TENK Å HA EN SÅNN MAMMA

I dag er det morsdag, og jeg veit at denne dagen er sår for mange, meg selv inkludert. Det er mange som ikke har en mamma å ringe, gratulere eller feire på denne dagen av forskjellige grunner, som blant annet at man ikke bor med eller har samvær med mor, at man har mistet moren sin, at man har et komplisert og vanskelig forhold, eller ikke av en eller annen grunn ikke har kontakt. 

For min del så har min mamma tatt et valg jeg ikke klarer å godta og jeg har derfor kuttet kontakten med henne. Jeg leser ofte på denne dagen “I dag våknet jeg til frokost på sengen og den fine gaven, fra de gode og fantastiske barna mine”, “jeg er heldig jeg” osv. Forstå meg rett, det er veldig koselig og det er sånn det burde være. Altså de materialistiske tingene må ikke være tilstede, men den kjærligheten og godheten man viser. Men det burde jo også være andre veien. 

For meg har det blitt sånn. Det er ikke en selvfølge at barna (avhengig av alder) er gode og at mor er heldig. Det er ikke alltid fortjent heller. Mor kan gjøre valg som kan være utilgivelige og som kan være vanskelig å forstå. Man skulle tro at alle mødre ønsket å gjøre alt for barna sine og det beste for dem, hvert fall for å holde kontakt. Det er noe som burde komme gjennom morsinstinktet og værende i mammahjertet for alltid, mener nå jeg hvert fall. Men tydeligvis ikke. 

I dag har jeg lyst til å dele en tekst jeg har skrevet om hvordan jeg skulle ønske mitt forhold til min mamma var, om hun ikke hadde tatt dette valget som har påvirket vårt forhold for alltid, og hvordan jeg selv vil være som mamma om jeg noen gang får barn. 

 

Tenk å ha en sånn mamma.
En mamma som gir deg ubetinget kjærlighet, 

som er støttende og som du kan ha gode samtaler og spørre ut.
En mamma som gir deg trygghet, som er stolt av deg og over ting du oppnår. 
En mamma som du kan ringe når du er frustrert og lei deg,

eller når du er glad og vil dele alt fra store til små happenings i livet.
En mamma som prøver å hjelpe deg når ting er vanskelig eller om det er noe du trenger hjelp til,
som er tilstedeværende, heier på deg og lytter.
Tenk å ha en mamma du kan kjøpe blomster eller gi en annen oppmerksomhet til, 

en du kan lage en kake til og gi en god klem, på en dag som denne.

 

FØRSTE TIME HOS PSYKIATRISK SYKEPLEIER I KOMMUNEN

Har allerede snakket litt om dette på snapchat, men siden jeg har vært åpen her også om at jeg skal få ny behandler, tenkte jeg å dele litt om det her på bloggen for dere som ikke følger meg der.

Fredag hadde jeg min første time hos ny behandler. Jeg ble jo avsluttet på DPS for en tid tilbake, og har nå fått en ny psykiatrisk sykepleier som er under kommunen. Jeg var veldig spent frem mot timen, så både frem til timen og gruet meg veldig. Behandleren jeg har fått nå visste jeg hvem var fra tankeviruskurset jeg har gått på, så jeg kjente henne litt fra før av på en måte. Samtidig som hun følte hun kjente meg litt også, så er det jo selvfølgelig mye hun ikke veit om meg. Jeg fortalte masse første time, mer enn jeg så for meg. Jeg følte vi hadde god kjemi, at hun tok meg på alvor og jeg er veldig spent på veien videre nå. Den største jobben må man gjøre selv for å få det bedre, men å ha noen som kan gi deg råd og tips på hvordan man kan håndtere ulike situasjoner og hjelpe meg på veien, er noe jeg er veldig takknemlig for at jeg har muligheten til.

Timen gikk som sagt til at jeg fortalte en del. Følte det ble veldig mye surr og rot for meg, vi gikk veldig frem og tilbake. Det tror jeg egentlig handler om at jeg har ikke snakket med noen på 4 måneder om meg og mitt, så det ble mye på en gang. Det var også litt info til meg og litt generelle spørsmål til meg. Vi skal fortsette med det neste gang tror jeg, før vi begynner å komme mer innpå ting. Har neste time igjen på torsdag allerede.

EN TØFF PERIODE..

LIFE IS TOUGH, BUT YOU ARE TOUGHER

Veit ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Men jeg har nå gått 13 dager siden jeg oppdaterte bloggen sist. Det har skjedd mye på denne tiden, samtidig som det mest har gått i mange negative tanker jeg har hatt selv. Som sagt har det skjedd mye, mye jeg ikke ønsker å gå innpå akkurat nå. Det har gjort at jeg har glemt avtaler og trukket meg litt tilbake fra ting. Jeg presset også meg selv hardt når jeg ikke burde, og kjente på et press når det gjaldt sosiale medier ved siden av. I tillegg følte jeg rett og slett for å være litt usynlig. Jeg ville ikke at noen skulle vite hvor jeg var eller hva jeg gjorde. Jeg trengte rett og slett en pause. På en siden kunne jeg gjerne ønske at jeg lot den vare lenger, men har smått startet opp med å oppdatere min private snap, og vil forsiktig starte opp med de andre sosiale mediene mine også.

Flere har spurt om hvordan det går med meg fordi jeg uventet ikke oppdaterte noen ting på sosiale medier, noe jeg setter veldig stor pris på. Det er så hyggelig å høre at man er savnet og at noen tenker på en. Nå er jeg hvert fall tilbake, og det føles veldig bra. For jeg har savnet å kunne skrive og dele ting med dere, og ikke minst har jeg savnet dere! Veit ikke hvor ofte jeg kommer til å oppdatere nå i starten, for vil gjerne fokusere på Instagram og Snapchat ved siden av, og for at det ikke skal bli for mye på en gang og at jeg dropper alt, så er det bedre å bruke litt mindre tid på hver enkelt og ikke presse seg selv alt for hardt med en gang, etter min mening. Men jeg skal tilbake der jeg var til slutt med oppdatering minst en gang daglig her.

 

Håper dere ellers har det fint om dagen, og får en kjempefin uke! 

 

 

FACEBOOKINSTAGRAMSNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)

IKKE SÅ PERFEKT SOM DET SER UT TIL

ALT ER IKKE SÅ PERFEKT SOM DET SER UT TIL.. 

Har du egentlig tenkt over hvor mye et annet menneske kan skjule bak et smil? Om ikke, så burde du gjøre det nå. Det er nemlig ikke alltid sånn at ting er like perfekt som det ser ut til. 

Her på bloggen prøver jeg å fremstå som en så ærlig person som mulig, en versjon som gjenspeiler meg og den jeg er. Samtidig er det ikke alt jeg ønsker å fortelle og dele med andre, og jeg sier ikke alltid i fra om jeg har en dårlig dag. For mitt liv så langt har bestått av flere dårlige perioder, hvor den ene dagen kan være god og den andre motsatte, på null komma niks. Med min bagasje med barnevernet, bli sviktet av profesjonelle mennesker, overgrep, mobbing og omsorgssvikt for å nevne det, så er det kanskje ikke så rart det har blitt sånn heller. Og da har det heller ikke blitt naturlig for meg å fortelle her gang jeg har en dårlig dag og hva som er galt der og da.

Jeg gjemmer ofte mine problemer bak et smil, og jeg har jo tidligere fått kommentarer på at jeg ser så glad og lykkelig ut, men som sagt så er det ikke alltid ting er like perfekt som det ser ut til, noe jeg også har fortalt vedkommende som har fortalt meg det. Jeg prøver å gjøre andre rundt meg glad til enhver tid, og det er sjeldent jeg legger ut et bilde hvor jeg ser sur/lei meg ut. Jeg ønsker å spre positivitet, fremfor negativititet. Samtidig som det er lov å si ifra når ting ikke er bra, noe jeg også ofte gjør. Poenget mitt er det at dette tyder på at det er lite som skal til for å skjule at man ikke har det bra. Man velger selv hvordan man ønsker å fremstille livet sitt. Jeg har valgt å fortelle litt av min historie til dere, selv om jeg nødvendigvis ikke poster noe om det hver dag. Andre derimot gjør det motsatte og får det til å virke som at livet er så rosenrødt og perfekt, og blir kanskje ikke engang gjennomskuet på dette, nettopp fordi det er så enkelt å bare late som ting er så bra når det ikke er det. Jeg ønsker egentlig bare å oppfordre dere til å tenke på jenta/gutten som du kanskje møter på bussen, skolen, på gata, med et smil om munnen. At selv om hun/han smiler, så er det mye som kan gjemmes bak det. Ta godt vare på hverandre uansett hva

 

 

FACEBOOKINSTAGRAMSNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)

SVARER PÅ RYKTER OM MEG SELV

FORGIPER, VEKTNEDGANG, BLOGGINNTEKT, HUNDEPASS +++

Er det sant at onkelen din forgrep seg på deg? 
Nei det er absolutt ikke sant. Ingen av onklene mine har forgrepet seg på meg. 

Er det sant at du ikke ønsker å ned noe i vekt og at du derfor ikke gjør noe med det? 
Både ja og nei. Forstå meg rett, jeg veit det hadde vært bra for meg å gå ned noen kilo. Samtidig så er ikke dette noe jeg holder veldig stort fokus på. Jeg prøver å ha et ok kosthold, også går jeg flere turer med hundene hver dag, så holder meg en del i fysisk aktivitet.. Kjøpte meg Fitbit for ikke så lenge siden, og prøver å holde meg til 10 000 skritt hver dag. 

Er det sant at du tjener penger på bloggen? 
Ja det er det. Jeg er med i blogg.no sitt partnerprogram, hvor jeg da tjener penger hver måned på bloggen, i tillegg til når jeg legger ut annonselinker. 

Stemmer det at du er like god som du virker som? 
Så utrolig koselig! Jeg prøver hvert fall å vise en så ærlig versjon av meg selv som mulig, og håper det jeg skriver gjenspeiler meg.

Stemmer det at du lyg på bloggen bilde av “tantegull” når du ikke er tante? 
Jeg er ikke biologisk tante for Jenny Elisabeth og Sander, ettersom jeg er kusinen til mammaen deres. Men foreldrene deres ser på meg som en tante til dem, med tanke på at jeg alltid stiller opp for dem om det er noe. Etter min mening så trenger ikke tante å være biologisk på lik linje som jeg mener at en mamma eller pappa ikke trenger å være det, for det handler om hvem som er der og stiller opp for barnet. For om den biologiske mammaen eller pappaen ikke har kontakt med barnet, så er det allikevel koselig for barnet å ha en annen mor/fars figur i livet sitt å se opp til og som er der, når ikke den biologiske er der. Mulig jeg drar dette ut av sammenheng nå for både Jenny og Sander har biologiske tanter og onkler som er der for dem, men allikevel har foreldrene flere de ser på som tanter for dem. 

Stemmer det at faren din passer hundene dine ofte? 
Nei det gjør han absolutt ikke. Kanskje en helg eller noen flere dager samme gang i måneden. Synes forresten at det er utrolig viktig at de får tid sammen, for både han og hundene er veldig glad i hverandre, og vært vandt med å bo sammen. 

Stemmer det at du er like nydelig slik som du er? I think so
Næmmen så hyggelig kommentar! Denne veit jeg ikke hva jeg skal svare på engang, men tusen takk gode du! 

 

Har du hørt noen andre rykter om meg som du ønsker at jeg skal besvare? Legg igjen en kommentar! 

 

 

FACEBOOKINSTAGRAMSNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)

RETT FRA HJERTET..

Akkurat nå må jeg helt ærlig si at mest lyst til å legge meg, fremfor å skrive blogginnlegg og rydde.. Men jeg har satt meg som mål å få ut et blogginnlegg hver dag i 100 dager nå, og jeg skal absolutte ikke la det bryte her. Forstå meg rett, jeg vil mer enn gjerne oppdatere for dere, men akkurat nå kjenner jeg meg så stuptrøtt at det hadde vært deilig nå. Tenkte at siden jeg skal straks i seng kan jeg dele litt tanker før leggetid. 

TANKER FØR LEGGETID

I dag var jeg tilbake hos psykologen. Hadde møte med NAV angående veien videre siden det tiltaket jeg egentlig skulle starte på var fullt, så da må vi finne på en annen løsning som kan fungere bra for alle parter. Usikker på hvordan opplegg det blir, men slik det høres ut som nå virker det veldig bra. Veit heller ikke når oppstart blir, men jeg positivt på det å starte opp med noe igjen straks. 

Savner Michelle veldig mye nå. Milla ble med meg på besøk til kusina mi, kjæresten hennes og tantebarna mine her om dagen, mens Michelle dro til mamma. Det blir litt rart når man er vandt med å ha begge rundt seg hver dag også er plutselig ene eller begge borte noen dager. Gleder meg til å få henne hjem igjen i løpet av helgen! 

Er så takknemlig for å ha så mange gode venner i livet mitt. De gjør virkelig hverdagen min lettere

Når vi først har nevnt det her med psykologtimen i dag, så er jeg så glad for å ha en psykolog eller psykiatrisk sykepleier som hun egentlig er som virkelig hjelper meg og vil mitt beste. Jeg føler at jeg bare blir mer og mer åpen mot henne, det kjennes hvert fall litt bedre ut for meg å lette litt på trykket ukentlig, eller annen hver uke, selv om timene noen ganger også kan kjennes ut som et evig kaos. 

Det har vært en helt fantastisk dag. Jeg har gjort mye gøy og kost meg masse, det føles veldig bra

Ser frem til å dra til hudlege til uken. De kremene jeg har brukt på huden siste 1,5 uka er virkelig sterke for huden og det kjennes veldig sårt nå. I dag skal jeg ha en dag pause, ettersom de anbefalte det om huden virket irritert. Men jeg er veldig spent på hva han sier og evt. om behandling videre. 

De to siste ukene synes jeg at bloggen har falt tilbake med kaos. Oppdateringer i siste liten og dårligere innhold. Skjerpings!! Må prøve å bli litt mer rutinert og jobbe litt med det jeg virkelig elsker å gjøre- nemlig bloggen. Jeg må også tilføye her at jeg allikevel er så utrolig takknemlig for alle dere som klikker dere innom her hver dag, liker, kommenterer og deler innleggene mine videre. Det setter jeg veldig stor pris på, og gir meg en ekstra motivasjon for å gjøre det beste! 

 

 

FACEBOOKINSTAGRAMSNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)

SKAMMEN OVER Å HA BLITT SEKSUELT MISBRUKT

Jeg kjenner på en følelse av skam. Skam over å ha vært en store stygge ulven som har ødelagt familien med å ikke tie om det vondeste jeg noen gang har opplevd. “Hvorfor kunne hun ikke latt det ligge? Hvorfor måtte hun fortelle det?” Slik føles det etter hvordan folk har uttrykt seg rundt det, og slik er det for mange andre også. Man skal ikke snakke om det, for å ta hensyn til familien og ikke ødelegge deres rykte. 

Jeg burde ikke skamme meg, på ingen måte. Det var ikke jeg som ødelagte familien. Det var han. Han som trådde over en strek som overhode ikke er greit. Han som gikk mot et barns vilje og misbrukte meg seksuelt. Jeg begynner å legge mer og mer fra meg denne følelsen av skylden for å ha ødelagt familien. Jeg jobber med det hver dag. Jeg burde heller være stolt over å tørre å snakke om følelsene mine, og være stolt over å ha styrken nok til å skrive om det til så mange. Jeg ønsker ikke lenger skåne mennesker som aldri klarte å skåne meg mot denne mannen og disse opplevelsene. Og det synes jeg ingen andre burde heller. 

Jeg veit det er mange som sitter med denne følelsen. At man skammer seg over å ha ødelagt familien sin, men også at det har skjedd noe så forferdelig med en, hvor det er mange tanker som kommer med. Jeg føler ikke skyld eller skam med hva han gjorde mot meg. Det er ingen annen enn overgriper sin feil for hendelsene som han/hun har påført andre. Det setter dype sår som vedkommende må gå med for resten av livet. Det er ingenting offeret kunne gjort annerledes for å unngå en slik eller flere hendelser, fordi det er faktisk personen som utfører disse hendelsene som burde visst hvor grensa gikk, og ikke gjort noe slik mot et annet menneske.

 

 

Del gjerne videre

 

FACEBOOKINSTAGRAMSNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)

KJÆRE OVERGRIPER

Advarer mot et sterkt innlegg. Ber deg om å stoppe her om du synes det ville bli vanskelig å skulle lese. Deler forresten ikke dette for sympati, men fordi det er så utrolig viktig å sette ord på følelser som plager en. Dette er noe som har vært vanskelig for meg i lang tid, men jeg er lei av å måtte ta hensyn til andre, og ønsker å dele dette for min egen del, samtidig veit jeg det kan hjelpe mange som har opplevd noe av det samme. 

DU HAR ØDELAGT MEG.. 

Kjære overgriper. Om du bare hadde visst hvor mye du har ødelagt meg. Du lagde et dypt sår i meg som det føles ut som aldri kommer til å gro. Jeg føler jeg bare lever i en boble. En boble jeg venter på komme ut av, hvor jeg blir meg selv igjen og kan leve livet mitt, slik som det var før. For akkurat nå så føles det ut som du har tatt kontrollen over mitt liv. 

Du gjorde meg usikker på meg selv, og ikke minst andre. Som om jeg ikke hadde liten tillit til andre mennesker fra før av, ble den ikke akkurat bedre etter hva du gjorde med meg. Tilliten til andre mennesker ble dessuten ødelagt på en helt annet måte. Du har gjort at jeg føler meg redd og usikker på helt andre områder, områder som jeg kunne sluppet å engste meg for. Å ha et forhold til andre gutter har blitt vanskeligere. Frykten for at det du gjorde mot meg skal skje igjen, er stor. Ting andre vanligvis klarer, er noe som gir meg fullstendig panikk. Jeg stivner i kroppen og tårene presser på, i likhet med de gangene du misbrukte meg seksuelt. Kroppen min klarer ikke å gi slipp på disse følelsene og det sliter meg ut.. 

For deg varte det noen timer i løpet av flere år, men for meg kommer dette alltid til å være en stod del av meg, og mitt liv. Det blir ofte våkne netter og netter med lite søvn. Jeg tenker ofte på det som skjedde, hva som gjorde at du tok din frihet til å utføre dette. Hvordan kan du ha samvittighet til å leve med deg selv, og vite at du har tråkket på et annet menneske på den måten. At det ga deg nytelse av å presse et annet menneske til noe det ikke ønsker. Hvordan er det mulig? Hvordan kunne du gjøre noe sånt? 

Jeg tenker ofte på hvordan du føler deg i tiden etterpå. En ting er at du fikk straff for det, men angrer du? Skammer du deg? Eller føler du deg tilfreds og bryr deg ikke? Hva tenker du egentlig? Jeg burde egentlig ikke bruke tiden på å tenke på deg og det som skjedde, men det du har gjort mot meg gir meg ikke noe valg. Det sitter så dypt og jeg veit ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det.. 

Kjære overgriper. Du har glemt hva respekt, omsorg, og skillen mellom hva som er rett og galt. Du har ødelagt meg. 

 

 

FACEBOOKINSTAGRAMSNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)

 

JEG TRENGTE EN PAUSE

EI LITA UPDATE

Hei dere! Hvordan går det? Nå har det gått 10 dager utenom så mye som en lyd fra meg her på bloggen. Det å ta pauser herfra er noe jeg aldri pleier å gjøre. Det har vært både rart og deilig på samme tid, men jeg har virkelig trengt det! På denne tiden har jeg tenkt mye, hatt en del angst, hatt mye besøk og overnatting som jeg har kost med meg med, og gjort klart til innflytningsfest som jeg skal ha senere i dag. Føler jeg går å rydder og rydder hele tiden, og føler at det generelt ser bra ut her. Men så bra som det ser ut her nå, har det aldri gjort. Selv om det er en innflytningsfest har jeg latt det bli et snev av sommertema, skal vise dere litt bilder senere. Nå skal jeg avslutte innlegget å fortsette videre her, er mye som skal gjøres klart til gjestene kommer klokka 19. Ville bare stikke innom å si at, jeg lever! 

 

FACEBOOKINSTAGRAMSNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)

JEG ER IKKE VIKTIG

JEG BARE SITTER DER OG EKSISTERER.. 

Fra midten av januar har jeg gått i gruppeterapi på DPS. Tiden så langt har vært lærerik, spennende, bra og ikke minst utfordrerne. Det å høre andre fortelle om ting er utrolig fint på en måte, samtidig så har flere opplevd ting som ingen fortjener. Nå skal ikke jeg gå innpå dette, jeg har verken rett til det, eller i det hele tatt ønske om det. Noen timer får enkelte mer oppmerksomhet enn andre, noe som for min del ikke gjør noe. Alle trenger hjelp, og noen ganger er det noen som trenger det mer enn andre. Gruppa er et fint sted å kunne fortelle, og motta tilbakemeldinger og høre andre sine erfaringer. 

Det eneste som er litt synd er at jeg føler at jeg ikke benytter muligheten til det samme, når jeg er der. Jeg er redd, usikker og stenger meg inne. Jeg føler jeg bare sitter der og bare eksisterer. Jeg klarer ikke å åpne kjeften min slik som de fleste andre der, og når jeg får oppmerksomhet rundt det, veit jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler jeg ikke er viktig, selv om jeg muligens er det for andre. Greia er bare at erfaringene jeg sitter igjen med fra tidligere tar over. Jeg er redd for å bli for mye og at ingen skal tåle meg. Det er derfor bedre å bare sitte der, og heller si noe, når de spør meg ut. Selv om den oppmerksomheten som da kommer, er veldig ubehagelig, nettopp fordi de legger merke til hvor stille jeg er. 

Tidligere var jeg nok en person som mange synes kunne være veldig mye og som tok mye oppmerksomhet. Men jeg føler jeg har forandret meg mye siden ungdomsskolen og tiden før det, og ting er ikke det samme lenger. Etter å ha gått på gruppa så mange ganger har jeg heller ikke opplevd noe negativt i forhold til det. Så et av mine mål for gruppe er at jeg skal forstå at jeg er ikke mye, at noen liker og tåler meg.

 

 

FACEBOOKINSTAGRAMSNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)