, og det er ikke så mye jeg er så fornøyd med. Ønsker mer system. Glad i spiseplassen våres, og ikke minst lerret vi har av Milla på veggen.

Hva er det du liker best med Martin?
At han er så vanvittig omsorgsfull og kjærlig. Han bryr seg genuint om andre mennesker, og er så snill mot oss. Han er veldig støttende, får meg alltid til å le og spiller på sjarmen i blant, det er morsomt!

Kunne du tenke deg å adoptere barn en dag istedenfor å få biologiske?
Jeg håper selvfølgelig at jeg har mulighet til å få biologiske barn, men jeg kunne uansett tenke meg å adoptere eller bli fosterhjem. Tenkt på det i mange år.

Er du lei av Leopard-mønster?
Jeg var det i en periode, men nå liker jeg det veldig godt igjen, både av ting og klær. Kjøper riktignok ikke like mye av det nå. Nå er jeg veldig glad i grønt.

Er du redd for at du og Martin skal få Korona-viruset?
Jeg er mer redd at andre rundt meg skal få det enn meg selv, men tror det er noe jeg sier for å berolige meg selv fordi jeg tviler så sterkt på at akkurat dette vil ramme meg. Sier nok det helt til jeg ville fått det selv.

Går du på p-piller nå? Opplever du at det påvirker psyken din på noen måte? Jeg fikk på p-piller selv, men måtte slutte fordi jeg ble så dårlig humør av det.
Det gjør jeg, og nei jeg føler ikke det påvirker psyken min egentlig. Gått på samme type i 1,5 år, veldig fornøyd med disse. Bra du sluttet, og jeg håper du fikk hjelp videre både med psyken og eventuell annen prevensjon om du tenkte det var nødvendig.

Når vil du ha barn, hvis du vil det da?
Jeg har egentlig vært klar for barn i flere år, men jeg ønsker ikke å sette et barn til verden akkurat nå med tanke på at Martin er så dårlig psykisk og vi har mer enn nok med oss selv nå. Så kanskje om 5 år? Tiden vil vise!

Hvordan blir du ivaretatt oppi alt som skjer? Synes dere er knalltøffe som er så dønn ærlige om livets tøffe utfordringer. Trengs flere med slik åpenhet.
Tusen takk for det! Jeg går til psykiatrisk sykepleier, går til henne hver andre uke, men har ikke snakket med så mange som mine følelser rundt det som har skjedd disse månedene, kun en person som har spurt meg av helsepersonell, i tillegg til ei fra FACT- teamet til Martin som jeg snakket med i dag.

Er du stolt av deg selv? Hva liker du best med deg selv?
Ja, og det synes jeg absolutt alle burde være. Stolt over jobben jeg gjør med sosiale medier og at jeg får muligheten til å hjelpe andre mennesker. Liker best håret og øynene mine.

 

Noe du lurer på til neste “ukens spørsmål”? Legg igjen en kommentar! 

 

Følg meg gjerne på: 
Snapchat/Instagram- @adalsjenta

NESTE DESTINASJON

Hallo dere! *Pusser ut*. Goood lørdaaag! *Pusser ut* Heihei! *Pusser ut*… 

Helt ærlig veit jeg ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget, og jeg hadde ikke sett for meg at jeg ville dele dette på den måten her.

I skrivende stund er jeg på vei til Hjortneskaja. En ny tur, men en ny destinasjon. Denne gangen reiser vi til Kiel. Der har jeg ikke vært på fire år, så jeg gleder meg veldig! Søstera mi fyller dessuten 30 år på søndag, så det må så klart feires.

Grunnen til at dette er vanskelig å dele er fordi jeg føler jeg ikke kan glede meg, og det gjør vondt å reise fra Martin. Jeg føler meg som en skikkelig dårlig kjæreste, og egoistisk- rett og slett. Samtidig så har jeg ikke vært så veldig mye med venninner/familie de siste månedene, og føler jeg ikke kan sette livet mitt på vent. Martin skal dessuten ikke være alene, så det gjør det litt lettere. Tror han kommer til å kose seg, og det samme skal jeg prøve på♥

Håper dere alle får en finfin helg!

JENTETUR MED DANSKEBÅTEN

Halloooo, og god fredaag! Hvordan går det med dere? Jeg er hjemme igjen fra turen til Frederikshavn, vel og merke to dager siden allerede. Kom hjem seint på onsdag, og dro å besøkte Martin like etter. I går kom han hjem igjen, og det er så godt å bare være oss også. Selv om en lengre innleggelse ville gjort det bedre for han, må vi bare gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg synes hvert fall det er veldig godt å bare være oss to, for det er ikke bare bare å besøke folk når de er innlagt. Men jeg kommer fremdeles til å stå ved hans side, sørge for at han får hjelpen han trenger og at ting som blir lovet holdes.

Tenkte å dele litt bilder fra turen jeg hadde med jentene mine. Koste meg så mye i deres selskap, og med god mat, litt drinker, bingo, lykkehjul og shopping på taxfree. I tillegg møtte vi noen andre på turen, så det var veldig koselig!

Gleder meg allerede til lørdag! Da blir det ny tur, men da med hun ene venninna mi, søstera mi og ei venninne av henne, og til en annen destinasjon ♥

 

 

JEG SKAL REISE TIL..

Hallo dere! Ny uke, og nye muligheter. Denne uken skjer det flere spennende ting, jeg skal blant annet ut å reise TO GANGER. Denne reisen jeg skal på nå har jeg snakket om på Snapchat (adalsjenta heter jeg der) i flere dager, både bekymringer, tanker og gleder. Muligens holdt dere litt på pinebenken også, men jeg reiser til…. Frederikshavn. Wooohoo! Kanskje ikke så stort for dere alle, men jeg er så og si aldri ute å reiser, hvert fall ikke med båten eller til et annet land. Dette er en gave jeg fikk til jul som jeg har gledet meg over i.. ja, to måneder nøyaktig i dag faktisk! Jeg reiste med båten sammen med søstera mi for snart et år siden også, da koste jeg meg så mye. Ser derfor veldig frem til denne gangen også! De to jeg skal reise med er to de som står meg nærmest, og det blir så koselig å tilbringe det neste døgnet med nettopp dem.

Jeg skal prøve å kose meg mest mulig, men jeg reiser med mye bekymringer i forhold til Martin. Han er innlagt fremdeles, og de har sagt nå at han skal være der til saken er behandlet ferdig. Altså, hvert fall til torsdag. Det er litt betryggende, men jeg er veldig redd for at det skal skje han noe mens jeg er borte..

 

TANKER FØR LEGGETID

Klokken nærmer seg tre, og jeg skulle lagt meg for en god stund siden. Ulempen med å jobbe natt, er at døgnrytmen tuller seg til. Akkurat nå sliter jeg med en del tankekjør også, så det gjør det ikke noe lettere akkurat. Jeg har mange bekymringer rundt de neste dagene, og bare det at jeg ikke får sove nå stresser meg. 

♥ Akkurat nå skulle jeg virkelig ønske at jeg ikke var alene. Altså, jeg er jo aldri alene i utgangspunktet siden jeg har hundene, noe jeg er veldig takknemlig for. Uten Milla og Michelle hadde jeg ikke klart meg så bra som jeg gjør. Men i kveld takler jeg spesielt dårlig å ikke ha noen av mine nærmeste (mennesker) rundt meg når jeg sover. Kommer så mye tanker. Spesielt om døden, det gir meg angst, og den er ikke akkurat liten i skrivende stund.

♥ Jeg er spent på morgendagen. Det er veldig frem og tilbake når det gjelder utskrivelse av Martin. Først var det snakk om fredag, deretter mandag, også onsdag. Jeg håper virkelig at han kan få være der noen dager til. Om han sendes hjem i morgen, er jo ingenting annerledes i forhold til da han ble lagt inn..

♥ Jeg gleder meg og gruer meg på samme tid til å reise på tirsdag. Jeg blir riktignok borte bare en natt, men reiser igjen på lørdag for så å være borte to netter. Jeg trenger virkelig å komme meg litt bort nå, men jeg er litt “hønemor” kan man si, og føler meg som en dårlig samboer fordi jeg reiser nå som han er innlagt. Der igjen håper jeg jo at han er innlagt når jeg er borte, for da veit jeg han er trygg. De jeg skal reise med er virkelig noen fantastiske mennesker også, og jeg ser frem til å tilbringe noen dager med dem♥

♥ Jeg er så innmari glad for menneskene jeg står så nærme. Jeg har ikke så mange rundt meg, men de jeg har er virkelig gull verdt! I den perioden Martin og jeg har vært igjennom og som vi fremdeles har et stykke igjen av til enden, har jeg funnet ut hvem som virkelig er der og spør fordi genuint bryr seg om meg/oss. Jeg tenker hver dag på hvor heldig jeg er som har akkurat de personene jeg har rundt meg, og jeg håper jeg kan gi mer av meg selv tilbake når ting er bedre.

♥ Denne uken har jeg prøvd å være produktiv hjemme her. Jeg har en hel haug med klesvask, en del ting som ikke er pakket ut enda siden jeg flyttet hit og mye annet. Fått gjort en del av det, noe jeg er veldig fornøyd med med tanke på at jeg har vært på samtaler, møter, psykologtime og jobbet ved siden av. Jeg blir fort sliten om dagen, så jeg må ta litt og litt, og sette helsa først. Men det går virkelig fremover, men har litt (les: mye) hengende over meg før avreise også.

♥ Jeg er så takknemlig for alle muligheter jeg har/får gjennom sosiale medier. Det å kunne hjelpe andre gjennom å dele mine opp og nedturer, erfaringer, og komme med råd og tips gir meg virkelig så mye Spesielt snapchat- kontoen min (adalsjenta heter jeg der) har blitt veldig stor, som dermed gir meg muligheten til å nå ut til mange, og jeg føler meg så glad og takknemlig for at jeg kan få muligheten til å bruke stemmen min til noe så viktig som det jeg deler der.

TANKER, TVANGSINNLEGGELSE, FRIHET OG HELSEPERSONELL..

Jeg veit ikke helt hvor jeg starte, for på den ene og en halv måneden jeg har vært borte fra bloggen har det skjedd veldig mye. Jeg har vært redd, glad, sint, sprudlende, deprimert, energisk, sliten, lei, irritert, angstfull.. jeg har som dere skjønner kjent på mange følelser, fordi det er slik denne tiden har vært: en skikkelig berg- og dalbane.

Jeg begynte å legge en og en ting fra meg, og trekke meg tilbake. Usensurerte, bloggen, min egen snapchat-konto, og måtte prioritere det aller viktigste i livet mitt. Den lille “familien min” og venner. Det er ingen prioritering jeg synes er feil, men jeg synes det er veldig kjipt å legge ting som jeg elsker og som hjelper meg veldig, på vent. Jeg synes det er veldig godt å dele tanker og følelser, det hjelper meg mye, men slik er livet i blant, og jeg angrer selvfølgelig heller ikke på valgene jeg har tatt rundt det. Da hadde jeg nok ikke kunnet komme tilbake nå, da hadde jeg pushet meg selv for mye og ikke vært i formen jeg er i nå. Dere som følger meg på snapchat (adalsjenta heter jeg der) har fått vite litt av hva som foregår. Jeg har oppdatert litt nå og da, men siden jeg i utgangspunktet driver aktivt med blogg og vil forsøke å komme tilbake nå, tenkte jeg å forklare litt mer rundt dette.

Denne tiden har for det meste vært tøff, intens og jeg har stått i en usikker situasjon hvor jeg ikke har visst om hvor lenge kjæresten kommer til å leve. Som nevnt tidligere sliter Martin med alvorlige suicidale tanker. Han har dessverre gjort flere forsøk også, seinest nå nylig.

Jeg legger ikke skjul på at det er noe jeg har tatt veldig tøft, det er jo også derfor mange av følelsene mine har kommet- fordi jeg har vært så innmari redd og ting har vært så intens. Men når det er sagt, så gir jeg aldri opp. Martin er ingen byrde for meg og jeg føler ikke han er egoistisk. Dette handler ikke om meg. Jeg veit han er syk, dette vil bli bedre og at det er hjelp å få. Men grunnen til mange av følelsene mine kommer også at måten vi har blitt møtt av helsepersonell. Det kan jo gått se ut som han blir tatt imot, får hjelp og behandling, men veien har vært lang, og vi er ikke i enden. Håpet har vært der hele tiden, men jeg har vært veldig frustrert av så lite forståelse over hvor alvorlig dette har vært og er. Flere ganger har han blitt sendt hjem dagen etter, eller samme dagen, UTEN noen form for videre hjelp eller oppfølgning. Martin ble lagt inn mandag forrige uke, skrevet ut onsdag samme uke, og dagen etter innlagt igjen. Allerede der skjønner man jo at hjelpen burde kommet tidligere, og at den heller ikke var tilstrekkelig denne gangen.

Han ble tvangsinnlagt torsdag, da var tankene så mørke og han var ikke spesielt mottagelig for hjelp. Mandag denne uken ble han flyttet over til en annen avdeling og er der frivillig. Han ser mer håpet selv, folk kjemper for han og det gjør at det ser litt lysere ut for han selv også. Ting er langt ifra bra, men dere aner ikke hvor mye det betyr og hvor glad jeg blir for at han også klarer å se det. Jeg begynte nesten å gråte da vi snakket om det faktisk, fordi det gjør meg lettet. Samtidig veit jeg hvor fort ting kan snu, vi må ta vare på tiden vi har sammen. Derfor har vi også når jeg har besøkt han reist ut litt. Det er mange uenigheter og sterke meninger rundt det at vi har tatt oss en middag på Egon, gått ut litt og vist frem litt gladere sider. Det kan se ut som han ikke er syk, og tro meg- jeg tenker over hvordan andre ser ting. Hvordan han er når han er på bunnen, er ikke noe vi ønsker å dele med andre, men vi kan snakke om vanskelige ting, men for oss er det viktig å ta vare på de fine stundene selv om ting er veldig tøft og vise at man kan ha det fint også midt oppi alt. Vi trenger også å pleie kjærligheten, og det er i tillegg en mye større frihet å dra ut, kunne snakke uten å være redd for at andre skal høre eller mase om avreise.

Akkurat nå: Det har vært veldig mye snakk frem og tilbake, om når han skal ut, hva som kan hjelpe han best mulig, hvilke tiltak som kan settes i gang og lignende. I utgangspunktet var det snakk om at han skulle hjem igjen i dag, men på torsdag ble det sendt inn klage av advokat til fylkesmannen og kontrollkommisjonen.  Blir han sendt hjem nå, er ikke ting annerledes i forhold til da han kom inn. Det som gjør ting mest vanskelig er at etter kl. 16 finnes det ikke noe tilbud i Hønefoss annet en legevakt eller evt. helsehjelp telefon. Det kan hjelpe til en viss grad, men å bruke legevakt til en løsning hver gang man trenger hjelp er ikke gunstig over tid. Ettersom klage er sendt inn, kommer han til å være der til tidligst onsdag ettersom det skal være møte med kontrollkommisjonen da. Veldig spent på hva de tenker, og hva som skjer videre da. Men forventer virkelig at om de velger å sende han hjem da, så er det god nok oppfølgning videre også.

MINE MEST LESTE INNLEGG I 2019

2019 har virkelig vært en berg og dalbane. Mange oppturer, fantastiske opplevelser, men også mye personlig. Det har blitt som en pose godt og blandet rett og slett, flere av innlegg er fine, mens andre gir meg en skikkelig klump i magen og får meg til å tenke tilbake på hvor vanskelig perioden jeg stod i var. Det føles godt og vondt ut på samme tid, men likevel er jeg så glad for at innleggene vil eksistere for godt..

“Livstruende for hunder”

“Den siste tiden”

“Over 10 000 seere på Snapchat”

“My Birthday in picture” 

“Utviklet depresjon” 

“Siden sist”

“Jeg er blitt verifisert på Snapchat”

“Bildedryss fra sommeren”

“Jeg svarer på spørsmål om Martin og våres forhold”

“Jeg svarer på helt syke dilemmaer” 

“5 fordeler med å ha en høy kjæreste”

“Svarer på rykter om meg selv #2”

“Grensen til utroskap”

“10 Positive ting med å være i et forhold”

“En million seere på Snapchat”

“Deltagelse i TV-Program” 

“Oppskrift: Pasta med laks og grønnsaker”

“5 ting jeg hater at jeg elsker å gjøre”

“Jeg har fått meg jobb!”

“Mitt liv om 10 år om jeg fikk bestemme”

“Dette synes jeg om disse trendene”

“Småbarnsforeldre på prøve”

“Noe jeg ikke har fortalt om meg”

“Snapchat tips & triks #1”

“Sex for første gang”

“Høsten. Mørket. Angst.”

“Vår første date”

“Gi tid- Min historie” 

“Vi har flyttet sammen”

“Vårt nye hjem”

“En veldig vanskelig tid”

“Dette fikk jeg til jul”

SPØRSMÅLENE JEG ER LEI AV

“Tenker du noen gang at Martin ikke er bra for deg med tanke på at han sliter så mye psykisk?”, “Kommer du til å orke Martin slik han er i lengden, må være usikker fremtid for dere?”, “Tenker du aldri på at det kanskje ikke er det beste at dere er sammen siden begge sliter psykisk? Dere drar jo hverandre bare ned.”

Først og fremst forstår jeg veldig godt hvorfor spørsmålene kommer inn. Jeg veit at dere ønsker det beste for oss og fremtiden våres. Men jeg skal også innrømme at jeg begynner å bli ganske lei. Når man er i en vanskelig situasjon, partneren sliter psykisk, og man ikke har det så bra selv, så er det ikke akkurat dette man ønsker å høre. “Å tråkke på noen som allerede ligger nede”, er ikke noe som kunne falt meg inn å gjøre- altså gå fra han.

Martin og jeg har hengt sammen siden april 2015, men også kjent hverandre i noen år før det. På den tiden vi har vært sammen har min psyke endret seg veldig, og det i positiv retning. Han er den første personen som har fått meg til å føle meg viktig og at jeg betyr noe for noen. Jeg føler meg mer glad, mindre tankekjør, sovner lettere og bedre, mindre angst, og livet mitt er generelt mer meningsfylt. Han er den jeg kan snakke med når jeg er lei meg, frustrert, sint, føler meg behandlet dårlig av andre, tenker på ting jeg sliter med og tidligere hendelser jeg har opplevd. Tror ikke det er en eneste ting jeg ikke kan snakke med han om. Og han er så forståelsesfull og støttende. Siden vi ble kjent, har vi opplevd så mye sammen. Men etter vi ble kjærester igjen- enda mer. Det har gjort oss sterkere, og vi har lært hverandre å kjenne hverandre enda bedre. Det er ikke alltid vi forstår hverandre eller gjør det riktigere, men er det ikke slik man blir bedre? Av å feile, drite seg litt ut og lære av det. Vi har mange gode dager sammen, men dårlige dager veit vi også kan dukke opp. Vi er trygge på hverandre, ser hverandre og løfter hverandre opp.

Ingen av oss har lyst til å slite psykisk, men det er også derfor vi jobber med det. Vi begge ønsker å bli friskere og ha det bedre med oss selv. Vi har drømmer og ambisjoner for livet og ikke minst sammen. Vi ønsker å kunne frigjøre oss fra nav, kjøpe hus, få førerkort, stifte familie og kanskje gifte oss en gang. Men akkurat nå er vi midt i en periode i livet som er veldig vanskelig. Vi kan få til drømmene og ambisjonene våres på lik linje som alle andre, men det er viktig at vi setter våres egen helse først nå. Vi skal begge fokusere på bli friskere og en bedre versjon av oss selv. Alt det andre kan legges til side, og er ikke noe vi må stresse med. Jeg VEIT at ting vil bli bedre, at vi KOMMER til å bli friskere, og at vi KAN få til akkurat det vi VIL.

Spørsmål som dette er derfor helt og holdent unødvendig. Selv om denne perioden er vanskelig nå, betyr det ikke at fremtiden våres er usikker. Det betyr ikke at vil være slik for alltid. Fremtiden våres kan bli akkurat slik vi ønsker det bare vi jobber frem mot det. Martin er viktig for meg, og jeg er viktig for han.

KJÆRESTEN MIN ER INNLAGT PÅ PSYKIATRISK

Som jeg har nevnt tidligere sliter kjæresten min med suicidale tanker. Synes det er så trist at han, og mange andre mennesker sliter med slike tanker. For meg som er redd for å dø, er det vanskelig å forstå at noen tenker at verden vil være bedre uten en, og at noen ønsker heller å forlate verden enn å leve. Jeg skal innrømme at det er veldig tøft å være pårørende. Det vanskeligste for meg er at det er ikke så mye jeg kan gjøre. Jeg prøver å være en god kjæreste, og ikke minst en god støtte.

Først og fremst gjør jeg hva som helst for kjæresten min. Trenger han hjelp, så stiller jeg alltid opp! I dag var jeg med han til hans sosionom for samtale. Jeg var selv hos min psykiatriske sykepleier tidligere på dagen, og jeg må si at jeg blir veldig forvirra og usikker på hva som er riktig og galt å gjøre. Jeg ble rådet til å stole mer på at helsevesenet gjør en riktig og god jobb, og at de sørger for at han får hjelpen han trenger. Men i timen med Martin blir jeg spurt ut om tiltak jeg kan gjøre for at han skal ha det bedre, og om ulike ting jeg kan bistå litt mer med i hverdagen. Jeg kan nevne et eksempel, medisiner. Jeg ble spurt om jeg kunne vekke han for å sørge for å ta disse til faste tider. Helt ok, men det er vel ikke min oppgave å være hans sykepleier og fikse opp i slikt. Vi prøver begge å passe på hverandre slik at vi ikke glemmer å ta våres medisiner. Jeg kan gjerne prøve å motivere og hjelpe til slik at han fungerer bedre i hverdagen, men jeg må si jeg ble litt satt ut. Ansvaret skal i bunn og grunn ikke ligge på meg, og når jeg i tillegg får høre at jeg skal legge ansvaret litt mer på helsevesenet så stiller jeg meg med et spørsmålstegn her..

Videre snakket vi generelt om tidligere ting som har skjedd i livet hans, og hva som skjer videre i forhold til svar på tester og elektiv innleggelse som han er søkt inn på. Han er veldig redd for å gjøre noe dumt, og jeg skal ikke legge skjul på at det er vanskelig å stole på at han ikke gjør noe hvis han for eksempel går seg en tur. Det handler ikke om at jeg skal kontrollere han på noen måte, men jeg er veldig redd for å miste han. Vi ble til slutt enige om at en akutt innleggelse var det beste akkurat nå. Jeg håper han får litt mer og lenger “midlertidig” hjelp frem mot den elektive innleggelsen..