I dag er det morsdag, og jeg veit at denne dagen er sår for mange, meg selv inkludert. Det er mange som ikke har en mamma å ringe, gratulere eller feire på denne dagen av forskjellige grunner, som blant annet at man ikke bor med eller har samvær med mor, at man har mistet moren sin, at man har et komplisert og vanskelig forhold, eller ikke av en eller annen grunn ikke har kontakt.
For min del så har min mamma tatt et valg jeg ikke klarer å godta og jeg har derfor kuttet kontakten med henne. Jeg leser ofte på denne dagen “I dag våknet jeg til frokost på sengen og den fine gaven, fra de gode og fantastiske barna mine”, “jeg er heldig jeg” osv. Forstå meg rett, det er veldig koselig og det er sånn det burde være. Altså de materialistiske tingene må ikke være tilstede, men den kjærligheten og godheten man viser. Men det burde jo også være andre veien.
For meg har det blitt sånn. Det er ikke en selvfølge at barna (avhengig av alder) er gode og at mor er heldig. Det er ikke alltid fortjent heller. Mor kan gjøre valg som kan være utilgivelige og som kan være vanskelig å forstå. Man skulle tro at alle mødre ønsket å gjøre alt for barna sine og det beste for dem, hvert fall for å holde kontakt. Det er noe som burde komme gjennom morsinstinktet og værende i mammahjertet for alltid, mener nå jeg hvert fall. Men tydeligvis ikke.
I dag har jeg lyst til å dele en tekst jeg har skrevet om hvordan jeg skulle ønske mitt forhold til min mamma var, om hun ikke hadde tatt dette valget som har påvirket vårt forhold for alltid, og hvordan jeg selv vil være som mamma om jeg noen gang får barn.
Tenk å ha en sånn mamma. En mamma som gir deg ubetinget kjærlighet, som er støttende og som du kan ha gode samtaler og spørre ut. En mamma som gir deg trygghet, som er stolt av deg og over ting du oppnår. En mamma som du kan ringe når du er frustrert og lei deg, eller når du er glad og vil dele alt fra store til små happenings i livet.
En mamma som prøver å hjelpe deg når ting er vanskelig eller om det er noe du trenger hjelp til, som er tilstedeværende, heier på deg og lytter. Tenk å ha en mamma du kan kjøpe blomster eller gi en annen oppmerksomhet til, en du kan lage en kake til og gi en god klem, på en dag som denne.
Forrige tirsdag hadde jeg min første time hos TOO og jeg har lovet dere en oppdatering på hvordan det gikk. For dere som ikke veit hva TOO er så er det et tilrettelagt tannhelsetilbud for de som har vært utsatt for tortur og overgrep, og for de med sterk angst for tannbehandling.
Jeg har så lenge jeg kan huske vært livredd for å dra til tannlegen og har aldri vært der alene. I forkant av en tannlegetime kan jeg gå å grue meg i flere dager om jeg veit jeg skal dit, og etter fylte 20 år (tror jeg det var?) så fikk jeg ikke innkalling lenger. Dermed slutta jeg nærmest å dra til tannlegen også. Drar dit kun hvis jeg merker at jeg har tannverk, og det har skjedd typ tre ganger de siste årene.
Når jeg var liten husker jeg at jeg var så redd at jeg flere ganger fikk beroligende tablett som skulle gjøre at jeg slappet litt mer av under tannbehandlingen. Denne fungerte som oftest ikke før jeg var nesten ferdig fordi jeg var så stressa. Grunnen til at jeg er redd har jeg ikke et konkret svar på. Jeg tror det er sammensatt av mange ting, men det handler i hovedsak om kontroll. I barndommen min opplevde jeg mange ting som skjedde utenfor min kontroll og jeg ble løyet mye for, blant annet for å gå meg til å gjennomføre ting som f.eks. vaksine på skolen. Det er et av mange eksempler, men typisk sånne hendelser eller vanskelige ting jeg opplevde gjorde at jeg ble veldig redd for mye. Jeg har også blitt seksuelt misbrukt, men jeg hadde tannlegeskrekk før jeg opplevde det. Så det er ikke en påbegynnende grunn, men har nok forsterket tannlegeskrekken min.
Jeg ble anbefalt TOO av tannlegen jeg har brukt nå. Jeg fylte inn et skjema på Viken sin nettside, i tillegg til at tannlegen jeg gikk til tok kontakt med dem. Ikke helt sikker på om det gikk igjennom da de ikke finner bilder tannlegen skal ha sendt over osv, så usikker på hva som gjorde at jeg kom inn dit faktisk. Men i midten av desember hadde jeg vurderingssamtale med en psykologspesialist som jobber der i forhold til om jeg kunne få hjelp til min tannlegeskrekk, etter å ha stått på venteliste i 2 år. Det gjorde jeg, og forrige uke tirsdag hadde jeg som sagt min første time.
Vi hadde på forhånd snakket litt om hva som var behandlingsopplegget om jeg startet opp der og hva vi skulle gjøre første time. Jeg skulle ha time med psykologspesialisten og hilse på tannlegen. Tannlegen skulle gå gjennom utstyr de vanligvis bruker og jeg skulle sitte i tannlegestolen uten at det skjedde noe mer. Jeg hadde ikke tenkt så mye på det, før jeg stod å pussa tenna en halvtime før vi skulle dra.. Da begynte jeg å grue meg. Vi pleier å dra litt før slik at vi veit at vi har god tid om det skulle være trafikk eller skje noe på veien, så vi var fremme ca. 25 min før. Da kjente jeg et “støkk” i magen og det føltes trangt å puste. Jeg følte meg så svak i overkroppen og nummen i fingrene, og føltes ut som jeg hadde en ekstra tyngde på skuldrene. På venteværelset måtte jeg se ut av vinduet og fokusere fordi tårene presset sånn på. Føler meg så liten når jeg sier dette, men det jeg var mest redd for og gruet meg til var å sitte i den stolen.
Når jeg kom inn til timen fortalte jeg at jeg hadde gruet meg og knakk sammen når jeg kom inn i rommet. Jeg hilste på tannlegen, hun viste meg det utstyret de vanligvis bruker og deres funksjon. Vi snakket om ting jeg var redd for og synes var ubehagelig, og hun fortalte om flere valg og muligheter man har i tannbehandlingen som man vanligvis ikke blir opplyst om. Ting som kan gjøre det mindre ubehagelig og som gjør at man kjenner mer kontroll. Det synes jeg var veldig nyttig og synes det er trist at man ikke blir opplyst om. De fleste tannleger kjører på med vanlig rutine og tenker nok ikke så mye over det. Det gjelder ikke alle, derfor jeg skrev de fleste.
Jeg har en tendens til å bli litt “flink pike” i behandling. Jeg tenker at jeg bare må gjennom ting, presser meg til ting jeg egentlig ikke takler og gjør nok ting fordi jeg er litt redd for å bli sett på som vanskelig eller at behandler skal bli skuffa. Dette er noe jeg har sagt ifra om, og de er derfor opptatt at vi skal gjøre ting i mitt tempo og at jeg skal sette grenser. Jeg satt derfor ikke i stolen denne dagen. Jeg sa jeg kunne gjøre det, men kjente meg ikke komfortabel med å gjøre den dagen og da ønsket de at vi skulle vente. Det blir derfor det vi skal gjøre neste time jeg har med psykologspesialisten og tannlegen.
De er også naturligvis opptatt av tannhelsa mi og smertene jeg har, og vil gjerne få en oversikt over hull osv. Siden jeg brekker meg av å ta vanlig bilde (husker ikke hva det heter), så ønsker de at jeg skal ta et oversiktsbilde med panoramarøntgen (OPG maskin). Mulig vi skal prøve på å ta vanlig bilde senere, men foreløpig skal jeg hvert fall bare ta OPG. Så i dag skal jeg “kun” møte tannlegen for å gjøre det, og snakke om bildene etterpå. Jeg har tenkt mye på det og prøver å forberede meg. Jeg har aldri tatt bilde med en slik maskin før og gruer meg veldig. Det igjen handler mye om kontroll. Jeg ble vist rommet sist og hvordan det fungerer, og det hjalp litt. Da veit jeg hvordan rommet seg ut og hvordan det fungerer, men jeg har noen flere spørsmål som jeg kommer til å stille i dag før jeg skal gjennomføre det. De er veldig opptatt av at jeg skal kjenne meg komfortabel med å gjennomføre det, og jeg er nok ikke helt der. Men jeg har veldig lyst til å gjennomføre det fordi jeg ønsker å vite hvor mange hull jeg har og eventuelt om det er noe annet som må gjøres. Jeg startet jo også opp i denne eksponeringsterapien fordi jeg ønsker en endring. Det er ikke sikkert at jeg noen gang vil bli kvitt skrekken, men målet er at jeg ikke skal være så redd for å fra til tannlegen og grue meg så mye på forhånd. Derfor ønsker jeg å gjennomføre timen i i dag fordi det er viktig for meg.
Fremover er som sagt planen at jeg skal prøve å sitte i stolen uten at det skjer noe, også blir neste time etter det undersøkelse. Det er hva jeg veit foreløpig. Eksponeringsterapien pleier vanligvis å vare mellom 5-10 ganger, og de tror at jeg vil ha behov for bortimot 10 ganger. Jeg er usikker på hvor ofte jeg skal ha time der, men jeg tror det blir ca. en gang i uka.
Om det er noe annet dere lurer på rundt dette, så må dere bare spørre. Synes det er så fint å kunne fortelle om dette, tilfelle det er noen som leser dette som skal gjennom det samme og gruer seg. Jeg synes hvert fall at det var greit å høre andres erfaringer, men føler det er lite info rundt selve eksponeringsterapien man skal gjennom og veldig få som deler hvordan dette er. Så jeg deler gjerne mer om dette hvis dere ønsker det, og si ifra om det er noe spesielt innenfor dette dere vil jeg skal fortelle mer om eller om det er noe dere lurer på.
Nå er det rundt en måned siden jeg hadde min siste dag i praksis, og jeg merker veldig at jeg savner å ha noe fast å gå til. Jeg trivdes veldig godt på den praksisplassen jeg hadde og synes det er veldig synd at jeg ikke er der lenger. Grunnen til at jeg ikke skulle fortsette praksisperioden min der var fordi de ikke trengte noen ansatte, og jeg er nødt til å fokusere på å finne meg lønnet arbeid siden arbeidsavklaringspengene mine går ut i slutten av oktober. Men jeg må også nevne at jeg var veldig sliten siste tiden av praksisperioden min, så jeg var egentlig veldig klar for noen dager “fri” og håpet på en uke før jeg var klar for å starte opp med noe nytt igjen. Men helt ærlig så har jeg ikke nytt denne tiden i det hele tatt. Det er veldig uforutsigbart å ikke vite hvor lenge jeg bare skal gå “hjemme”. Selv om jeg fort kan kjenne at det blir mye i hverdagen med praksis og alt annet rundt, så trivdes jeg mye mer med å ha det som det. Det går litt bedre nå, dagene ble veldig ensformig i starten. Men jeg prøver nå å lage litt planer samme om det gjelder å dra ut, være med noen, eller om det er å gjøre ting hjemme her. Også har jeg også som nevnt tidligere begynt å trene.
Jeg har hatt jobbspesialist hos NAV i fire år nå, og det tiltaket gikk ut forrige måned. Vi har søkt meg inn på nytt da jeg tydeligvis hadde krav på videre hjelp og det har jeg fått innvilget nå. Så på mandag hadde jeg møtet med han igjen. Vi snakket da om hvordan det går, hva vi skal gjøre videre og hvordan type jobb jeg kunne tenke meg nå.
Jeg har nå hatt praksis i klesbutikk ett år tid. Det er ikke noe har jobbet med tidligere, men noe jeg har funnet ut at jeg liker veldig godt. Har jobbet innenfor service-yrket tidligere og interessen min for klær er som dere veit stor, så dette har passet meg midt i blinken. Jeg kunne derfor tenke meg å fortsette med det. Men å få en jobb i klesbutikk er ikke så enkelt, dette er noe som gjelder generelt, og ikke bare der jeg jobba så jeg bryter ikke noe ved å si dette. Dette er egentlig noe jeg har hørt fra jobbspesialisten min som har snakket med sine kolleger som har forsøkt å få andre inn i lønnet arbeid i butikk. Klesbutikker, spesielt kjedebutikker blir veldig styrt fra høyere opp i systemet med tanke på innsparing, antall ansatte samtidig på jobb og timer. De skal spare inn mest mulig, og muligens enda mer nå som vi står i denne strømkrisen. Det er også lavsesonger og høysesonger i butikk med tanke på hvor mange ansatte som er på jobb samtidig. Så selv om nav kunne gi lønntilskudd som ville dekke 60% av lønnen min, så kunne ikke jeg da ansattes ved siden av, fordi andre har krav på timene sine først og det skal være forrest folk på jobb pga. innsparing.
Som sagt er klesbutikk noe jeg kunne tenke meg å jobbe i videre. Jeg kunne også tenkt meg å jobbe i en interiørbutikk, men etter det jeg har skjønt er det litt den samme greia der. Det vil derfor ta lang tid å få lønnet arbeid innenfor dette og jobbspesialisten min mener jeg ikke har behov for en lengre praksisperiode, så da villet det blitt mange korte praksisperioder med svært liten sjanse for videre jobb. Derfor har vi blitt enige om å se etter muligheter i matvarebutikker, da det mest sannsynlig vil ta mye korte tid å få lønnet arbeid innenfor det. Men vi skal jobbe med å finne jobb i klesbutikk og interiørbutikk ved siden av, da det er hva jeg ønsker mest. For meg er det viktigst å finne en praksisplass/jobb jeg føler meg trygg og trives i, men jeg er villig til å prøve forskjellige ting og plasser, og har et åpent sinn.
Så jeg veldig spent på tiden fremover og hva vi ender opp med, om jeg ender opp i en type butikk i det hele tatt eller om det blir noe helt annet. Det får tiden vise. Jobbespesialisten min mener egentlig at vi bør avvente litt med å finne en ny praksisplass da jeg har begynt i eksponeringsterapi for tannlegeskrekk og dette er et veldig intens behandlingforløp som også kan trigge andre ting (skal skrive et eget innlegg om dette). Men jeg er veldig redd for at det da ikke blir jobbet noe for en praksisplass på denne tiden, så jeg har sagt at vi kan prøve å finne noe nå og starte opp med to dager i så fall. Veit jo ikke om det tar en uke, en måned eller lenger å finne noe, men jeg tar det litt som det kommer og veit at jeg har mulighet til å bremse ned om det blir for mye.
