Forrige tirsdag hadde jeg min første time hos TOO og jeg har lovet dere en oppdatering på hvordan det gikk. For dere som ikke veit hva TOO er så er det et tilrettelagt tannhelsetilbud for de som har vært utsatt for tortur og overgrep, og for de med sterk angst for tannbehandling.
Jeg har så lenge jeg kan huske vært livredd for å dra til tannlegen og har aldri vært der alene. I forkant av en tannlegetime kan jeg gå å grue meg i flere dager om jeg veit jeg skal dit, og etter fylte 20 år (tror jeg det var?) så fikk jeg ikke innkalling lenger. Dermed slutta jeg nærmest å dra til tannlegen også. Drar dit kun hvis jeg merker at jeg har tannverk, og det har skjedd typ tre ganger de siste årene.
Når jeg var liten husker jeg at jeg var så redd at jeg flere ganger fikk beroligende tablett som skulle gjøre at jeg slappet litt mer av under tannbehandlingen. Denne fungerte som oftest ikke før jeg var nesten ferdig fordi jeg var så stressa. Grunnen til at jeg er redd har jeg ikke et konkret svar på. Jeg tror det er sammensatt av mange ting, men det handler i hovedsak om kontroll. I barndommen min opplevde jeg mange ting som skjedde utenfor min kontroll og jeg ble løyet mye for, blant annet for å gå meg til å gjennomføre ting som f.eks. vaksine på skolen. Det er et av mange eksempler, men typisk sånne hendelser eller vanskelige ting jeg opplevde gjorde at jeg ble veldig redd for mye. Jeg har også blitt seksuelt misbrukt, men jeg hadde tannlegeskrekk før jeg opplevde det. Så det er ikke en påbegynnende grunn, men har nok forsterket tannlegeskrekken min.
Jeg ble anbefalt TOO av tannlegen jeg har brukt nå. Jeg fylte inn et skjema på Viken sin nettside, i tillegg til at tannlegen jeg gikk til tok kontakt med dem. Ikke helt sikker på om det gikk igjennom da de ikke finner bilder tannlegen skal ha sendt over osv, så usikker på hva som gjorde at jeg kom inn dit faktisk. Men i midten av desember hadde jeg vurderingssamtale med en psykologspesialist som jobber der i forhold til om jeg kunne få hjelp til min tannlegeskrekk, etter å ha stått på venteliste i 2 år. Det gjorde jeg, og forrige uke tirsdag hadde jeg som sagt min første time.
Vi hadde på forhånd snakket litt om hva som var behandlingsopplegget om jeg startet opp der og hva vi skulle gjøre første time. Jeg skulle ha time med psykologspesialisten og hilse på tannlegen. Tannlegen skulle gå gjennom utstyr de vanligvis bruker og jeg skulle sitte i tannlegestolen uten at det skjedde noe mer. Jeg hadde ikke tenkt så mye på det, før jeg stod å pussa tenna en halvtime før vi skulle dra.. Da begynte jeg å grue meg. Vi pleier å dra litt før slik at vi veit at vi har god tid om det skulle være trafikk eller skje noe på veien, så vi var fremme ca. 25 min før. Da kjente jeg et “støkk” i magen og det føltes trangt å puste. Jeg følte meg så svak i overkroppen og nummen i fingrene, og føltes ut som jeg hadde en ekstra tyngde på skuldrene. På venteværelset måtte jeg se ut av vinduet og fokusere fordi tårene presset sånn på. Føler meg så liten når jeg sier dette, men det jeg var mest redd for og gruet meg til var å sitte i den stolen.
Når jeg kom inn til timen fortalte jeg at jeg hadde gruet meg og knakk sammen når jeg kom inn i rommet. Jeg hilste på tannlegen, hun viste meg det utstyret de vanligvis bruker og deres funksjon. Vi snakket om ting jeg var redd for og synes var ubehagelig, og hun fortalte om flere valg og muligheter man har i tannbehandlingen som man vanligvis ikke blir opplyst om. Ting som kan gjøre det mindre ubehagelig og som gjør at man kjenner mer kontroll. Det synes jeg var veldig nyttig og synes det er trist at man ikke blir opplyst om. De fleste tannleger kjører på med vanlig rutine og tenker nok ikke så mye over det. Det gjelder ikke alle, derfor jeg skrev de fleste.
Jeg har en tendens til å bli litt “flink pike” i behandling. Jeg tenker at jeg bare må gjennom ting, presser meg til ting jeg egentlig ikke takler og gjør nok ting fordi jeg er litt redd for å bli sett på som vanskelig eller at behandler skal bli skuffa. Dette er noe jeg har sagt ifra om, og de er derfor opptatt at vi skal gjøre ting i mitt tempo og at jeg skal sette grenser. Jeg satt derfor ikke i stolen denne dagen. Jeg sa jeg kunne gjøre det, men kjente meg ikke komfortabel med å gjøre den dagen og da ønsket de at vi skulle vente. Det blir derfor det vi skal gjøre neste time jeg har med psykologspesialisten og tannlegen.
De er også naturligvis opptatt av tannhelsa mi og smertene jeg har, og vil gjerne få en oversikt over hull osv. Siden jeg brekker meg av å ta vanlig bilde (husker ikke hva det heter), så ønsker de at jeg skal ta et oversiktsbilde med panoramarøntgen (OPG maskin). Mulig vi skal prøve på å ta vanlig bilde senere, men foreløpig skal jeg hvert fall bare ta OPG. Så i dag skal jeg “kun” møte tannlegen for å gjøre det, og snakke om bildene etterpå. Jeg har tenkt mye på det og prøver å forberede meg. Jeg har aldri tatt bilde med en slik maskin før og gruer meg veldig. Det igjen handler mye om kontroll. Jeg ble vist rommet sist og hvordan det fungerer, og det hjalp litt. Da veit jeg hvordan rommet seg ut og hvordan det fungerer, men jeg har noen flere spørsmål som jeg kommer til å stille i dag før jeg skal gjennomføre det. De er veldig opptatt av at jeg skal kjenne meg komfortabel med å gjennomføre det, og jeg er nok ikke helt der. Men jeg har veldig lyst til å gjennomføre det fordi jeg ønsker å vite hvor mange hull jeg har og eventuelt om det er noe annet som må gjøres. Jeg startet jo også opp i denne eksponeringsterapien fordi jeg ønsker en endring. Det er ikke sikkert at jeg noen gang vil bli kvitt skrekken, men målet er at jeg ikke skal være så redd for å fra til tannlegen og grue meg så mye på forhånd. Derfor ønsker jeg å gjennomføre timen i i dag fordi det er viktig for meg.
Fremover er som sagt planen at jeg skal prøve å sitte i stolen uten at det skjer noe, også blir neste time etter det undersøkelse. Det er hva jeg veit foreløpig. Eksponeringsterapien pleier vanligvis å vare mellom 5-10 ganger, og de tror at jeg vil ha behov for bortimot 10 ganger. Jeg er usikker på hvor ofte jeg skal ha time der, men jeg tror det blir ca. en gang i uka.
Om det er noe annet dere lurer på rundt dette, så må dere bare spørre. Synes det er så fint å kunne fortelle om dette, tilfelle det er noen som leser dette som skal gjennom det samme og gruer seg. Jeg synes hvert fall at det var greit å høre andres erfaringer, men føler det er lite info rundt selve eksponeringsterapien man skal gjennom og veldig få som deler hvordan dette er. Så jeg deler gjerne mer om dette hvis dere ønsker det, og si ifra om det er noe spesielt innenfor dette dere vil jeg skal fortelle mer om eller om det er noe dere lurer på.
