Som 4 – åring mistet jeg en lillebror, en lillebror som jeg har gjort mange tanker om gjennom oppveksten min. Hvordan ville livet vært med lillebror? Hadde vi vært knyttet til hverandre eller hvordan ville forholdet mellom oss være? Hvem hadde han lignet på? Men livet måtte dessverre leves uten han, men har gått fint. Nettopp fordi jeg ikke vet hvordan livet med han ville vært, for jeg og foreldrene mine rakk aldri å bli kjent med han. Tenker også noen ganger at det hadde vært hyggelig å hatt han her, kanskje han hadde vært en støttespiller for meg gjennom tidene og jeg kunne hjulpet han hvis han hadde trengt det.

Som 17 – åring flyttet jeg hjemmefra, og kom meg inn på en hybel. Liten, koslig hybel på bare 25 kvadratmeter. Det var veldig greit å komme seg ut av jenterommet og være for seg selv. Jeg gikk på videregående og var ung og dum. Men heldigvis var jeg fornuftig, som jeg alltid har vært. For jeg fant fort ut at det bodde litt av hvert av mennesketyper i blokken jeg bodde i. Det var alkolikere og narkomaner i området og i blokken, men takk og lov at jeg er fornuftig. Ingen klarte å lure meg i det dritet der. Beklager språkbruket, men jeg er i mot rusmidler.

Men da jeg hadde bodd der i 5 måneder, det var da lillejuleaften, 23. desember, jeg ble kjørt av mannen til mamma hjem til hybelen min for jeg skulle fikse julegaver. Da vi skal parkere utenfor hybelen min, står det mange biler der med lys, det er sperrebånd fra rekkverket mitt, bort til klesstativet som sto på plenen og bort til ett annet rekkverk. Det stod TV-2 bil der og det var mye som skjedde. Vi parkerer og går ut av bilen vi kom i, jeg blir møtt av en politidame når jeg kommer gående med husnøklene mine i hånda og hun spør meg med en hyggelig stemme hva jeg gjør på området. Med en usikker stemme svarer jeg, jeg vil inn i leiligheten min. Det skal du selvfølgelig få lov til , hun ønsker oss god jul og jeg låser meg inn hvor jeg skrur på tv’n og der ser jeg at det er funnet en dame død. Jeg ser døra mi, og skjønner at det er hos naboen det har skjedd.

Juleaften kommer, jeg tenker mye, men hygger meg selv om jeg har det som har skjedd i tankene. Det la en liten demper på stemningen.

Etter nyttår starter hverdagen igjen, jeg går på skolen og har det bra sammen med venner. Men en dag banker det på døra, jeg var alltid skeptisk til å åpne men velger å se igjennom vinduet før jeg tar avgjørelsen. Der står det en politimann, jeg åpner og han sier at han er på en gjennomgangsrunde, for å sjekke at han har fått med seg om alle som bor i nærheten har snakket med politiet. Jeg svarer at jeg er 17 år, feiret jul hos pappa og har ikke snakket med politiet. Jeg forteller litt av det jeg så i løpet av siste uken før hun ble funnet, og han sier med en gang at han vil at jeg skal komme på stasjonen og vitne, jeg får ett tidspunkt og beskjed om at det er viktig at jeg kommer på stasjonen å gir min forklaring.

Dagen kommer, jeg er på skolen først også drar jeg på stasjonen og skal vitne, men siden jeg var under myndighetsalderen måtte de ringe moren eller faren min, og få lov til å vitne meg. De fikk godkjennelse og vitneforklaringen kan begynne, jeg var nervøs men jeg er sterk. Jeg satt der i 5 timer, trur jeg om jeg ikke husker feil.

Rettsaken kom, og jeg måtte vitne i rettsaken. Det var utrolig sterkt. Ikke nok med det, jeg måtte vitne når han som hadde blitt tatt for det valgte å anke også. Så det var en tung periode, når jeg i tillegg var lærling under ankesaken.

Livet har på en måte bare måtte komme tilbake til den vanlig hverdagen igjen, noe som har godt bra.

Men høsten 2010 opplevde jeg som tragisk, jeg var syk selv med lungebetennelse og var ikke i form. I tillegg det ble pappa syk, han fikk diagnose KOLS og svede i noen dager mellom liv og død. Heldigvis overlevde han det, etter å ligget i respirator i 5 dager. Men dagene etter han våknet opp fra respiratoren var ikke hyggelige, for han var helt annerledes. Han hadde traumer etter å ligget i respiratoren, så han ringte meg mye og fortalte meg ting som var helt på trynet, men vi kan heldigvis le sammen når jeg forteller han det og han syns det er gøy når jeg nevner det. Oktober kom, og jeg følte meg ikke bra. Pappa ringte en dag og sier at bestemor ligger i respirator, jeg var ikke frisk selv så jeg valgte å ikke ta på vei med dette for jeg var vant til at hun var mye syk. Men en annen dag han ringer, sier han det samme. Jeg skjønner at dette ikke går bra. Dagene går og hun har ligget noen dager, en dag ringer pappa igjen og sier at de har valgt å koble fra respiratoren og la henne puste selv for egen maskin. Dagen etterpå ringer han igjen, han sier at de har ringt fra sykehuset og de hadde sagt at hvis vi ville se henne mens hun fortsatt levde måtte vi komme så fort vi kunne. Dette får jeg da vite når jeg er på vei til jobb, jeg skulle bare kjøre siste svingen før jeg skulle svinge inn på jobben så jeg begynte selvfølgelig å gråte. Kommer på jobben gråtende, går rett inn på personalrommet, der jeg får beskjed om å reise hjem når jeg forteller hva som har skjedd. Jeg reiser da rett til pappa, henter han og drar på sykehuset. Går inn på rommet hennes, ser henne og tar avskjed. Så går vi å besøker onkel som lå på sykehuset også, når vi kommer inn på rommet hans, får jeg vondt for å puste men tenker ikke på det noe særlig. Så reiser vi hjem til pappa, og de ringer fra sykehuset og sier at bestemor forlot oss 10 min etter vi gikk ut av rommet hennes og ville vi ta siste avskjed skulle vi få komme på sykehuset med en gang hvor de hadde tent lys hos henne og lagt over henne fint teppe. Trur vi satt der inne i over en time, husker ikke hvor lenge, men jeg husker at jeg ikke hadde lyst til å gå fra henne.

Det tok en stund etter begravelsen, før jeg klarte å bli med selv igjen. Jeg var redd for å le, fordi jeg var egentlig veldig lei meg. Men kom meg over kneika.

Men så skjedde 22 – juli terroren, og da følte jeg sorgen til de som mistet de som de elsket høyeste i verden, for jeg mistet broren min, onkelen min døde samme året som broren min og jeg mistet min høyt elsket bestemor som jeg var så glad i.Opplevde sorg på nytt. Jeg sliter til dags dato med å gå i kirken uten å bli trist. Når 22-juli saken skulle opp i retten, følte jeg med dem som skulle vitne for jeg har selv stått i vitneboksen som ung.

Det er viktig å ta vare på det man har, man vet aldri når man mister det <3

Vi blogges =) <3
– Ann Helen