For nøyaktig et år siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg følte stor skyldfølelse og skam over å ha fortalt sannheten om en ganske viktig sak. Jeg følte jeg hadde gjort en stor tabbe, og det kan du lese om i dette innlegget. I dag er det den beste avgjørelsen jeg kunne tatt. Riktignok var det ikke jeg som fortalte det til de som trengte det, men Martin som jeg da var sammen med. Han hjalp meg med å få sagt det, anmeldt det og kommet meg ut av det. Og selv hvor mye dritt vi har vært igjennom så er jeg så takknemlig! Hadde det ikke vært for han, ville jeg fremdeles opplevd det jeg gjorde og det hadde ikke blitt en stopper på det. Så glad for at vi så gode venner som vi er fremdeles!
Som sagt valgte jeg da å anmelde det som hadde skjedd, og det har tatt veldig lang tid nå. Og jeg kan meddele med dere at endelig skjer det ting! Jeg har smått fortalt dere at jeg var hos advokaten min på mandag, her fikk jeg lest over papirene på anmeldelsen min nok en gang, lest hva vitner hadde forklart og andre ting. Jeg fikk svar på ting jeg lurte på og det samme fikk henne. Dere som følger meg på instagram har nok fått det med dere, men jeg velger å si det her også. Rettsaken er nemlig like rundt hjørnet, og derfor var et slikt møte nødvendig! Det er klart jeg gruer meg. Det er skummelt, sårt og ikke minst veldig vondt. Men jeg har troen på at dette klarer jeg. Både jeg og han veit hva som har skjedd, og han veit like godt som meg at det han gjorde er straffbart. Måtte rettighetene seire! Detaljer om hva jeg har anmeldt og alt mulig rundt det ønsker jeg foreløpig ikke å fortelle. Jeg veit at dere begynner å bli lei av at jeg forteller noe, og ikke alt. Men jeg håper dere forstår. Det er veldig vanskelig å skrive om, og alt kan ikke skrives om foreløpig. Men det kommer en dag, det lover jeg!
I dag skulle du fylt 92år. Min flotte, gode, snille, fantastiske og beste oldemor. I dag er dagen hvor jeg skulle gitt deg en klem, som du skulle spist kake og kost deg på det høyeste med de som stod deg nærmest. Men slik ble det ikke, og det gjør veldig vondt for oss som stod deg nærmest. Savnet etter deg er helt forferdelig, og det var ikke slik det skulle blitt. Livet er så urettferdig! Hvorfor deg? Det er ingen som kan fylle tomrommet etter deg og det finnes ingen ord på hvor stort savnet er ♥
Nå har jeg gått hos psykologen min i snart et år, og de siste timene har snakket godt mye i hvordan jeg føler det blant venner, familie og rundt nye mennesker. Som 12-åring holdt jeg for første gang å miste min pappa, og det opptil flere ganger i senere tid også. Dette har gjort at jeg føler en del ansvar for han, selv om jeg veit med meg selv at dette ikke er mitt ansvar. Jeg bryr meg ekstremt mye om han, og jeg setter han fremfor meg selv.
Slik er det med flere av mine familiemedlemmer, og ikke minst i vennegjengen. Alt jeg bryr meg om er de som er rundt meg- familien min, hundene mine, kjæresten min og vennene mine. Det har liksom blitt min rolle for min del, en rolle jeg ikke klarer å skyve til siden. Jeg ønsker at alle rundt meg skal ha det bra, og om de ikke har det føler jeg et ansvar for at de skal ha det bra. Jeg legger ikke skjul på at det har blitt veldig vanskelig for å gjøre den siste tiden, og kroppen min signaliserer at jeg trenger å ta mer vare på meg selv. Dette er noe for meg som er utrolig vanskelig, men det er viktig. Jeg er nødt til å lytte til signalene som kroppen gir meg før det er for seint. Nå i disse revytider er jeg hvert fall nødt til å stresse ned, for å ta vare på andre, skole, blogging og revy er mye styr på en gang! Mimre tilbake på flotte minner med noen av de flotteste menneskene jeg kjenner.
Jeg skulle vel egentlig ha postet et innlegg med masse positivitet og glede siden det er lørdag, men slik blir det ikke i kveld. Disse månedene som vi nå går i møte er nokså følelsesladde for min del. I dag skulle blant annet min bestemor fylt 86år. 6,5år siden hun reiste til himmelen, men savnet er like stort. Jeg har mange gode minner å se tilbake på, men savnet vil aldri bli borte noen sinne. Jeg var kun 12 år da hun døde, og mye har skjedd siden den tid. Skulle virkelig ønske at hun fikk oppleve meg og søster`n vokse opp og bli eldre. Om nøyaktig 11 dager skulle min kjære oldemor fylt 92 år. Som dere veit døde hun i september, og det var utrolig vanskelig da hun brått ble borte fra oss. Hun var virkelig en dame med sølv i sitt hår og gull i sitt hjerte. Ingen kan erstatte noen av disse flotte damene, og jeg skulle gjort hva som helst for å hatt de ved min side nå.
Ikke nok med at det er disse to får meg til å tenke mye, så var det mye som skjedde på denne tiden i fjor. Jeg anmeldte blant annet en mann som har ødelagt livet mitt på mange måter. Dette bydde på mye nedtur for min del utover året. I tillegg var det svært vanskelig å gå på skole med denne anmeldelsen ved siden av. Nå er det snart et år siden jeg anmeldte han, og ingenting har skjedd enda. Jeg har ikke lagt skjul her på bloggen at at det har vært en vanskelig tid og at det enda føles vanskelig. Jeg er lei av å ha det slik. Jeg ønsker at denne mannen skal få sin straff og at jeg kan komme meg videre med dette. Jeg veit det er mange i samme situasjon, og mennesker der ute som har det mye verre en meg. Allikevel er min sak også viktig, og det som har skjedd er overhode ikke greit uansett hvordan man vender å vrir på det. Denne saken stresset meg så mye på denne utover denne tiden i fjor, at jeg endte med å bli hentet i ambulanse og utviklet angst.
Jeg føler tiden vi går i møte er utrolig vanskelig. Jeg prøver å holde motet oppe etter beste evne og tenke positivt. Det er lettere sagt en gjort. Jeg synes det er merkelig at jeg i det hele tatt har klart å poste minst ett innlegg hver dag så langt i januar, og jeg håper virkelig at jeg klarer å holde det slik i lang tid fremover, selv om jeg veit at ting fort kan snu. Jeg har masse inspirasjon om dagen, men motivasjonen er ikke like stor hver dag. Jeg prøver mitt beste, men man veit aldri hvor fort ting snur retning.
Folkens, nå skal vi ta en viktig prat her. Okei? Julen nærmer seg med stormskritt og vi stresser som aldri før. Drøssevis av skolearbeid skal gjøres og man vil gjerne prestere godt på jobb ved siden av. Julegaver skal handles inn og det er et stor pes, for man vil jo mer enn gjerne at de som får gaven skal bli fornøyde. Og kanskje man sliter med noe i privatlivet siden av alt dette.
Dette året startet ganske vanskelig for min del. Jeg måtte flytte fra mine nærmeste på grunn av skole og gikk på en skole jeg ikke trivdes på. Jeg anmeldte et nært familiemedlem av meg like etter, noe som skapte mye dramatikk i familien. Jeg opplevde å bli sviktet og ikke trodd. Denne perioden var svært vanskelig for meg, og det skjedde mye på en gang. Slik er det enda. Men litt under en måned etter at jeg hadde anmeldt forholdene, gikk jeg på en stor smell. For å si det sånn, så var det ikke bare min feil at det utløste seg på den måten. Men slik ble det, og det er ingenting jeg får gjort noe med det som har skjedd.
Smertene trengte seg på og i flere dager var det slik. Jeg overtenkte og stresset. Jeg levde med en stor redsel, frykt og skyldfølelse. Jeg trodde det ville bli bedre, men det viste jeg å ta feil. Det utviklet seg bare verre og verre, og jeg til slutt hadde jeg så vondt at jeg måtte bli henta av ambulanse midt i Hønefoss. Jeg utviklet angst.
Grunnlaget for at jeg forteller dere nettopp dette er fordi dette er en stressende periode for mange. Og vi mennesker, særlig ungdommer er veldig god på dette. Flere og flere stresser seg syke. Jeg har selv opplevd dette, og jeg ønsker ikke at det samme skal skje dere. Så folkens- senk skuldrene, og ikke stress for mye! Ta det med ro og ta vare på de rundt deg slik at de gjør det samme.
Noen dager er bedre enn andre, men i dag er en av de dårlige. Vel, det ble feil å si- For det er nemlig ikke bare i dag det er sånn.. Slik har det vært de siste dagene..
Jeg er lei. Lei av å vente på at anmeldelsen skal vise sitt utslag, lei av å bli sviktet av familien og venner som jeg trodde var der for meg, lei av at det private skal gå utover skole. Jeg er lei av å ikke ha det bra.. Forstå meg rett, jeg veit det er mennesker som sitter der ute uten mat på bordet, tak over hode eller må gjøre barnearbeid. Jeg har det ikke verst her i verden, og det har jeg aldri tenkt heller. Men fortjener jeg ikke bedre? Virkelig?
Det har vært vanskelig å sette ord på ting den siste tiden. Jeg skulle gjerne skrevet ned alt til dere, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg vil det for min egen del, og jeg tenker at det er mange som er i samme situasjon som meg som kan kjenne seg igjen. Men så er det også noe som holder meg igjen, dessverre.. Hva er lurt å fortelle noe om? Kan det slå tilbake på meg selv? Og hva ønsker jeg faktisk å fortelle?
Noen ganger skulle jeg ønske at alle kortene var lagt frem for lenge siden, og at dere visst mer enn jeg foreløpig har fortalt. Da hadde det vært så mye enklere og dele resten. Men tro meg folkens.. Det kommer en dag som jeg får nok og ikke kommer til å holde et ord tilbake. Håper uansett at dere alle har hatt en flott uke, dere fortjener det beste! ♥
Livet er så urettferdig! Hvorfor var det du som tok ditt siste pustedrag for 3 måneder siden? Disse tre månedene har vært på mange måter vanskelige, men aller vanskeligst fordi du ikke er her blant oss. Nå er det snart jul, og jeg gruer meg som aldri før. Vi feiret kanskje ikke jul sammen, men savnet etter å høre stemmen din er stor uansett. Det er ingenting jeg heller vil enn å ønske deg god jul og kunne fortelle deg hvor glad jeg er i deg♥ Det er ingenting jeg heller vil enn å se deg igjen og gi deg en god klem♥ Jeg har en telefonsvarer på telefonen min fra deg, som jeg pleier å høre på i ny og ned, men ingenting kan erstatte deg eller savnet etter deg..♥ Håper vi en gang ses igjen..
Det har holdt på en stund nå. Jeg har stått i speilet og kritisert meg selv. Det er vanskelig å sette ord på hvorfor det er slik, hvorfor jeg gjør det og hva jeg synes er verst. Jeg har kviser, urenheter og skulle gjerne ønske at jeg ser bedre ut. Men jeg er skapt slik jeg er. Jeg bør være fornøyd med meg selv, men det er jeg ikke lenger.
Jeg husker tiden hvor jeg var fornøyd med meg selv. Jeg har aldri sett på meg selv som et perfekt menneske, men jeg blåste i kritikken jeg fikk av andre og trivdes med meg selv. Det er ikke mer enn 1,5 år siden snart som jeg skrev blogginnlegget som ga stort oppmerksomhet. Her ønsket jeg at folk skulle være fornøyde meg seg selv, og være stolte av den man er. Det synes jeg nå også. Men allikevel kritiserer jeg meg selv, hvorfor?
Det er ikke nødvendigvis utseende som er så galt, selv om jeg gjerne skulle ønske jeg så bedre ut. For jeg har dager som jeg synes sminken min ikke er så verst, og det er viktig å kunne si fine ting om seg selv noen ganger. Men det er mer de “sårene” andre mennesker har påført meg. Jeg har blitt kalt stygge ting, blitt behandlet på en dårlig måte og jeg har blitt brukt. Ikke bare en gang, men opptil flere ganger dessverre. Livet mitt har vært en berg- og dalbane. Jeg har opplevd ting som jeg ikke engang under min verste fiende. Jeg har blitt mobbet i 12 år på skolen og blitt misbrukt av en person som stod meg nær. Dette har satt dype spor, og jeg er nødt til å leve med det resten av mitt liv. Ingen fortjener å oppleve slik! .
Jeg skal ikke legge skjul på at de siste ukene har vært stressende. Det har sjonglert mellom skole, lekser, kakesalg, jobb og det psykiske. Alt dette har gjort meg utslitt. Jeg har derfor de siste dagene prøvd å slappe av mest mulig og prøvd å fokusere mer på meg selv. For meg er det en stor overgang, da jeg alltid pleier å tenke på alt og alle før meg selv. Men for å være helt ærlig, så har det vært utrolig deilig. Jeg har kun fokusert på skole og meg selv. Heldigvis fikk jeg et avbrekk i går med feiring av Hilda Marie sin 19års dag, noe som føltes utrolig bra! Det var så koselig at hele vennegjengen var samlet i går♥
Uansett, tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om. De siste årene har jeg slitet en del, det jeg har jo også skrevet om litt her på bloggen. Dette har gått utover skolen. Jeg har alltid vært jenta med dårligst karakterer blant vennegjengen og klassen, og aldri likt å snakke om karakterer til andre. Men i dag er jeg virkelig stolt over eget arbeid. Det å ha mindre ting å fokusere på har gitt meg resultater den siste tiden.I natt satt jeg oppe til kl. 2 for å gjøre siste innspurt med en fremføring som jeg hadde tidligere i dag, og det var helt klart verdt det. Istedenfor å ende opp med stryk slik jeg så for meg, fikk jeg karakter 5-. Jeg har et ord å si: imponerende. Jeg er rett og slett imponert over min egen innsats, veldig overrasket og ikke minst stolt! Håper dere alle har hatt en super uke så langt og at resten blir like bra!
Endelig fredag og helg. Det føles så utrolig bra! Har vært noen dag er borte fra bloggen nå på grunn av prøver og annet skolearbeid som har måtte gjøres. Vi har også hatt vannlekkasje i butikken, så jeg har en del jobbing framfor meg med å innrede på nytt.. Vi skulle jo egentlig åpne på lørdagen som var, men det måtte utsettes. Nå jobbes det på spreng for å få det åpnet så raskt som mulig, men enda en del ting som gjenstår så det tar sin tid for å si det sånn..
I tillegg til alt dette har jeg hatt noen dårlige dager. Jeg har stadig tenkt på å skulle skrive et innlegg, men ikke klart å få ned noen ord eller hatt motivasjonen til det. Hater sånn klaging, men det er fakta! Jeg kunne gjerne ha skrevet ned hvor utrolig dritt forrige helg var, og diverse situasjoner som ikke har vært fullt så hyggelige.. Det har jeg valgt å droppe. Jeg velger heller å vri dette innlegget over på noe positivt.
Noen ganger har jeg bare nødt til å klype meg selv i armen, og egentlig se hva jeg har fått til i livet. Jeg har vært igjennom så mye både på godt og vondt, men enda står jeg her- sterkere enn noen gang. Jeg holder på med en anmeldelse som gjør at jeg snart flyr på veggen, fordi det skjer ingenting. Det har faktisk gått 10 måneder nå, er det noe rart jeg blir utålmodig? Dessuten er skolen vanskelig faglig sett og i tillegg er det ikke bestandig lett å være hjemme. Synd og si det, men jeg kan ikke late som alt er rosenrødt heller. Jeg hadde også en samtale med psykologen min for noen uker tilbake, som har fått meg til å tenke MYE. Til tross for alt dette har jeg, all grunn til å være stolt av meg selv, selv om det kan være vanskelig å forstå til tider. Selvtilliten min kan gå fra ganske grei til ekstremt dårlig på null komma niks. Men jeg har nødt til å begynne å ta imot andre sine positive og fine meninger. Jeg står på hver dag, og det har jeg alltid gjort- slik skal jeg fortsette! Livet mitt er ikke noe andre vil kalle perfekt. Men hva er vel perfekt? Og hvem ønsker å ha det slik egentlig?
