Det er utrolig hvordan er fin dag kan bli snudd så fort om. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg sitter med tårer i øynene, mellom slagene på tastaturet. Helt ærlig så har jeg det ikke så veldig bra om dagen, og jeg skriver ikke dette innlegget for at andre skal synes synd på meg. Men jeg trenger å få ned litt ord i kveld. Det er flere grunner til at jeg har det slik som nå. I hovedsak er det på grunn av oldemors bortgang.. Dette har gjort at flere av de tingene som egentlig har plaget meg, er blitt skyvet til side. Forstå meg rett, tankene på de ulike tingene har vært der, men det har ikke vært hovedfokuset. Jeg har vært opptatt av å ta vare på de andre rundt meg i den situasjonen vi er i nå, og det gjør jeg fremdeles.
Men i går fikk jeg melding av advokaten min, og hun har purret på anmeldelsen min som ligger hos politiet. Det er helt utrolig hvor lang tid slike saker tar. Det har faktisk snart tatt 8 måneder, og jeg kjenner jeg begynner å bli lei. Det er vondt å ha det slik, og det er vondt å føle seg alene mitt opp i det hele. Det er sykt å se at de aller nærmeste som burde vært der for meg har svikta meg helt. Jeg kjenner et sterkt behov for å egentlig dele hele saken, anmeldelsen og alt med dere, uten å legge skjul på noe. Men det er noe som holder meg igjen dessverre, jeg klarer bare ikke helt å sette ord på hva..
Veit ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, eneste jeg vil er å bare skrive uten å legge skjul på noe, noe jeg ikke kan. Jeg føler meg skikkelig dritt. Jeg er sint, frustrert og lei meg på samme tid. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har felt noen tårer i dag og føler meg helt tom innvendig egentlig.
Alle har forskjellige meninger. Du har dine og jeg har mine, enkelt å greit! Eneste jeg ber om er å bli respektert og få litt forståelse. Jeg står i en sitasjon hvor jeg ikke veit hva som skjer videre. Jeg har lyst til å skrive om det, men redd det skal få negative utslag og konsekvenser om at jeg er skriver det akkurat her og nå. Men greia er at det tar så lang tid. Det samme har jeg sagt til dere i 5 måneder nå, og det er mulig at det blir 5 til, om ikke enda lenger også.
Jeg har flere folk rundt meg som støtter meg, samtidig som jeg føler at jeg ikke har noen. Jeg skulle så gjerne ønske at de menneskene jeg trenger mest, støttet meg også 100%. Jeg gjør dumme valg, men også riktige. Denne gangen har jeg gjort det riktige og skulle ønske de så det. De har sviktet meg så mye, noe jeg aldri hadde trodd. Ved å klandre meg, kjefte på meg og oppføre seg som en drittsekk gjør ingenting bedre. Jeg mitt beste, men dette er hva jeg får tilbake. Bare dritt.. Hvor lenge skal jeg gidde? Tror jeg snart må begynne å gjøre det beste for meg selv..
De to siste døgnene har jeg sovet hos Martin. Det er nok mange som syns det er rart, ettersom vi ikke er kjærester lenger. Vi har hatt en heftig periode, men endelig har vi klart å fikse opp vennskapet våres. Selv hvor såret jeg har blitt, så er jeg så glad for at vi kan være venner! VI har trossalt kjent hverandre i 5 år. Martin veit mye om meg, som ikke mange andre veit. Han hjelper meg så mye, og han betyr mye for meg fremdeles. Fridagene mine ble ikke som jeg hadde trodd. Det er grunn for at jeg er her nå for å si det sånn, istedenfor et sted jeg får masse kjeft, blir skriket til og klandret for valgene mine.
Nå skal jeg være veldig åpen og ærlig mot dere, både for å hjelpe meg selv og andre i samme situasjon.
Jeg trodde mitt verste år var for 2-3år siden, men dette er desidert mitt verste år. Fra slutten av Januar har jeg slitet en del med noe som plutselig kom fram i livet mitt. Jeg går igjennom noe veldig tøft, som har påvirket kroppen min veldig. Jeg var redd og usikker på samme tid, og hadde tusen av tanker i hodet mitt. Hadde jeg gjort et riktig valg? Hva ville skje videre? Hva har jeg gjort nå? Jeg fikk etter hvert smerter, særlig brystsmerter, og jeg stresset ekstremt mye. Jeg klarte å takle smertene, men en dag ble de så ekstreme som de aldri hadde vært. Det resulterte i mitt første angstanfall. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så langt. Jeg var livredd, hylgråt og pusta ekstremt tungt. Ambulansen ble kontakta og jeg ble med en tur på legevakta hvor jeg ble undersøkt. Jeg regnet med at alt kom av alt jeg stresset med og om, og det var riktig. Men det var greit å få undersøkt det for sikkerhetsskyld. Jeg fikk de da til å henvise meg til DPS. DPS står for Distriktpsykiatriske sentre, og der kan du snakke med en psykolog. Jeg hadde bestemt meg for at det var lurt for meg å starte der, men telefonen til legen var lang. Jeg ringte aldri, og så på det som lettere at legevakta kunne henvise meg. Jeg fortalte legen om hva som foregår i livet mitt om dagen og de søkte meg DPS. Men jeg måtte være oppmerksom på at jeg kunne få avslag med tanke på at jeg var yngre enn 18år. BUP er for de som er under 18år og DPS for de som er eldre enn det. Å starte først på BUP også på DPS var ikke aktuelt, jeg ville ikke forholde meg til flere personer. Men det var verdt et forsøk å søke meg dit, for etter en uke fikk jeg en positiv beskjed i posten. Nå 2 måneder etter denne hendelsen skal jeg starte der. Men den dag har jeg faktisk ikke lyst lenger til å starte der. Tanken på å skulle brette ut om livet mitt til den minste detaljen til en utaforstående person, frister overhode ikke. Jeg er ikke vandt med å dele ting i den minste detalj til andre mennesker enn venninner. Jeg kjenner flere som går der, men har aldri hatt lyst til å starte der selv. Dette er fordi jeg har vonde erfaringer fra BUP tidligere. Jeg har prøvd å tenke minst mulig på at jeg skal dit, men i går satt jeg med en stor klump i magen, og tårene rant mye. Men i dag skal jeg dit, jeg skal møte opp, jeg gir alltid ting en sjanse. Mange sier det hjelper, og da satser jeg på at det er håp for meg også, selv om jeg føler at jeg ikke trenger denne hjelpen lenger. Håper dette kan gi meg en fordel, når jeg står i en rettsaken som kommer etter hvert. Jeg skal vinne, jeg skal bevise alle det!
Mange tenker at det er litt tabu å få hjelp, men det er det overhode ikke. Det er viktig å gjøre ting bedre for seg selv! Jeg syns at om DU som leser sliter, samme hva det måtte være, bør ta kontakt og få hjelp. Selv er jeg veldig usikker på dette, men jeg kan dele litt underveis om hva som skjer om det er ønskelig for dere.
I dag er det overhode ikke min dag. Det er planleggingsdag på skolen min i dag, som betyr at det er en ekstra fridag for min del. Tross fridag, måtte jeg stå opp tidlig. Skulle egentlig ha kjøretime, men busser som jeg trodde gikk, gikk ikke. Og bussene gikk ikke i hop med hverandre, slik at kjøretimen min, fikk jeg ikke møtt opp på. Kjøretimen har jeg om 10 min i Drammen, men jeg er fremdeles i Hønefoss. Trodde jeg skulle rekke den, men hadde jeg visst at dette ikke gkk, så skulle jeg avbestilt den timen. Avbestilte den litt for seint kan man si..
Jeg har også prøvd å fikse dette med praksisplassen min, om å få ha det i Hønefoss istedenfor Drammen. Dette for at mye skal bli lettere for min egen del. Jeg var i kontakt med advokaten min slik at hun kunne snakke med skolen min. Men dette gikk visst ikke veien min, samme hvor mye jeg har prøvd. Hvor blir av tilretteleggingen og empatien. Vel.. jeg skal hvertfall ikke grave meg med. På mandag starter jeg med praksis, og samme hvor mye jeg gruer meg og ikke har lyst til det, så skal jeg møte opp med åpent sinn.
Været gjør heller ikke humøret noe bedre, men satser på at resten av dagen blir mye bedre!
Det har vært veldig stille her fra min side i helgen, og jeg må beklage for det. Dagene mine går veldig opp og ned, og det har det gjort de siste to månedene. Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal poste dette innlegget, men jeg er lei alt. Skulle ønske jeg bare kunne legge fram alle kortene på bordet og fortelle hva som foregår. Jeg har lyst til å skrive om det som foregår i livet mitt nå. Jeg vil ikke skrive om det for å få sympati og at folk skal syns synd på meg, men jeg vil skrive om det fordi jeg veit det kan hjelpe andre i samme situasjon. Men dessverre er det noe jeg ikke kan foreløpig, men jeg satser på å kunne skrive om dette senere. Jeg kan ikke skrive om det, fordi jeg må beskytte den familien jeg ikke lenger har.. For det er sannheten faktisk, jeg har ingen familie lenger føler jeg. De fleste har svikta meg med tanke på mine avgjørelser jeg gjort nå. Det som har skjedd er på ingen måter min feil, samme hvordan man vender og vrir på det. Jeg blir fortalt at det er min feil, og jeg har vært på et punkt selv der jeg har trodd dette har vært min feil, fordi noen rundt meg forteller meg det. Men det er det ikke.. Jeg har gjort det riktige valget og nå har jeg lyst til at de skal få kjenne på den følelsen jeg har hatt. Av å være ensom og miste mennesker rundt meg, men jeg vil ikke synke så lavt som dem. I helgen satte jeg i gang et tiltak som kanskje ikke var så hyggelig, men det måtte virkelig til. Det er jeg som er blitt “syndebukken”, og får det negative og all motgangen imot meg, så nå vil jeg vise at jeg mener alvoret av dette. Nå er kontakten våres kutta og jeg har flytta til pappa på heltid utenom da jeg går på skolen. Nå er det bare jeg og pappa som holder sammen. At de jeg trodde skulle støtte meg igjennom tykt og tynt kunne svikte meg så mye, er noe jeg aldri hadde trodd. Men de har bevist hvor dårlig hjerte de har ovenfor andre, og nå må jeg nesten gjøre det beste for min egen del og ikke late som alt er bra. Jeg er lei av å lyve og si at ting er bra, når det faktisk ikke er sannheten.. Jeg kan godt kategorisere dem akkurat som dem har gjort med meg, og gi dem den vonde følelsen jeg sitter med takket være dem.. Pappa er den eneste som har støtta meg fra dag en, selv om vi også har hatt våres opp og nedturer. Jeg setter pris på at jeg har han og mine fantastiske små hunder i livet, og må ta vare på dem!
Folkens. Ta vare på hverandre! ♥ Krangler du med mamma, pappa, søster, bror eller en venn, en dag? Svelg noen kameler, og fiks opp med det med en gang. Unn hverandre gode ting og sett pris på de du har. Ikke alle er like heldige. Vær god mot de som er gode mot deg, sett pris på de som gir deg styrke og godhet, resten må man bare gi slipp på og det er det jeg har gjort nå. Jeg har gitt slipp på de som gir meg dårlig og negativ energi, og prøver så godt jeg kan å stable meg på beina og tenke i det positive!
Det forventes utrolig masse av oss i samfunnet i dag. Vi skal gå med de fineste merkeklærne, ha sminka “on fleek”, ha en tynn kropp med fine former, men at på til skal vi leve opp til forventingene på skolen med å ha karakteren 6 i alle fag og ikke ha en eneste fridag. Dette er nok det aller vanskeligste for mange ungdom. VI har ikke lov å ha dårlig dag eller en dårlig periode, for da får man ikke karaker i faget samme hvor gode karakterene i faget egentlig er.
“Klarer man ikke være et A4 eksemplar, er man ikke like mye verdt”, sa pappa til meg i går. Og det er desverre slik samfunnet har blitt. Jeg veit med meg selv at jeg ikke har det bra om dagen. Og det er absolutt ingen på skolen som forstår det, og det gjør heller ikke regjeringen. Fra å med neste skoleår får man nemlig ikke standpunktkarakter i faget hvis man har 10%f fravær, selv om du har en gode vurderingsgrunnlag i faget. 10% fravær er overhode ikke mye, og altfor stramt. Selv går jeg på skolen, samme hvor vondt jeg har det en dag, og det har jeg alltid gjort. Jeg sitter i timen og får nesten ikke med meg det som blir sagt, men jeg er der. Det er dager hvor jeg egentlig ikke har lyst, men klarer å stable meg så vidt på beina til å komme meg dit. Jeg er redd for å ikke få karakter i et fag, og jeg er redd for at stipendet jeg får, er noe jeg må betale tilbake om jeg stryker i fag.
Jeg tenker på andre, jeg tenker på de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner. De elevene som ikke klarer å møte opp på skolen fordi man av personlige grunner i livet, ikke klarer å møte opp. Problemet er ikke at man ikke vil på skolen, problemet er at man ikke klarer. Desverret vil frafallet komme til å gå opp. Dette er overhode ikke motviverende, det er demotiverende.. Hvor blir av tilretteleggingen? Vi alle har et mål i livet, og noen ønsker å fullføre skolen. Vi har planer for fremtiden, og men med mer enn 10% fravær i et fag, er det ikke lenger muligheten for å få en utdanning. Og da vil heller ikke fremtiden til landet se lys ut..
Fraværsgrensa plager meg for andres del, men det er en annen ting jeg må ta opp i samme slengen, som handler mer om min sitasjon. Etter påsken starter vi med praksis 4 dager i uka. Tror du jeg gruer meg? Vel.. ja jeg gjør det. En ting er at jeg ikke går linjen jeg ønsker, men jeg skal overbevise alle om at dette er noe jeg klarer. Men annen ting er at skolen kan ikke tilrettelegge noe for meg. Regjeringen har også mest sannsynlig noe å si her også. Jeg vil fullføre skolen, men for at jeg skal få det til, trenger jeg å få det litt lettere. Jeg har spurt om praksisplass i Hønefoss istedenfor Drammen. Dette for at da kan jeg bo i Hønefoss i 7 uker, og gjør lettere å få fikset opp i det som skjer i livet mitt nå. Jeg har kommet med sakelige begrunnelser og dokumenter, men ingenting hjelper. Jeg får bare et nei etter nei, og full motgang. Jeg veit ikke hvem som har bestemt dette. Jeg klandrer ikke lærerne for dette, for de gjør det de får beskjed om. Men jeg syns det er dårlig gjort at de som styrer dette, ikke kan gjøre noen untak.
Til slutt må jeg si til dere elever, du er ikke alene. Og foresatte og lærere, vis oss forstårelse. Skal vi komme igjennom skolehverdagen, trenger vi hjelp fra dere, som er våres støtteapperater. Jeg ønsker alle alt godt, og vil at alle skal ha det bra. Jeg håper flest mulig klarer å fullføre skolen, og trenger du noen å snakke med er det bare å sende meg en mail: [email protected]
Jeg har ikke vært veldig aktiv på bloggen dette året her, men jeg ser stadig folk som er innom. Som regel ville jeg skrevet minst to innlegg per dag, men sånn som jeg har det nå kommer jeg kanskje med 3-4 innlegg i uka. Jeg setter veldig stor pris på at dere følger meg, det betyr veldig mye! Jeg skammer meg.. Jeg vil bli bedre med bloggen, for dette er noe jeg trives med, men det aller viktigste er å få livet sitt på plass først.
Det har seg slikt at livet er ikke en dans på roser. Man skal igjennom mange oppturer, men også nedturer. Ikke bare jeg, men også veldig mange andre rundt meg. Jeg har mange rundt meg som sliter, og jeg vil hjelpe alle sammen. Jeg er en person som aller helst vil hjelpe andre, før meg selv. Problemet er bare at når man ikke har det greit meg seg selv, er det ikke lett å hjelpe andre. Jeg får så vondt av de som ikke har det bra, det merkes på kroppen når jeg veit de ikke har det bra og at jeg ikke har det bra selv. Det er faktisk ikke bare en grunn til at livet mitt ikke er som det burde, men det bygger på hverandre også topper det seg. Jeg har jo mange ting jeg må forholde meg til selv om jeg selv har det tøft. Jeg må gjøre det bra på skolen, det er egentlig det viktigste tiltaket jeg må gjøre nå, for at jeg skal få det bedre neste skoleår. Men det er også flere andre ting. Håper noen brikker i livet snart faller på plass, men enn så lenge må man bare ta tida til hjelp.. Det blir bedre.. håper jeg?
You can close your eyes to hide the things you don`t want to see, but you can`t close your heart to hide the thing you don`t want to feel.
Synes dette er en qoute som passer godt livet mitt om dagen..
Noen av dere har kanskje vinterferie, slik som meg? Og noen av dere måtte kanskje tilbake på skolebenken i dag? Uansett ferie, skole eller jobb, så håper jeg dere alle får en kjempefin uke! Vinterferien min hadde overhode ingen bra start, og ble overhode ikke slik som jeg hadde håpet den skulle bli. Heldigvis har jeg gode venner midt oppi alt som støtter meg gjennom tykt og tynt. Men satser på at uka har en bedre slutt, har hvertfall noe å glede meg til. På onsdag skal jeg bort, noe jeg tenkte å skrive mer om senere.
Jeg streber etter å prestere godt på skolen, fordi karakterene mine ikke er høye nok. Jeg streber etter å være et bra mennneske, fordi jeg føler jeg bare ødelegger. Jeg streber etter å være den perfekte kjæresten, fordi jeg føler meg ikke bra nok. Jeg streber etter å holde familien sammen, fordi jeg ser ikke for meg fremtiden uten dem. Jeg streber etter å ha en bra blogg, fordi jeg veit den kunne vært mye bedre. Jeg streber etter et finere utseende og bedre kropp fordi selvtilliten min er ikke høy nok. Jeg streber etter et bedre liv, fordi det har gitt meg for mye motgang.
Akkurat nå føler jeg meg helt ødelagt og knust. Jeg klarte så vidt å reise meg opp i dag for å dra til bestemor som er mitt bosted frem til sommeren, så uken som kommer nå blir tøff. I tillegg har vi veldig mye som skal gjøres på skolen denne uken, blant annet prøve eksamen. Jeg er en person som aldri gir opp, jeg skal klare dette. Jeg pleier heller aldri å være den person som klager spesielt om livet, men biter tennene sammen, gang på gang. Men akkurat nå har kroppen min sagt stopp! Jeg skjelver, har dårlig matlyst, jeg sover lite og tårene renner mye. Livet skal ikke alltid være enkelt og det har jeg fått smake på helt siden jeg var ei lita tulle. Jeg letet faktisk litt tilbake i arkivet på bloggen her i dag. Jeg trodde mine værste år var for noen år tilbake, men ingenting slår dette. Det må til noen vonde dager for at det skal bli noen gode dager. Jeg ber ikke om et perfekt A4 liv, for det er noe jeg aldri kunne tenke meg. Det eneste jeg ønsker er at et par brikker i livet faller på plass snart.
“Ny uke, nye muligheter” er det ikke det man sier? For meg har jeg alltid sett på det som positivt at man kan starte med ny uke og blanke ark. Men derimot de siste ukene har jeg følt at ukene er like og at jeg går igjennom samme gjørma uke etter uke. Satser på at det blir bedre snart, men må ta tiden til hjelp!
Når ukene og dagene er akkurat som de er for tiden, og ikke slik jeg ønsker, føltes det endelig godt med en opptur i dag. Dere veit jo at jeg er i gang med lappen? Vel, jeg har gått rundt med en følelse at jeg følte det gikk bra. Men etter siste kjøretime ga det meg stor tvil på at jeg skulle klare billappen på manuell. Vel.. jeg ville gi det noen sjanser til. I dag satte jeg meg i bilen med en vond følelse og gikk ut med mestringsfølelse. Det gikk mye bedre og som kjørelæreren sa: “Dette er den beste timen hittil”. Det føltes fantastisk og jeg håper det går kjempebra videre!
Lover litt bedre bilder på bloggen snart, men kamerastativet mitt ligger igjen i Hønefoss.
Jeg kom tidlig inn i det voksne liv hvor jeg måtte ta vare på dem selv og andre rundt meg. Jeg var ikke voksen, men jeg måtte være det. Jeg måtte ta tidlig ansvar for ting jeg egentlig ikke skulle ha gjort. Når jeg ser tilbake på det, har jeg en fin barndom bak meg men også en barndom med ting jeg aldri skulle måtte oppleve.
I ungdomstiden måtte jeg også ta tak i ting som jeg ikke skulle ha trengt å gjøre, men jeg måtte. Jeg vil påstå og si at jeg har opplevd mye som ikke mennesker på min alder bør oppleve.. Og det eneste jeg får tilbake er at jeg syns synd på meg selv, at alt handler om meg og at jeg blåser i alle andre? I mine 17år har jeg aldri brydd meg så mye om meg selv, som jeg har gjort med alle andre. Jeg vil bare at alle andre skal ha det bra og setter meg selv til siden. Men når jeg endelig prøver å fokusere litt på meg selv, blir jeg kalt uansvarlig og blir klandret for valgene jeg har tatt. Men dette er feil. Jeg har derimot gjort ting på en voksen og ansvarlig måte, og erfart at å fortelle sannheten er det dummeste jeg har gjort.. Jeg har gjort en stor tabbe, jeg skulle aldri fortalt sannheten..
