Dette er veldig vanskelig for meg å dele, og det er mange deler som jeg ikke har fått med og flere biter som skulle vært på plass. Grunnen til at jeg deler dette er fordi det er Verdensdagen for psykisk helse i dag. Årets kampanje er gi tid, og jeg føler på mange måter at jeg har fått det bedre med å la det gå tid og ta den til hjelp. Jeg føler at gjennom å dele min historie kan det hjelpe mange, og kanskje andre kan få et håp om at ved å gi ting tid vil det bli bedre. Livet mitt har på mange måter blitt bedre, og jeg har lært meg måter å takle situasjoner jeg har opplevd. Ved å gi tid meg selv, gjøre ting som gjør meg glad, og erfare positive opplevelser, så har jeg fått det bedre med meg selv, og det håpet vil jeg gi andre også. Jeg er veldig glad for at vi har en dag som dette. Det kan gjøre at flere blir åpenhet rundt psykisk helse, at det blir lettere å være åpen om sine psykiske lidelser og hvordan man har det, at det blir mindre tabu, og lettere å be om hjelp. 

 

21. april 1998. Livet startet. Uten bekymringer. Ingen frykt. Mye kjærlighet.

 

Jeg ble født inn i en familie med en mamma og pappa som bodde sammen, en storesøster som hadde ventet spent på at jeg skulle komme og en englebror. Jeg tror på en måte jeg ble deres lykke der og da, ettersom sorgen etter storebroren min som de mistet fire år før meg, hadde vært så stor.

Jeg vokste fort. Jeg var en glad liten jente, og som barn flest, gikk jeg i barnehagen. Der trivdes jeg godt og hadde flere venner. Brått snudde livet om. Mamma flyttet fra pappaen min da jeg var tre år. Like etterpå ble barnevernet innblandet. Jeg vokste opp i et hjem med alkoholisme, barnevernet synes ikke noe om mamma sin nye mann og jeg hadde utfordringer i barnehagen. Tidlig i grunnskolen, eller rettere sagt i første klasse, begynte jeg å miste de jeg hadde rundt meg. Jeg ble tvunget til ting, lurt, ertet, spyttet på, dyttet. Jeg var ensom, kontaktsøkende og ville så gjerne ha noen å være med jeg også. Jeg ble faktisk så skremt av de eldre jentene, at jeg tisset på meg hjem fra skolen fordi jeg ikke turte å gå på do der. Pappa ble aldri sint, men jeg tror han ble oppgitt over å få våt dress og cherrox hjem hver dag på vinterstid.

På grunn av alt dette utviklet jeg meg til å få et større temperament og bli mer bestemt. Gjennom de første årene så hjalp det meg veldig at jeg hadde en assistent på skolen. Hun hjalp meg med ting jeg ikke forstod, og jeg fikk også et avbrekk fra hverdagen. Ting jeg husker spesielt husker godt var at vi gikk turer, og plukket blomster som vi la på graven til broren min. Det var godt å være borte fra de andre i blant, for da fikk jeg muligheten til å bare være meg, og gjøre noe som ga meg en positiv opplevelse i hverdagen.

På denne tiden ble jeg også diagnostisert med ADHD. Barnevernet, skolen og BUP skulle absolutt finne feil på meg og fant en diagnose de kunne sette. Jeg tok masse tester, men det ble aldri undersøkt noe videre om hvordan jeg hadde det eller andre årsaker til at det kunne være sånn. I senere tid etter prat med psykolog og ny utredning, viser det seg at jeg er feildiagnostisert. Alt sinnet, følelsene jeg har sittet med, reaksjonene mine på ting, og konsentrasjonsproblemene mine som jeg har slitet med opp igjennom årene viser seg at har vært angst. Å bli feildiagnostisert har skapt mye problemer for meg og enda mer mobbing, for det at jeg fikk denne diagnosen var noe plutselig alle viste om, og i ettertid virker det som det nesten var tabu å ha en slik diagnose, selv om verken ADHD eller det å slite psykisk er feil.

Mamma og pappa hadde ikke så mange muligheter til å ta meg med ut på aktiviteter, og det ble krevende for han å være alenefar. Å gi nok oppmerksomhet til både meg og søsteren min, var nok noe han synes var vanskelig. Det ble derfor satt i gang et tiltak fra barnevernet sin side at jeg fikk støttekontakt. Hun var ung, veldig hyggelig, og bodde alene. Jeg og henne fant på mye gøy sammen, og jeg fikk oppleve mye der som jeg aldri ville fått oppleve ellers om det ikke hadde vært for henne og hennes familie. Men jeg skal ikke bare si at det var fryd og gammen å være der. Etter hvert fikk hun kjæreste og barn, og jeg følte jeg var der kun for at hun skulle tjene pengene sine, og at jeg måtte gjøre alt de ville for veie opp til forventningene deres. Det var ingen god følelse. Jeg følte også hele veien at dette var et tiltak de satte i gang fordi jeg var problemet, og at barnevernet hele tiden jobbet imot meg. Hvorfor kunne de ikke hjelpe meg? Spørre meg hvordan jeg hadde det og hva de kunne gjøre for at jeg skulle ha det bedre? Spørsmålet kom aldri..

Jeg var først i klassen som fikk mensen. Da var jeg bare 10 år gammel. Jeg fortalte ei venninne i klassen om det, og før jeg rakk å blunke så viste alle i klassen, og noen fra de andre klassene det. Det var lite kult, ettersom det ikke ble tatt så godt imot. Det å komme i puberteten så tidlig var en ting som utløste enda mer mobbing.

Året før hadde mamma og mannen hennes fått seg hund. I løpet av dette året knyttet et sterkt bånd til henne. Å ha henne var det eneste som holdt meg oppe gjennom all mobbingen og nedturene. Jeg gikk masse turer med henne, lærte hun nye triks og hun ga meg mye glede.

Som syvende klassing holdt jeg på å miste min eneste støttespiller i livet. Pappaen min. Han ble alvorlig syk og var nære på å død. Jeg var veldig redd og lei meg hele tiden. Pappa er en sterk mann, han klarte seg. Jeg husker jeg tegnet en tegning til han da han lå på sykehuset. Jeg tegnet meg, søsteren min, hunden til mamma som alltid har vært favoritten min og hunden til søsteren min. Vi alle var prikk like oss selv, og pappa forstod med en gang at jeg hadde tegnet oss slik at han skulle huske oss mens han ventet på komme hjem. Han ble så glad at han gråt. Bilde har vi hengt opp i stuen hos han, og hver gang jeg ser på det tenker jeg tilbake på denne perioden, og tenker på hvor heldig vi er som fremdeles har han blant oss.

Rundt en til to måneder etterpå mistet jeg bestemoren min. Jeg var veldig glad i henne, og gjennom barndommen husker jeg spesielt godt at hun lagde veldig god makaronistuing og vafler. Hun var så kjærlig og god. Etter disse hendelsene som hadde skjedd på kort tid uttrykte jeg meg som deprimert og mye trist. Og for å være ærlig så var jeg det også. Jeg ble ikke hørt med mobbingen, jeg holdt på miste to personer på en gang og hadde i tillegg opplevde noe vondt som ingen viste om. Ikke bare en gang, men flere ganger.. Jeg ble seksuelt misbrukt. En mann som jeg følte var som en ekstra far for meg i livet brøt hele båndet vi hadde bygget opp og trådde over en grense som overhode ikke er greit. Overgrepene varte over flere år i mitt eget hjem. Jeg turte ikke å si nei til han, stritte imot eller fortelle noen om det. Hendelsene har påvirket meg i stor grad senere i livet, og har ødelagt veldig mye for meg.

Gjennom de vanskelige periodene har jeg alltid prøvd å finne metoder for å komme meg gjennom ting og alltid lengtet etter at ting skulle bli bedre. Jeg hadde alltid håpet og troen, og tenkte alltid “jeg har opplevd verre, dette klarer jeg”. Jeg fant fort stor glede i å skrive blogg. Jeg startet med det i 2012, og har fortsatt siden. Bloggen fikk meg til å kjenne en følelse jeg aldri hadde kjent på før. Mestring. Det var en fantastisk følelese etter så mange nedturer. Samme året fikk jeg også min første hund hos pappa. Milla ble fort trygg hos oss, etter at vi tok over henne fra ei som ikke hadde tid til henne lenger. Henne ble min store motivasjon i hverdagen, og jeg gledet meg hver dag til å komme hjem fra skolen for å se henne igjen.

Gjennom barndommen har jeg også funnet mye trøst i å skrive dagbok, og synge. Jeg husker jeg ofte satt på CD- plater på rommet av både Miley Cyrus, Atle Pettersen og Gabrielle. Jeg fant en lampe på rommet mitt som jeg brukte som mikrofon og sang med på full hals. Sang er noe jeg alltid har vært glad i, jeg gikk i barne-sangkor da jeg var mindre og når jeg skulle konfirmeres fikk høre om Ten Sing. Jeg startet opp med det ved siden av konfirmasjonsundervisningen, for jeg skulle nemlig ikke gjøre forskjell fra andre, og ville møte opp på undervisningene til tross for at jeg egentlig ikke trengte det siden jeg startet med Ten Sing. På Ten Sing bygget jeg opp mange nye relasjoner og bekjentskaper, det var veldig godt etter mange år med lite venner og mye ensomhet.

Siste året på ungdomsskolen prøvde pappaen min å ta livet sitt. Det var veldig tøft, men han var mentalt sterk, fikk panikk og innså til slutt hva livet faktisk har å by på og hvor mange gleder han hadde/har i livet sitt. Jeg ble flyttet bort en periode siden han hadde det såpass vanskelig og trengte tid til å bygge seg opp igjen. Denne perioden var vanskelig, ettersom jeg følte at det handlet mye om meg og jeg kjente på en følelse av at jeg var problemet. Etter et par måneder fikk jeg flytte hjem igjen. Han begynte å få hjelp hos psykolog og vi ble ute av barnevernet, noe som var veldig godt og lettene for meg. Siden jeg er oppvokst med å bo hos pappa, har jeg og han bygd opp et spesielt bånd og han har vært den jeg har kunnet snakke med når det har vært vanskelig på skolen, jeg har blitt utestengt og noen har mobbet meg.

Da jeg begynte på videregående sommeren etter ble jeg kjent med mange fra andre skoler. Jeg følte jeg fikk en ny start, og det var få som dømte meg etter hvordan jeg var før. Jeg opplevde noen utestengelse der og mange som hadde stygge meninger om meg, men fokuserte som jeg alltid hadde gjort på de få gode menneskene jeg hadde rundt meg. På slutten av året fikk jeg igjen kontakten med en gutt jeg hadde gått på skole med tidligere. Vi ble etter hvert kjærester, og jeg følte meg som den lykkeliste i verden. Vi var kjærester i 8 måneder før forholdet tok slutt. Det var veldig tungt og vanskelig, men vi fortsatte å holde kontakten og var gode venner. Dette skoleåret var veldig tungt for meg. Ikke nok med at forholdet tok slutt etter at jeg hadde gått halve året, så gikk jeg på skole jeg ikke ønsket. Jeg kom ikke inn på skolen jeg ville, mistet kontakten med flere jeg hadde vært mye med tidligere og det var vanskelig å bli kjent med folk på de nye skolene. Overgrepene jeg hadde vært igjennom kom også frem, og jeg anmeldte vedkommende som hadde seksuelt misbrukt meg. Det ble en lang og tung prosess med møter med advokat, politi og jeg startet opp hos psykolog. Det vanskeligste oppi det var følelsen av å ikke bli trodd av familien min, selv om vedkommende som hadde begått disse overgrepene innrømte hva han hadde gjort.

Tredje videregående kom og ting ble bedre. Jeg kom inn på det jeg ønsket, og selv om jeg ikke gikk i klasse med noen av mine daværende bestevenninner, så var livet mye bedre. Jeg trivdes bedre i klassen, og jeg fikk vært med vennene mine i friminuttene. Jeg så frem til russetiden, og følte meg bra og ble glad over at flere ville være i gruppe med meg. Sammen prøvde vi oss på dugnadsjobber og solgte kaker. Vi var en fin gjeng, opplevde mye gøy og jeg ser tilbake på denne tiden med et stort smil. Rett før russerevyen vi skulle ha ble jeg ringt opp av advokaten min og det var satt dato til rettsaken. Angsten forsterket seg og jeg mistet mye av konsentrasjonen på skolen. Jeg grudde meg veldig, og var redd for at det ikke ville gå min feil. Saken vant jeg uten tvil fra noen, noe som har vært veldig godt for meg i senere tid. For første gang har jeg kjent på følelsen av å bli ordentlig trodd, ettersom familien stilte sine tvil i om det faktisk var sant. Motstanden fra dem var tøff, så det var veldig lettene for meg da jeg vant. Men den dag i dag veit jeg fremdeles ikke om alle tror på meg, selv om han også har blitt dømt. Det er veldig vanskelig for meg.

De siste to årene har jeg jobbet veldig mye med psyken min. Alt som har skjedd gjennom min barndom og oppvekst har vært med på utvikle angst og mange vanskelige tanker hos meg. Jeg har det vanskelig med relasjoner og venner, og trekker meg fort bort når ting blir vanskelig. Jeg har utviklet dødsangst, og sliter med søvnproblemer på grunn av dette. Angsten har forverret seg med tiden, og jeg får flere ganger panikk over situasjoner som minner meg om han som misbrukte meg, hvis det skjer utforbredte ting, hvis jeg er alene, føler jeg må prestere og i enkelte sosiale sammenhenger. Jeg går fremdeles til psykolog, og har nå for tre måneder siden fått en arbeidsplass å gå til. Jeg har hatt noen småjobber tidligere, men vil påstå at det er denne som har gitt meg mest langsiktig arbeidserfaring. Jeg fikk også tilbake Martin, knippe i livet mitt.

SVARENE PÅ DENNE UKENS SPØRSMÅL

Hvordan takler du en eksamensituasjonen?
Et ord.. angst! Man skal ikke misbruke en slik diagnose, og det gjør jeg absolutt ikke heller. Har snakket masse med min psykolog om det. Jeg har egentlig slitet med fremføringer eller andre situasjoner jeg må prestere så lenge jeg kan huske, og det er virkelig ingen god følelse. Jeg gruer meg så mye på forhånd at det går utover øvingen, slik at jeg ikke får prestert bra. Det er et stort stressmoment for meg.

Synes du det ikke er flaut eller vanskelig å ikke egentlig ikke ha en jobb? Virker nesten ikke som du ønsker å få deg en 100% stilling, eventuelt forklare hvordan ståa er? 
Nå er har jeg faktisk to jobber, jeg jobber på en arbeidsplass 1-4 ganger i uka og med bloggen, noe jeg er veldig fornøyd med. Men om jeg ikke hadde hatt jobb, så synes jeg ikke det hadde vært flaut heller. Hvorfor skulle det være det? Det er mange som ikke har jobb, og enda flere grunner. Det skal ikke være flaut å ikke kunne jobbe, men jeg er heller ikke for de som bare sitter på ræva uten å gjøre noen ting fordi de faktisk ikke gidder og mottar penger av nav, og har som plan å gjøre det hele livet. Det er forskjell på å være lat og slite ordentlig faktisk, og sistnevnte gjør jeg. Det har jeg vært ærlig om hele tiden. Jeg vil ikke si at jeg er så stor del av nav systemet lenger egentlig. Jeg har fremdeles saksbehandler og jobbspesialist, men jeg klarer meg ganske fint. Jeg tjener en god del selv, men jeg mottar fremdeles penger for de dagene jeg ikke jobber og det trenger jeg for å få det til å gå rundt også. Dessuten vil jeg ikke takle en 100% jobb nå, og det er derfor veldig godt å ha dem i bakhånd for min del.

Hvor skal du feire jul og hvem feirer du som oftest med? Blir det stor familiefeiring? 
Dette er et veldig sårt tema for meg.. Jeg har alltid lengtet etter store feiringer og familieselskaper, men etter jeg flytta fra mamma i 2016, har jeg de siste årene feiret jul sammen med pappaen min bare. Ikke at han ikke er bra nok, for det er han virkelig og vi har kost oss etter beste evne. Men jeg har vært vandt med å feire sammen med bestefar. mamma, mannen hennes og søsteren min i tillegg, så det var litt rart første året. Søsteren min feiret jul med oss i fjor. Da feiret vi faktisk jul hos meg, noe jeg synes var veldig koselig. I år har jeg ikke lagt noen planer enda, noe som også er en del av at jeg ikke gleder meg til denne tiden på året. Jeg drømmer som sagt alltid om en stor feiring og selskap, men det blir det nok ikke i år heller. Jeg har jo ikke akkurat så stor familie, så det er derfor jeg også ønsker sterkt å stifte min egen familie. Martin og jeg har smått nevnt at vi ønsker å feire jul sammen, men jeg er usikker på om det vil skje. Så om vi ikke feirer jul sammen, så kommer vi nok til å ha en liten mini-julaften sammen slik vi hadde i fjor, med bare meg og han, hvor vi spiser god mat, ser på noe koselig på tv-en og åpner gaver fra hverandre.

Hvordan fikk du de hundene du har? Kjøpte du dem hos oppretter, har du tatt over dem fra noen som ikke kunne ha dem lenger, osv? 🙂
Milla (minstemor) kjøpte pappa av ei venninne av søsteren min som ikke hadde tid til henne lenger, og Michelle fikk jeg av mamma ettersom mamma har moren hennes og jeg var med på å ta vare på de, de første månedene i livet sitt. Kanskje dere har lyst til å se bilder av Milla & Michelle fra de var små? De har faktisk forandret seg mye, spesielt Milla.

Hvor ofte er du sammen med kjæresten din i ukedagene?
Det varierer veldig egentlig, ettersom jeg jobber og vi har et liv utenom hverandre også om man kan si det sånn? Noen ganger ønsker han å være alene noe som er helt greit og andre ganger overnatter vi flere uker av gangen sammen. Men det betyr ikke at vi er sammen hele tiden for det, for jeg har som sagt jobb, vi begge har avtaler og venner vi er med.

Tenker du noen gang over hvem som lager klærne du kjøper? Og hvor mye ett klesplagg forurenser produksjonen? 
Ja det gjør jeg.

Kunne du noen gang flyttet langt vekk for å begynne på nytt? 
Jeg veit faktisk ikke. Jeg flyttet til Ål i 2015 for å starte på skole ettersom jeg ikke kom inn på det jeg ville, og ønsket å gi det en sjanse. Der var jeg helt alene og trodde jeg skulle få starte på nytt. Det gikk veldig dårlig, og det er nok det som gjør at jeg sitter med en stor usikkerhet rundt det nå. Samtidig så føler jeg at det ville vært annerledes hvis det hadde vært et annet sted enn Ål.

Hvor er du fra? / Hvor bor du? 
Jeg er oppvokst på Hallingby, bodde der fra jeg ble født og til mai i fjor. Da flyttet jeg for meg selv til Hønefoss-området. Jeg har også flyttet litt rundt sammen med mamma i oppveksten min, både til Oslo, Kongsvinger og Ringmoen frem til jeg kuttet kontakten med henne for tre og et halvt år siden.

Kunne du tenke deg å vlogge mer på Snapchat hvis det blir interesse for det? Litt mer om alt mulig rart du gjør gjennom dagen? Jeg ville vært interessert i å sett mer av et i hvert fall 🙂 
Absolutt! Jeg vil jo egentlig det, og jeg hadde egentlig en snapkonto før som jeg brukte mye til det. Jeg valgte å bytte over til den kontoen jeg har nå i stede, fordi den hadde/har høyere følger antall og det var/er mer aktivitet. Og det viste seg å være lønnsomt også, fordi den ble verifisert noen måneder etterpå. Planen videre var at jeg skulle vlogge hver dag, vise fram hverdagen min, sminke, klær, interiør, ta opp ulike ting og gjøre mer ut av min stemme, men jeg kan ikke akkurat si at det har blitt så bra innhold som jeg hadde håpet på. Det går litt i perioder vil jeg si, men jeg vil tilbake der jeg var og oppdatere mer. Kom gjerne med forslag til ting dere vil se også! Heter forresten @adalsjenta på snapchat, så legg meg gjerne til.

Har du naturlig brunt hår?
Det stemmer, eller jeg er født med kullsvart hår. Tidligere likte jeg ikke hårfargen min, synes den så litt grå ut, så jeg begynte å stripe og farge håret blondt, så nå har nok fargen min lysnet litt. Men tror den er cirka det jeg har nå. Veldig lyst til å farge det egentlig, men er så usikker, for føler at den hårfargen jeg har nå får meg til å se mest voksen ut og det liker jeg.

Har du lyst på barn? I så fall når?
Ja, jeg har veldig lyst på barn. Har alltid sagt til meg selv at jeg vil bli “ung” mamma, altså ikke 16 år og mamma, men gjerne rundt 20-års alderen. Livet blir ikke alltid slik som man ser for seg, og jeg stresser ikke. Jeg har underveis funnet ut at siden psyken min har forverret seg mye ved tiden, og jeg vil at den skal bli bedre før jeg eventuelt stifter familie, og ikke minst ønsker jeg bedre økonomi!

Hvor gammel er du, og hvor gammel er kjæresten din? Btw digger deg!!! Stå på videre <3
Jeg er 21 år og han blir 23 år om litt under en måned. Så hyggelig å høre, tusen takk!

Hvorfor har Martin slutta med snap?
Han har ikke det. Vi snakket på forhånd før jeg skrev dette, og han sier han synes det er veldig vanskelig å legge ut noe om dagen, fordi han føler han ikke kan være ærlig nok med dere.

Er du aktiv på Instagram? 
Ikke så aktiv som jeg skulle ønske, men personlig er jeg mer glad i Snapchat og blogg. Jeg har lyst til å bli mer aktiv på Instagram, så vi får se om jeg blir flinkere til å kombinere alt dette etter hvert. Følg meg gjerne, @adalsjenta heter jeg der.

Hei! Lurer på hvordan hundene går sammen? Vi lurer på å skaffe en til. Har en liten en fra før og vil gjerne ha en litt større en nå. Går det fint hos dere? Og evt. hvilke utfordringer har du møtt på og hvordan løste du det? 
For oss gikk det egentlig veldig fint å skaffe en hund til. Milla og Michelle kom fort over ens, og ble gode lekekompiser, selv om Michelle vokste seg stor fort og er nå mye større en Milla. De leker fremdeles fint sammen, men ikke like ofte. De er veldig knyttet til hverandre, og jeg er veldig glad for at de har hverandre.Jeg synes det er veldig kjekt at jeg har to nå med tanke på at siden jeg utgangspunktet bor alene så blir hundene alene når jeg jobber, har andre avtaler eller er med venner, så da har de hverandre som selskap. Har ikke hatt noen spesielle store utfordringer i forhold til det, utenom at Michelle gjerne vil spise maten til Milla når vi ikke ser det, og Milla er litt for mye sjef i blant. Men det løser vi ganske fint føler jeg. Viktigste du bør tenke over er å gi de like mye oppmerksomhet, og ikke glem den du allerede har. Legger ved link til en god kilde hvor det står litt om ting du bør tenke på før du eventuelt skaffer deg en ny hund. Trykk her for å lese den. 

Hvorfor ønsker du ikke gjøre noe med din fysiske helse? Du sliter psykisk, tror du ikke det ville hjelpe å være tynn og pen?
Først og fremst vil jeg bare si med en gang at selv om man er tynn og det du kaller “pen”, eller slanker seg så har man ikke nødvendigvis bedre psyke. Hørt om flere som ikke har fått bedre psyke etter å ha slanket seg, og jeg skal komme med et eksempel til dere.

Martin har gått ned 37,5 kg, og han sier selv at han ikke merker det på psyken. Han kan tenke på det i blant, og bli glad når andre kommenterer det, men tenker ikke noe videre på det sekundene etterpå eller senere, og selvtilliten hans har ikke akkurat blitt noe bedre av den grunn. Det er et stort bevis på at selv om man bli tynnere, så betyr det ikke at psyken blir bedre. Og jeg tror ikke man automatisk blir gladere, lykkeligere eller bedre med meg selv fordi man er tynn. Jeg synes også det blir for dumt å definere at når man er tynn så er det da man er pen. Pen er du med mer fett på kroppen, om du har strekkmerker, henge pupper eller cellulitter også.

Hei! Om du vil flytte sammen, hvorfor gjør dere ikke det? Vil ikke Martin?
Vi snakker ofte om det og har veldig lyst begge to, men Martin er usikker. Så hadde det vært opptil meg, hadde vi flyttet sammen allerede.

Har du et ønske om å en dag kunne leve av bloggen din?
Ja absolutt, og jeg tjener allerede penger på den så jeg håper at jeg klarer å bygge den såpass om at jeg kan leve av den.

Hva tenker du om å innføre mer vegansk i kostholdet ditt? For eksempel bytte ut smør til melkefritt, bytte ut melk med havremelk og ikke spise kjøtt 1-2 dager i uka? Er masse godt du kan lage! hadde vært gøy om du kunne testa det 😀
Burde absolutt gjort det, men er altfor glad i Brelett på brødskiva, lettmelk og kjøtt.. Men et par dager i uka uten kjøtt er ikke dumt.

Har du studert noe? Har du planer om å studere noe? 
Jeg har gått to år innen helse og et år med påbygg, hva jeg vil studere videre er jeg usikker på.

Hvor ofte handler du klær og sminke? 
Det varierer veldig. Har ikke kjøpt sminke på nesten to måneder og klær kjøpte jeg sist forrige helg.

Hva synes du om døgnrytmen din? Sett bort i fra at du jobber litt noen ganger så har du ikke akkurat en dag der du står opp 8 og legger deg 11.
Den er helt elendig, og det har jeg vært åpen om lenge! Jeg sliter med å sovne om kvelden, og noen ganger sovner jeg ikke før halv fem om morgenen ettersom jeg sliter med mye tanker og angst. Arbeidstidene mine varierer, og det skal jeg også si påvirker døgnrytmen min.

Når fikk du mensen for første gang?
Jeg fikk mensen da jeg var 10 år gammel. Tryna på sykkel så trodde jeg hadde skadet meg skikkelig siden jeg blødde, men det stoppa aldri. Huff, haha!

Litt tid å spørre om nå, men hva er dine håp og ønsker for 2020? Kanskje du kunne laget et innlegg om dette når det nærmer seg nyttår? 
Det er litt vanskelig å svare på akkurat nå, men jeg har så klart noen ting i tankene som jeg vil gjøre annerledes neste år. Så tenker jeg kan lage et innlegg når det nærmer seg nyttår, da har jeg fått tenkt mer og mye kan fremdeles forandret på de to månedene vi har igjen av året.

Bruker du linser eller briller? 
Nei det gjør jeg ikke. Synet mitt er veldig bra, noe jeg er veldig fornøyd med!

Hvor kjøper du hundeklær?
Det meste kjøper jeg på Wish faktisk. Har også kjøpt noe på Felleskjøpet og Sparkjøp, de to plaggene under her er faktisk kjøpt på sistnevnte.

 

Noe du lurer på til neste “ukens spørsmål”? 

 

 

Følg meg gjerne på:
Instagram/Snapchat- @adalsjenta

Som mange av dere kanskje leste i forrige innlegg, så var vi Lørenskog i helgen. Tenkte derfor å dele litt flere bilder fra det. Vi hadde en helt nydelig helg sammen med familien til Martin. Jeg har jo aldri vært der, så det var veldig koselig å endelig få bli med dit! I løpet av helgen var vi mye hjemme hos mammaen hans, var på date (som jeg delte bilder fra i dette innlegget), spiste mye god mat og shoppet litt.

 

 

Følg meg gjerne på:
Snapchat/Instagram- @adalsjenta

Annonse | Latter

Hei dere! Nå er jeg endelig tilbake for fullt etter en nydelig langhelg, og gleder meg til å komme tilbake til gamle rutiner med bloggen. Vi kom egentlig hjem på søndag, men jeg har trengt noen dager til å slappe av etter helgen, fikse opp litt hjemme og i tillegg har jeg jobbet litt.

Vi koste oss masse i Lørenskog i helgen, og jeg ser frem til å dele litt bilder derfra. For min del skulle jeg ønske vi kunne blitt der noen dager til. Det var veldig deilig å være borte fra Hønefoss og være i litt andre omgivelser. Men det var også godt å komme hjem til egen seng og hjem.

Det første jeg vil dele med dere er nok det jeg vil si er høydepunktet fra helgen. Jeg og Martin var på vår første date på lørdag. Vi har jo spist en hel masse ute tidligere, og vært på kino, men det er ikke noe vi har sagt har vært en date. Men lørdag var dagen. 4 år tok det.. Det var veldig på tide! Vi startet kvelden med en god middag på Egon. Der har de veldig god mat, og biffen deres er virkelig himmelsk! Etter middagen tok vi så turen mot Aker Brygge for å dra på latter. Der hadde vi fått billetter til “BMI- Verdens beste Show”. Jeg har aldri vært der før, så å kunne få oppleve det var jeg veldig spent på og noe jeg gledet meg til!  Med tittelen på showet, hadde jeg høye forventninger. Men for å være helt ærlig så synes jeg ikke det var så bra. De prøvde rett og slett for hardt å være morsomme og det var nok ikke verken min eller Martin sin type humor. Men å ha vært på latter er en opplevelse i seg selv som jeg ikke ville vært for uten, og alt i alt hadde vi en fantastisk kveld!