Et smil betyr ikke at du alltid har det bra, men at du er sterk nok til å smile selv om du har det vondt!
Dagen i går ble overhode ikke som planlagt. Den ble rett og slett mildt sagt forferdelig. Masse vonde tanker og ekstremt mye tårer. Jeg kommer ikke til å gå inn på detaljer om hva dette handler om, men jeg har tatt det største steget i livet mitt nå. Det er masse som må fikses oppi nå, og jeg trenger litt tid utenom å tenke på bloggen. Så jeg kommer ikke til å være like aktiv som før, fremover. Jeg kommer selvfølgelig til å fortsette bloggen, men akkurat nå må fikse opp i livet mitt først. Jeg skal prøve så godt jeg kan, for jeg elsker jo å blogge for dere.
Jeg sperrer meg inne.. Ja det er helt sant faktisk, utrolig nok. Ikke fysisk, men psykisk! Jeg som pleier å være en åpen og ærlig person, har plutselig ikke på flere dager fortalt en eneste sjel noe om meg selv eller om livet mitt. Jeg har bare lyst til å gjemme meg bort, at ingen ser meg eller legger merke til meg. Jeg er redd for å si noe, fortelle ting hvordan ting er. Jeg føler at ingen bryr seg lenger, fordi dem tror jeg har det perfekt og rosenrødt. Jeg føler jeg ikke kan si hva jeg mener eller føler lenger, fordi alle regner med alt er fint. Selv om jeg veit at jeg har mennesker som er her for meg uansett hva, så føler jeg det ikke sånn..
Sannheten er at jeg har det ikke så bra om dagen. Altfor mye å tenke på, som tar alt av energien min. Det innså jeg ekstremt i dag. Jeg sitter i min egen boble å bare tenker, helt for meg selv. Det er så mye jeg vil skrive, så mye jeg vil fortelle dere, men jeg klarer ikke..
Fortell meg gjerne at jeg klager mye nå, men hadde du vist om min situasjon ville du sagt noe annet. Jeg veit også at jeg ikke har det verst her i verden. Det er så mange som sliter mer enn meg, og jeg bryr meg virkelig om dem! Jeg vil hjelpe andre, og jeg bryr meg mer om dem enn om meg selv. Jeg er fornøyd så lenge andre har det bra.
Jeg prøver å finne på ting, få noe annet å tenke på. Jeg prøver å være sterk, jeg er sterk. Jeg har fått så mange positive kommentarer den siste uken både om meg selv som person og bloggen. Det gir meg glød. Jeg er åpen og ærlig. Jeg tør å si meningen min, men litt for mye noen ganger. Jeg veit faktisk ikke hva jeg vil frem med dette innlegget engang, jeg bare rablet ned noen ord..
Hvorfor er det sånn at alt i livet skjer på en gang? De siste dagene har tangene svirret rundt, og det er så mye som har skjedd på engang..
Det er folk ut ifra bilder som tror at mitt liv er perfekt. Jeg har i alle de snart 4 årene jeg har blogget, prøvd å fremstå som en person som viser at livet ikke er dans på roser. Jeg har skrevet opp mine opp og nedturer gjennom mye, og livet mitt generelt. Det er lett å se på bilder at livet mitt ser utrolig bra ut, for det er faktisk ikke alt jeg velger å fortelle dere. Livet mitt er ikke perfekt, jeg har prøvd på godt og vondt vise fram den nakne sannheten.
For dere som har fulgt meg lenge, veit dere at jeg i høst måtte flytte fra mine aller nærmeste på grunn av skole. Jeg startet på Ål, en skole hvor jeg ikke trivdes og bodde på et sted jeg ikke hadde det bra. Da jeg startet på Åssiden rett før jul, virket det som de fleste regnet med at alt ble perfekt og slikt jeg ønsket. Vel ,det er ikke slik det er. Jeg vil til Hønefoss, jeg vil gå på skolen der og være med de som betyr mest. Forstå meg rett, det har blitt bedre enn det var, men ikke slik som jeg håpet.. Skolen er ikke perfekt, hverdagen er ikke perfekt. Jeg veit det er min egen feil at jeg ikke kom inn på skolen i Hønefoss andre året, men jeg føler ikke jeg fortjener alt denne motgangen. Hadde det ikke vært for at jeg bor hos bestemor, ville ikke hverdagen her Drammen vært så bra som den er nå. Jeg slipper å sitte alene på ettermiddagen, men heller være med familien eller dra en tur til Hønefoss. Å sovne med tårer og våkne opp med tanke om at jeg ikke vil dra på skolen, har blitt snudd om.
Dagene nå etter jul har vært tunge. De består av mye lekser og hard jobbing.. Ja jeg var forberedt på det, for det var en av kriteriene for at jeg skulle få bytte skole. Jeg har et stort ønske om å komme inn på Hønefoss til neste år, jeg skal klare det! Men hverdagen er ikke like enkelt med masse tanker som svirrer rundt, konsentrasjonen er ikke på plass som gjør det vanskelig. Hva det gjelder, ønsker jeg ikke å gå i detaljer om. Jeg har en grense på hva jeg deler på bloggen og ikke, og det her alt personlig å dele ut.
Jeg har hvert fall lært i livet at det er i motgang det går oppover, og at for at det skal bli gode dager må det være noen dårlige i blant. Og til dere som mener jeg er syter eller klager mye. Det er min blogg, som jeg skriver om akkurat det som faller meg inn. Den har vært med meg i flere år nå, og jeg har null planer om å gi slipp ved det første. Jeg bryr meg svært lite om meg selv, noe som er utrolig dumt. Jeg vil heller at andre skal ha det bra, enn at jeg selv har det bra. Men jeg har skjønt at jeg må begynne å ta mer vare på meg selv. Jeg bruker bloggen min som en slags psykolog, og det føles så godt å kunne skrive offentlig om livet mitt som jeg får god respons på.
