Dette er veldig vanskelig for meg å dele, og det er mange deler som jeg ikke har fått med og flere biter som skulle vært på plass. Grunnen til at jeg deler dette er fordi det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets kampanje er gi tid, og jeg føler på mange måter at jeg har fått det bedre med å la det gå tid og ta den til hjelp. Jeg føler at gjennom å dele min historie kan det hjelpe mange, og kanskje andre kan få et håp om at ved å gi ting tid vil det bli bedre. Livet mitt har på mange måter blitt bedre, og jeg har lært meg måter å takle situasjoner jeg har opplevd. Ved å gi tid meg selv, gjøre ting som gjør meg glad, og erfare positive opplevelser, så har jeg fått det bedre med meg selv, og det håpet vil jeg gi andre også. Jeg er veldig glad for at vi har en dag som dette. Det kan gjøre at flere blir åpenhet rundt psykisk helse, at det blir lettere å være åpen om sine psykiske lidelser og hvordan man har det, at det blir mindre tabu, og lettere å be om hjelp. 

 

21. april 1998. Livet startet. Uten bekymringer. Ingen frykt. Mye kjærlighet.

 

Jeg ble født inn i en familie med en mamma og pappa som bodde sammen, en storesøster som hadde ventet spent på at jeg skulle komme og en englebror. Jeg tror på en måte jeg ble deres lykke der og da, ettersom sorgen etter storebroren min som de mistet fire år før meg, hadde vært så stor.

Jeg vokste fort. Jeg var en glad liten jente, og som barn flest, gikk jeg i barnehagen. Der trivdes jeg godt og hadde flere venner. Brått snudde livet om. Mamma flyttet fra pappaen min da jeg var tre år. Like etterpå ble barnevernet innblandet. Jeg vokste opp i et hjem med alkoholisme, barnevernet synes ikke noe om mamma sin nye mann og jeg hadde utfordringer i barnehagen. Tidlig i grunnskolen, eller rettere sagt i første klasse, begynte jeg å miste de jeg hadde rundt meg. Jeg ble tvunget til ting, lurt, ertet, spyttet på, dyttet. Jeg var ensom, kontaktsøkende og ville så gjerne ha noen å være med jeg også. Jeg ble faktisk så skremt av de eldre jentene, at jeg tisset på meg hjem fra skolen fordi jeg ikke turte å gå på do der. Pappa ble aldri sint, men jeg tror han ble oppgitt over å få våt dress og cherrox hjem hver dag på vinterstid.

På grunn av alt dette utviklet jeg meg til å få et større temperament og bli mer bestemt. Gjennom de første årene så hjalp det meg veldig at jeg hadde en assistent på skolen. Hun hjalp meg med ting jeg ikke forstod, og jeg fikk også et avbrekk fra hverdagen. Ting jeg husker spesielt husker godt var at vi gikk turer, og plukket blomster som vi la på graven til broren min. Det var godt å være borte fra de andre i blant, for da fikk jeg muligheten til å bare være meg, og gjøre noe som ga meg en positiv opplevelse i hverdagen.

På denne tiden ble jeg også diagnostisert med ADHD. Barnevernet, skolen og BUP skulle absolutt finne feil på meg og fant en diagnose de kunne sette. Jeg tok masse tester, men det ble aldri undersøkt noe videre om hvordan jeg hadde det eller andre årsaker til at det kunne være sånn. I senere tid etter prat med psykolog og ny utredning, viser det seg at jeg er feildiagnostisert. Alt sinnet, følelsene jeg har sittet med, reaksjonene mine på ting, og konsentrasjonsproblemene mine som jeg har slitet med opp igjennom årene viser seg at har vært angst. Å bli feildiagnostisert har skapt mye problemer for meg og enda mer mobbing, for det at jeg fikk denne diagnosen var noe plutselig alle viste om, og i ettertid virker det som det nesten var tabu å ha en slik diagnose, selv om verken ADHD eller det å slite psykisk er feil.

Mamma og pappa hadde ikke så mange muligheter til å ta meg med ut på aktiviteter, og det ble krevende for han å være alenefar. Å gi nok oppmerksomhet til både meg og søsteren min, var nok noe han synes var vanskelig. Det ble derfor satt i gang et tiltak fra barnevernet sin side at jeg fikk støttekontakt. Hun var ung, veldig hyggelig, og bodde alene. Jeg og henne fant på mye gøy sammen, og jeg fikk oppleve mye der som jeg aldri ville fått oppleve ellers om det ikke hadde vært for henne og hennes familie. Men jeg skal ikke bare si at det var fryd og gammen å være der. Etter hvert fikk hun kjæreste og barn, og jeg følte jeg var der kun for at hun skulle tjene pengene sine, og at jeg måtte gjøre alt de ville for veie opp til forventningene deres. Det var ingen god følelse. Jeg følte også hele veien at dette var et tiltak de satte i gang fordi jeg var problemet, og at barnevernet hele tiden jobbet imot meg. Hvorfor kunne de ikke hjelpe meg? Spørre meg hvordan jeg hadde det og hva de kunne gjøre for at jeg skulle ha det bedre? Spørsmålet kom aldri..

Jeg var først i klassen som fikk mensen. Da var jeg bare 10 år gammel. Jeg fortalte ei venninne i klassen om det, og før jeg rakk å blunke så viste alle i klassen, og noen fra de andre klassene det. Det var lite kult, ettersom det ikke ble tatt så godt imot. Det å komme i puberteten så tidlig var en ting som utløste enda mer mobbing.

Året før hadde mamma og mannen hennes fått seg hund. I løpet av dette året knyttet et sterkt bånd til henne. Å ha henne var det eneste som holdt meg oppe gjennom all mobbingen og nedturene. Jeg gikk masse turer med henne, lærte hun nye triks og hun ga meg mye glede.

Som syvende klassing holdt jeg på å miste min eneste støttespiller i livet. Pappaen min. Han ble alvorlig syk og var nære på å død. Jeg var veldig redd og lei meg hele tiden. Pappa er en sterk mann, han klarte seg. Jeg husker jeg tegnet en tegning til han da han lå på sykehuset. Jeg tegnet meg, søsteren min, hunden til mamma som alltid har vært favoritten min og hunden til søsteren min. Vi alle var prikk like oss selv, og pappa forstod med en gang at jeg hadde tegnet oss slik at han skulle huske oss mens han ventet på komme hjem. Han ble så glad at han gråt. Bilde har vi hengt opp i stuen hos han, og hver gang jeg ser på det tenker jeg tilbake på denne perioden, og tenker på hvor heldig vi er som fremdeles har han blant oss.

Rundt en til to måneder etterpå mistet jeg bestemoren min. Jeg var veldig glad i henne, og gjennom barndommen husker jeg spesielt godt at hun lagde veldig god makaronistuing og vafler. Hun var så kjærlig og god. Etter disse hendelsene som hadde skjedd på kort tid uttrykte jeg meg som deprimert og mye trist. Og for å være ærlig så var jeg det også. Jeg ble ikke hørt med mobbingen, jeg holdt på miste to personer på en gang og hadde i tillegg opplevde noe vondt som ingen viste om. Ikke bare en gang, men flere ganger.. Jeg ble seksuelt misbrukt. En mann som jeg følte var som en ekstra far for meg i livet brøt hele båndet vi hadde bygget opp og trådde over en grense som overhode ikke er greit. Overgrepene varte over flere år i mitt eget hjem. Jeg turte ikke å si nei til han, stritte imot eller fortelle noen om det. Hendelsene har påvirket meg i stor grad senere i livet, og har ødelagt veldig mye for meg.

Gjennom de vanskelige periodene har jeg alltid prøvd å finne metoder for å komme meg gjennom ting og alltid lengtet etter at ting skulle bli bedre. Jeg hadde alltid håpet og troen, og tenkte alltid “jeg har opplevd verre, dette klarer jeg”. Jeg fant fort stor glede i å skrive blogg. Jeg startet med det i 2012, og har fortsatt siden. Bloggen fikk meg til å kjenne en følelse jeg aldri hadde kjent på før. Mestring. Det var en fantastisk følelese etter så mange nedturer. Samme året fikk jeg også min første hund hos pappa. Milla ble fort trygg hos oss, etter at vi tok over henne fra ei som ikke hadde tid til henne lenger. Henne ble min store motivasjon i hverdagen, og jeg gledet meg hver dag til å komme hjem fra skolen for å se henne igjen.

Gjennom barndommen har jeg også funnet mye trøst i å skrive dagbok, og synge. Jeg husker jeg ofte satt på CD- plater på rommet av både Miley Cyrus, Atle Pettersen og Gabrielle. Jeg fant en lampe på rommet mitt som jeg brukte som mikrofon og sang med på full hals. Sang er noe jeg alltid har vært glad i, jeg gikk i barne-sangkor da jeg var mindre og når jeg skulle konfirmeres fikk høre om Ten Sing. Jeg startet opp med det ved siden av konfirmasjonsundervisningen, for jeg skulle nemlig ikke gjøre forskjell fra andre, og ville møte opp på undervisningene til tross for at jeg egentlig ikke trengte det siden jeg startet med Ten Sing. På Ten Sing bygget jeg opp mange nye relasjoner og bekjentskaper, det var veldig godt etter mange år med lite venner og mye ensomhet.

Siste året på ungdomsskolen prøvde pappaen min å ta livet sitt. Det var veldig tøft, men han var mentalt sterk, fikk panikk og innså til slutt hva livet faktisk har å by på og hvor mange gleder han hadde/har i livet sitt. Jeg ble flyttet bort en periode siden han hadde det såpass vanskelig og trengte tid til å bygge seg opp igjen. Denne perioden var vanskelig, ettersom jeg følte at det handlet mye om meg og jeg kjente på en følelse av at jeg var problemet. Etter et par måneder fikk jeg flytte hjem igjen. Han begynte å få hjelp hos psykolog og vi ble ute av barnevernet, noe som var veldig godt og lettene for meg. Siden jeg er oppvokst med å bo hos pappa, har jeg og han bygd opp et spesielt bånd og han har vært den jeg har kunnet snakke med når det har vært vanskelig på skolen, jeg har blitt utestengt og noen har mobbet meg.

Da jeg begynte på videregående sommeren etter ble jeg kjent med mange fra andre skoler. Jeg følte jeg fikk en ny start, og det var få som dømte meg etter hvordan jeg var før. Jeg opplevde noen utestengelse der og mange som hadde stygge meninger om meg, men fokuserte som jeg alltid hadde gjort på de få gode menneskene jeg hadde rundt meg. På slutten av året fikk jeg igjen kontakten med en gutt jeg hadde gått på skole med tidligere. Vi ble etter hvert kjærester, og jeg følte meg som den lykkeliste i verden. Vi var kjærester i 8 måneder før forholdet tok slutt. Det var veldig tungt og vanskelig, men vi fortsatte å holde kontakten og var gode venner. Dette skoleåret var veldig tungt for meg. Ikke nok med at forholdet tok slutt etter at jeg hadde gått halve året, så gikk jeg på skole jeg ikke ønsket. Jeg kom ikke inn på skolen jeg ville, mistet kontakten med flere jeg hadde vært mye med tidligere og det var vanskelig å bli kjent med folk på de nye skolene. Overgrepene jeg hadde vært igjennom kom også frem, og jeg anmeldte vedkommende som hadde seksuelt misbrukt meg. Det ble en lang og tung prosess med møter med advokat, politi og jeg startet opp hos psykolog. Det vanskeligste oppi det var følelsen av å ikke bli trodd av familien min, selv om vedkommende som hadde begått disse overgrepene innrømte hva han hadde gjort.

Tredje videregående kom og ting ble bedre. Jeg kom inn på det jeg ønsket, og selv om jeg ikke gikk i klasse med noen av mine daværende bestevenninner, så var livet mye bedre. Jeg trivdes bedre i klassen, og jeg fikk vært med vennene mine i friminuttene. Jeg så frem til russetiden, og følte meg bra og ble glad over at flere ville være i gruppe med meg. Sammen prøvde vi oss på dugnadsjobber og solgte kaker. Vi var en fin gjeng, opplevde mye gøy og jeg ser tilbake på denne tiden med et stort smil. Rett før russerevyen vi skulle ha ble jeg ringt opp av advokaten min og det var satt dato til rettsaken. Angsten forsterket seg og jeg mistet mye av konsentrasjonen på skolen. Jeg grudde meg veldig, og var redd for at det ikke ville gå min feil. Saken vant jeg uten tvil fra noen, noe som har vært veldig godt for meg i senere tid. For første gang har jeg kjent på følelsen av å bli ordentlig trodd, ettersom familien stilte sine tvil i om det faktisk var sant. Motstanden fra dem var tøff, så det var veldig lettene for meg da jeg vant. Men den dag i dag veit jeg fremdeles ikke om alle tror på meg, selv om han også har blitt dømt. Det er veldig vanskelig for meg.

De siste to årene har jeg jobbet veldig mye med psyken min. Alt som har skjedd gjennom min barndom og oppvekst har vært med på utvikle angst og mange vanskelige tanker hos meg. Jeg har det vanskelig med relasjoner og venner, og trekker meg fort bort når ting blir vanskelig. Jeg har utviklet dødsangst, og sliter med søvnproblemer på grunn av dette. Angsten har forverret seg med tiden, og jeg får flere ganger panikk over situasjoner som minner meg om han som misbrukte meg, hvis det skjer utforbredte ting, hvis jeg er alene, føler jeg må prestere og i enkelte sosiale sammenhenger. Jeg går fremdeles til psykolog, og har nå for tre måneder siden fått en arbeidsplass å gå til. Jeg har hatt noen småjobber tidligere, men vil påstå at det er denne som har gitt meg mest langsiktig arbeidserfaring. Jeg fikk også tilbake Martin, knippe i livet mitt.