For 22år tilbake mistet vi våres bror. Det var lenge før jeg ble påtenkt, men min bror er han uansett. Han ble revet bort fra oss altfor tidlig ,og fikk ikke den samme muligheten som meg og Ann Kristin💔 Savnet har alltid vært der siden jeg fikk vite om deg, og det vil det alltid være.
I kveld skal jeg tenne lys for deg storebror. Livet er så ufattelig urettferdig! Du vil alltid være med oss i våre hjerter Markus♥
Det er ingenting vi kan få gjort, annet enn å bidra til forskningen i Landsforeningen Uventet Barnedød. I dag har jeg sendt mitt bidrar og anbefaler dere alle å gjøre det samme. Dette innlegget er på ingen måter sponset, men jeg ønsker å sette lys i en så viktig sak. Vi har mange barn, en ingen å miste..
Har du noen gang tenkt på hvor skjørt livet er? At livet plutselig kan snu seg brått om før du engang rekker å blunke?
Jeg er et menneske proppet full av tanker og følelser, og det jeg bryr meg mest om, er andre rundt meg. Den siste tiden har jeg opplevd flere slike situasjoner hvor personer jeg kjenner har gått bort, eller skadet seg. Ingenting er en selvfølge, og før du aner det kan livet ditt ta en helomvending. Man aner ikke hva som skjer rundt neste sving dessverre og livet er ufattelig urettferdig til tider! Jeg setter så uendelig stor pris på alt og alle jeg har i livet mitt, og forsøker etter beste evne å nyte hvert eneste minutt.
Med dette innlegget ønsker jeg bare å si at det er så utrolig viktig å ta vare på du er glad i, i morgen kan det faktisk være for seint..
Sett pris på alt og alle du har i livet ditt♥
Jeg var usikker, redd, nervøs og var helt sikker på at dette klarer jeg ikke. Smertene kom i tillegg og jeg var sikker på at jeg måtte løpe ut av klasserommet med angstanfall. Jeg var fast bestemt på at jeg ikke ønsket å si noe under presentasjonen. Men veit dere hva? Jeg klarte å gjennomføre det og sammen klarte vi som gruppe å få en ganske bra karakter også med fremføring foran hele klassen. Jeg kunne avslutte skoledagen med en ordentlig stolthetsfølelse som jeg ikke har følt på lenge.
I dag trosset jeg angsten, og et steg nærmere det jeg ønsker. Det er ikke hver dag jeg føler meg så bra som i dag og personlig liker jeg ikke å skryte meg selv opp i skyene. Men i dag er jeg er skikkelig stolt av meg selv, og det har jeg all grunn til å være. Og jeg måtte bare få det ut!
Jeg fikk aldri møte deg eller bli kjent med deg. Du hadde vært eldre enn meg, men ble dødfødt 4år før jeg kom til verden. Etter hvert som jeg vokste opp og var stor nok til å forstå, fikk jeg høre om deg. Selv om du ble “født” før meg, er du min bror, og jeg tenker så klart masse på deg♥
Hvordan hadde du sett ut? Hadde du ligna på meg og Ann Kristin? Hvordan ville du vært som person? Hva ville dine interesser vært? Hvordan hadde forholdet våres til hverandre vært? På hvilke måter ville du påvirket livet mitt på godt og vondt? Hvordan hadde livet mitt vært i dag? Kanskje jeg ikke hadde sittet her og hatt den samme hobbyen som jeg har nå? Kanskje vi ikke hadde bodd der hvor vi bor nå? Tankene strømmer… Det gjør vondt å tenke på at du ikke er blant oss. Du fortjener å ha et liv, og vokse opp blant oss.
Jeg får ofte spørsmål fra folk som ønsker å bli kjent med meg, om hvor mange søsken jeg har. Jeg svarer oftest en søster, for det er det enkleste for meg. Sannheten er jo at jeg har to, en storesøster på jorda og en storebror i himmelen♥ Det er ikke det at jeg ikke ønsker å fortelle andre om deg, men for min del er det ganske sårt å fortelle om. Jeg kjenner en stor klump i halsen, ved å skrive dette innlegget også. Men jeg trenger det. Jeg trenger å skrive om deg, for du er jo trossalt en del av oss. Det er vanskelig å snakke om, men jeg har etter hvert klart å akseptere at situasjonen er slik som den er, selv om det er veldig vondt at du ikke er her. Jeg har felt mange tårer for deg. Livet er ufattelig urettferdig, men jo mer jeg snakker om deg, jo lettere blir det ved årene!
I går fikk jeg for første gang se bildene av deg fra dagen du kom og begravelsen din. Det var veldig spesielt og trist, men det å kunne se bildene av deg er noe jeg har ønsket lenge♥
Vi som familie tenker masse på deg. Både meg, søster, pappa, mamma, dine besteforeldre, onkler, tanter, ja alle tenker på deg… Vi skulle så inderlig ønske at du fikk vokse opp blant oss. Savnet etter deg er stort! Men vi veit at du ser på oss fra himmelen og passer på oss♥ Håper du ser ned på oss, og er stolte. Spesielt over dine søsken. Vi står sammen i tykt og tynt for deg♥ Jeg og Ann Kristin har snakket om å lage minneramme etter deg nå, som skal henge oppe hjemme hos meg og pappa, slik at alle som kommer innom kan se♥
Jeg har nå blogget i 5år. Det er min hobby, og jeg elsker den! Det å kunne dele hverdagen min, skrive om samfunnsrelaterte og viktige ting, og ikke minst personlige ting, er noe jeg digger! Igjennom disse 5 årene, har jeg opplevd å motta drøssevis av fine og positive kommentarer, men også en del dritt. Daglig leser jeg flere bloggere, som mottar enda mer dritt og negative ting enn meg. Og jeg mener virkelig. Hvor mye skal vi tåle? Hvor går grensa? Er nettmobbing greit? Er det greit å slenge dritt og nedlatende ting til bloggere?
Det er særlig toppbloggerne som blir rammet høyest. Og de mottar daglig meldinger og kommentarer på hvor stygge, elendige og udugelige nettmobberne mener de er. Medmennesker mener dette er noe vi har lagt opp til selv, og mener vi må regne med. Men er det egentlig ikke det? Nei!
Kom igjen a folkens, seriøst! For mange bloggere, er dette deres levebrød. Hvordan hadde du følt deg om du mottok så mye dritt rett i trynet når du kom på jobb? Hadde du synes det hadde vært greit? Jeg har ingen forståelse for hvordan nettmobbere eller generelt mobbere forsøker å trykke andre mennesker ned. Dessverre sliter nok mange av disse menneskene med seg selv.. Jeg forsøker ikke å hetse mennesker ved å skrive dette innlegget, men mobbing er noe jeg virkelig ikke støtter på noen som helst måte. Mobbing er ikke greit, og håper en dag disse menneskene forstår det.
– Kommentarer jeg har mottatt den siste tiden som blogger-
– Kan du kutte pulsen? Drit i å spame den helvettes bloggen din jævla retard
– Ahhahha fyfaen du blir bare feitere å feitere etter hver dag som går jo, snart ser du vel ut som faren din
– Slikk kuken min som den skulle vært enn sjokolade din feite gris
– Hahhaha, alt jeg tenker på når jeg leser blogge din er hvordan fettet ditt må disse hver gang du taster litt på tastaturet.
– Fyttigrisen så stor du er
– Sattan du e et stort fjell. Koffor slanke du deg ikje? Eg får faen diabetes bare av å se på deg
– i helvette så feiler deg, jævla syke fan.
– Kan du plis dra til satan
.- Jævla skjett fetta ta nu å fak of før helvete
– Dekk deg til litt a
Heldigvis har jeg lært meg å takle negative kommentarer. Men når det går innpå eller handler om min familie, må jeg innrømme at jeg blir trist og forbanna. Familien min har ikke bedt om det, og det har ikke jeg heller. Hvorfor skal vi sitte å motta slike kommentarer fordi vi har valgt å blogge? Er det så ille å at jeg har en blogg, at folk må ta ut sitt sinne på å skrive så mye dritt til andre mennesker?
Ber alle dere nettroll tenke dere godt om, enten det er en ukjent person som meg eller for den saks skyld en kjent person som du slenger dritt til! Gjør noe fornuftig med livet ditt istedenfor å sitte tøff bak skjermen og slenge dritt!
Til slutt må jeg takke alle som leser, liker, kommenterer fine ting og deler bloggen min. Setter enormt stor pris på det!
Det har blitt noen dager uten bloggen nå. Har rett og slett hatt mye å tenke på, og det gjør meg slien. Jeg har ligget rett ut i flere dager og sett på serier, men enda er jeg sliten. Hvorfor? Jo, fordi psyken sliter meg ut. Jeg er sliten, og forsøker å slappe av. Eneste jeg bryr meg om er hvordan de rundt meg har det. Jeg ønsker at alle rundt meg skal ha det bra, og alle rundt forteller at jeg må tenke litt på meg selv også. Prøver å tenke på meg selv, men det er jammen meg lettere sagt en gjort.
Jeg forsøker stadig å glede de andre rundt meg, men uten å lykkes. Jeg skal ikke legge skjul på at dette har vært et hardt og vanskelig år, og det er ikke bestandig like lett å ha smilet på plass og glede andre rundt meg. Merka det spesielt i dag.
Men jeg må bare si tusen takk til alle som er innom bloggen min og leser, selv uten oppdateringer her. Dere er fantastiske mennesker alle sammen, på hver sin måte. Jeg er så heldig som har så fine lesere og får så flotte tilbakemeldinger. Setter så utrolig stor pris på det♥
Jeg får ofte meldinger på Facebook og andre sosiale medier fra dere som leser bloggen min, og det gjør meg så glad! I går kveld fikk jeg en skikkelig oppmuntring. Jeg fikk en melding av ei jente som går på skolen min, og jeg ble virkelig satt ut. Det er så hyggelig når andre ser situasjonen min, Ikke nødvendigvis forstår, men viser at man bryr seg. Det betyr så mye for meg. Jeg ønsker å vise at livet er ikke en dans på roser, men allikevel er det ingen vits i å sitte å grave seg ned i problemene sine. For det er så mange mennesker som har det verre enn meg, til tross for at jeg har opplevd flere ting som ingen på min alder fortjener å oppleve. Men det å kunne skrive for dere, hjelper meg mye, og jeg håper jeg kan hjelpe andre i samme situasjon som sliter med noe av det samme.
Uansett håper jeg dere alle har det bra♥ Om du skulle trenge noen å snakke med er det bare å sende meg en melding på Facebook-pagen min (her) eller min private Facebook (her).
I dag er det 1 måned siden verden flotteste dame gikk bort fra oss 💕 Dagene er ikke de samme uten deg og savnet er forferdelig vondt. Ord blir fattige. Det er uvirkelig at jeg aldri skal få høre stemmen din, få en klem eller se det vakre smilet ditt igjen
På lørdag ryddet vi ut av huset ditt. Det var rart og veldig vemodig på samme tid. Jeg arvet noen fine ting av deg, som gir meg minner. Men allikevel er det absolutt ingenting som kan erstatte deg eller din plass. Det fantes ingen bedre menneske enn deg💕
Familiens favoritt💕 Elsker deg💕 Håper vi en gang ses igjen.
Forrige mandag fikk vi en fantastisk nyhet, som både tobeinte og firbeinte er glad for. For et par måneder tilbake fikk vi et brev i posten. Et brev som forandret livet våres på mange måter. Vi måtte flytte fra et sted som pappa har bodd i 25år og som jeg har bodd hele livet mitt. Grunnlaget for det er at det ikke er lov med dyr her vi bor, noe jeg må si at jeg ikke visste noe om.
Etter mye om og men med å søke om å fortsatt bo der, har vi fått beskjed at vi kan bli boende allikevel. Dette er en veldig stor lettelse for oss. Vi har jo lenge sett på steder å bo, noe som ikke har vært like enkelt. Det er ikke alle som godtar hund, NAV-garanti, og dessuten er leien dyrere jo nærere byen man kommer. I tillegg er det vanskelig for pappa å skulle flytte på et nytt sted med tanke på det sosiale, så han er ekstra letta for at vi slipper å måtte flytte.
Vi er veldig glad for at de ser situasjon, og at de ser at det vil bli et stort problem å kvitte oss med hundene. I brevet får vi også beskjed om at det kan være lurt for oss å se på leiligheter og om vi ser noen som er passende bør vi søke på den. Men det står klart og tydelig at utkastelsen er trukket tilbake. Hurra!!
Til slutt må vi bare takke for alle som delteinnlegget våres angående flyttingen, og som prøvde å hjelpe oss til å finne en leilighet. Vi satt stor pris på det, men setter enda større pris på at vi fikk bli boende på Hallingby.
Kjære nettroll. Ja du som sitter bak skjermen og kommenterer nedlatende anonymt på bloggen min. Hvorfor kommenterer du anonymt når du legger fra deg en kommentar? For du sitter jo bak skjermen og ønsker å være bedre enn meg. Du ønsker oppmerksomhet. Du ønsker selvtillit. Du ønsker å føle deg bra. Det er helt greit om du ikke liker meg, og du skal få lov til det å ha din mening. Man kan ikke bli likt av alle og det må man bare leve med. Nå skal ikke jeg sette meg selv i et godt lys og mene at jeg er best her i verden, for det er jeg langt ifra. Men hvordan kan du føle deg bedre når du velger å være anonym? Hvorfor velger du å skjule meningene dine? Er du redd? Står du ikke for dem?
Når jeg får fine kommentarer her på bloggen legges det som oftest med navn, og i flere tilfeller etternavn og bloggadresse. Men hvorfor er det slik at du som kommenterer noe stygt skjuler hvem du er? Skal du først skrive noe sitte tøff bak skjermen å skrive noe stygt, så får du absolutt stå for det også mener jeg.
Jeg har valgt å “publisere” de fleste kommentarene her på bloggen, nedlatende og stygge også. Dette fordi jeg har lært å takle de nedlatende kommentarene og ikke bryr meg noe særlig om det. Med å la disse være “publisert” viser jeg deg som sitter bak skjermen at dette ikke tar min oppmerksomhet. Jeg er så heldig som har så mange flotte lesere, som kommenterer fine og gode kommentarer. Disse overdøver deg, og jeg setter ekstremt stor pris på disse menneskene.
Til slutt må jeg bare si at dette er ikke ment som et hat innlegg til nettmobbere. Jeg syns faktisk synd på de som sitter bak skjermen og gjemmer seg med å skrive slik kommentarer. De har nok blitt mobbet selv og har det ikke bra med seg selv dessverre. Alle fortjener å ha det bra og er like mye verdt. Men jeg ønsker også å sette dette litt i perspektiv, at det ikke er greit å mobbe eller skrive stygt om andre..
3 uker er gått uten å se smilet ditt, høre stemmen din og få en av dine gode klemmer. Dagene er ikke de samme, og det er ufattelig at jeg aldri skal få se deg igjen.. Savner deg sånn oldemor♥ Det gjør så vondt, men håper du har det bra der du er nå..
