2019 har virkelig vært en berg og dalbane. Mange oppturer, fantastiske opplevelser, men også mye personlig. Det har blitt som en pose godt og blandet rett og slett, flere av innlegg er fine, mens andre gir meg en skikkelig klump i magen og får meg til å tenke tilbake på hvor vanskelig perioden jeg stod i var. Det føles godt og vondt ut på samme tid, men likevel er jeg så glad for at innleggene vil eksistere for godt..
“Tenker du noen gang at Martin ikke er bra for deg med tanke på at han sliter så mye psykisk?”, “Kommer du til å orke Martin slik han er i lengden, må være usikker fremtid for dere?”, “Tenker du aldri på at det kanskje ikke er det beste at dere er sammen siden begge sliter psykisk? Dere drar jo hverandre bare ned.”
Først og fremst forstår jeg veldig godt hvorfor spørsmålene kommer inn. Jeg veit at dere ønsker det beste for oss og fremtiden våres. Men jeg skal også innrømme at jeg begynner å bli ganske lei. Når man er i en vanskelig situasjon, partneren sliter psykisk, og man ikke har det så bra selv, så er det ikke akkurat dette man ønsker å høre. “Å tråkke på noen som allerede ligger nede”, er ikke noe som kunne falt meg inn å gjøre- altså gå fra han.
Martin og jeg har hengt sammen siden april 2015, men også kjent hverandre i noen år før det. På den tiden vi har vært sammen har min psyke endret seg veldig, og det i positiv retning. Han er den første personen som har fått meg til å føle meg viktig og at jeg betyr noe for noen. Jeg føler meg mer glad, mindre tankekjør, sovner lettere og bedre, mindre angst, og livet mitt er generelt mer meningsfylt. Han er den jeg kan snakke med når jeg er lei meg, frustrert, sint, føler meg behandlet dårlig av andre, tenker på ting jeg sliter med og tidligere hendelser jeg har opplevd. Tror ikke det er en eneste ting jeg ikke kan snakke med han om. Og han er så forståelsesfull og støttende. Siden vi ble kjent, har vi opplevd så mye sammen. Men etter vi ble kjærester igjen- enda mer. Det har gjort oss sterkere, og vi har lært hverandre å kjenne hverandre enda bedre. Det er ikke alltid vi forstår hverandre eller gjør det riktigere, men er det ikke slik man blir bedre? Av å feile, drite seg litt ut og lære av det. Vi har mange gode dager sammen, men dårlige dager veit vi også kan dukke opp. Vi er trygge på hverandre, ser hverandre og løfter hverandre opp.
Ingen av oss har lyst til å slite psykisk, men det er også derfor vi jobber med det. Vi begge ønsker å bli friskere og ha det bedre med oss selv. Vi har drømmer og ambisjoner for livet og ikke minst sammen. Vi ønsker å kunne frigjøre oss fra nav, kjøpe hus, få førerkort, stifte familie og kanskje gifte oss en gang. Men akkurat nå er vi midt i en periode i livet som er veldig vanskelig. Vi kan få til drømmene og ambisjonene våres på lik linje som alle andre, men det er viktig at vi setter våres egen helse først nå. Vi skal begge fokusere på bli friskere og en bedre versjon av oss selv. Alt det andre kan legges til side, og er ikke noe vi må stresse med. Jeg VEIT at ting vil bli bedre, at vi KOMMER til å bli friskere, og at vi KAN få til akkurat det vi VIL.
Spørsmål som dette er derfor helt og holdent unødvendig. Selv om denne perioden er vanskelig nå, betyr det ikke at fremtiden våres er usikker. Det betyr ikke at vil være slik for alltid. Fremtiden våres kan bli akkurat slik vi ønsker det bare vi jobber frem mot det. Martin er viktig for meg, og jeg er viktig for han.
Som jeg har nevnt tidligere sliter kjæresten min med suicidale tanker. Synes det er så trist at han, og mange andre mennesker sliter med slike tanker. For meg som er redd for å dø, er det vanskelig å forstå at noen tenker at verden vil være bedre uten en, og at noen ønsker heller å forlate verden enn å leve. Jeg skal innrømme at det er veldig tøft å være pårørende. Det vanskeligste for meg er at det er ikke så mye jeg kan gjøre. Jeg prøver å være en god kjæreste, og ikke minst en god støtte.
Først og fremst gjør jeg hva som helst for kjæresten min. Trenger han hjelp, så stiller jeg alltid opp! I dag var jeg med han til hans sosionom for samtale. Jeg var selv hos min psykiatriske sykepleier tidligere på dagen, og jeg må si at jeg blir veldig forvirra og usikker på hva som er riktig og galt å gjøre. Jeg ble rådet til å stole mer på at helsevesenet gjør en riktig og god jobb, og at de sørger for at han får hjelpen han trenger. Men i timen med Martin blir jeg spurt ut om tiltak jeg kan gjøre for at han skal ha det bedre, og om ulike ting jeg kan bistå litt mer med i hverdagen. Jeg kan nevne et eksempel, medisiner. Jeg ble spurt om jeg kunne vekke han for å sørge for å ta disse til faste tider. Helt ok, men det er vel ikke min oppgave å være hans sykepleier og fikse opp i slikt. Vi prøver begge å passe på hverandre slik at vi ikke glemmer å ta våres medisiner. Jeg kan gjerne prøve å motivere og hjelpe til slik at han fungerer bedre i hverdagen, men jeg må si jeg ble litt satt ut. Ansvaret skal i bunn og grunn ikke ligge på meg, og når jeg i tillegg får høre at jeg skal legge ansvaret litt mer på helsevesenet så stiller jeg meg med et spørsmålstegn her..
Videre snakket vi generelt om tidligere ting som har skjedd i livet hans, og hva som skjer videre i forhold til svar på tester og elektiv innleggelse som han er søkt inn på. Han er veldig redd for å gjøre noe dumt, og jeg skal ikke legge skjul på at det er vanskelig å stole på at han ikke gjør noe hvis han for eksempel går seg en tur. Det handler ikke om at jeg skal kontrollere han på noen måte, men jeg er veldig redd for å miste han. Vi ble til slutt enige om at en akutt innleggelse var det beste akkurat nå. Jeg håper han får litt mer og lenger “midlertidig” hjelp frem mot den elektive innleggelsen..
Nå er det to måneder siden jeg og Martin flyttet sammen. Da vi fant ut at vi skulle flytte sammen, “flyttet” jeg også raskt ut av min leilighet. Leiligheten ble vaska tidlig forrige måned, og nøklene ble levert for et par dager siden. I dag gikk oppsigelsestiden på leiligheten ut, og nå startet et nytt kapittel på alvor. Det er litt vemodig. Jeg bodde for meg selv en periode i 2015, men jeg knyttet aldri noe forholdet til stedet og leiligheten. Denne gangen kjennes det litt annerledes ut. Kanskje fordi jeg bodde der såpass lenge, og at jeg visste jeg ikke kom til å flytte “hjem” til jenterommet igjen. Jeg har mange fine minner fra den fine leiligheten min som jeg vil ta med meg videre, alt fra masse besøk, feiring av bursdag, jul og 17.mai, noen få fester, stunder hvor jeg har laget god mat og hatt middags besøk, og late dager i sola på verandaen med venner og kjæresten min. Det var også fine turmuligheter her, og hundene koste seg også i hagen og på verandaen. Mest spesielle er at det er her min og Martin sin reise startet igjen. Det er veldig spesielt for meg!
Til tross for mange fine minner, er det mange vonde også. Jeg har hatt mange vanskelige perioder i løpet av tiden jeg bodde der, og det har skjedd flere ting jeg helst vil glemme. Når det gir deg mer angst, enn glede av å være der, så tenker jeg det er ok at jeg sa opp leiligheten og at jeg er ute derfra nå. Jeg er glad jeg kan starte 2020 uten å tenke noe mer på leiligheten og det negative den har gitt meg. Jeg tar med meg de fine minnene derfra, og gleder meg til å “bo” meg litt mer inn i leiligheten Martin og jeg har sammen nå. Ser frem til hva dette vil gi oss ♥
Jeg har i flere måneder hatt problemer med iPhonen min. Det startet med at lader-inngangen smått ble ødelagt, og at lader/ørepropper detter fort ut. For rundt to uker siden streika mikronen, som resulterte at jeg måtte bruke pc-en til å kontakte folk gjennom Messenger. Ikke alle rundt meg har det, så det ble en fortvilelse i seg selv å måtte spørre andre om å låne telefon for å kunne kontakte andre. Prøvde å oppdatere den, og etter to-tre timer streika den igjen. Hatt litt problemer med å kunne finne en måte å lagre alle bildene mine på, så det har holdt meg lenge igjen med å kjøpe ny telefon. Men da jeg endelig fikk det til, var det ikke noe tvil i valget om å kjøpe ny. Jeg brukte derfor pengene jeg fikk jul og legger til resten selv, så da ble det en ekstra julegave til meg selv i år!
Jeg har vært veldig i tvil i hvilken iPhone jeg skulle kjøpe, så jeg spurte dere som følger meg på snap (@adalsjenta heter jeg der) om erfaringer og anbefalinger. Etter tilbakemeldingene og en tur på Telia hvor jeg fikk god hjelp, endte jeg opp iPhone 11 Pro. Etter å ha brukt den i noen dager allerede, er jeg veldig fornøyd! Endte opp med gull, og 256GB ettersom jeg tar en del bilder, og siden jeg hadde langt over 100GB fra den andre iPhonen som jeg ønsket å ha over på denne.
I tillegg endte jeg opp med å falle for Airpods. Har lenge synes det har virket så rart, men samtidig den siste tiden forstått hvor kjekt det kan være. Når jeg kjøpte ny iPhone, fikk jeg 1000kr avslag på disse, og da nølte jeg ikke med å ta med et par. Det angrer jeg ikke på! Brukt de hver dag siden, og synes de er så praktiske og gode. Stadig tar jeg meg selv i å glemme å ta de ut til og med, glemmer nesten at de er der.
God kveld fininger, og ikke minst- godt nyttår! Har dere hatt en fin feiring i dag? Vi befinner oss på et hotell på Gardemoen, og har ikke akkurat feiret så veldig. Vi hadde flere alternativer av ting vi kunne gjøre i dag, men etter alt som skjer om dagen må vi bare ta time for time, og se an formen til Martin. Så spontane som vi er, endte vi opp her rundt klokka ti. Hundene er ikke så begeistret for fyrverkeri, og på hotellet vi er på er det veldig hundevennlig og lydisolert. Det betyr at hundene fikk ikke med seg noe av fyrverkeri, og jeg kan konkludere med at dette har vært den beste nyttårsaften noen sinne for deres del. Hundene har vært ute, vi har fått spist, og jeg har tatt meg et bad.
Nå skal vi straks legge oss etter en veldig rolig og avslappende dag, ettersom vi skal stå opp til frokosten i morgen. Elsker hotellfrokost, så det gleder jeg meg til!
Har forresten kjøpt meg ny telefon, sjekk hvor fine bildene blir! Deilig å slippe å måtte gå rundt med et kamera, men at jeg kan knipse litt fine bilder med telefon og poste også. Skal vise dere hvilken jeg har kjøpt i neste innlegg.
