Det har holdt på en stund nå. Jeg har stått i speilet og kritisert meg selv. Det er vanskelig å sette ord på hvorfor det er slik, hvorfor jeg gjør det og hva jeg synes er verst. Jeg har kviser, urenheter og skulle gjerne ønske at jeg ser bedre ut. Men jeg er skapt slik jeg er. Jeg bør være fornøyd med meg selv, men det er jeg ikke lenger.

Jeg husker tiden hvor jeg var fornøyd med meg selv. Jeg har aldri sett på meg selv som et perfekt menneske, men jeg blåste i kritikken jeg fikk av andre og trivdes med meg selv. Det er ikke mer enn 1,5 år siden snart som jeg skrev blogginnlegget som ga stort oppmerksomhet. Her ønsket jeg at folk skulle være fornøyde meg seg selv, og være stolte av den man er. Det synes jeg nå også. Men allikevel kritiserer jeg meg selv, hvorfor?

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

 Det er ikke nødvendigvis utseende som er så galt, selv om jeg gjerne skulle ønske jeg så bedre ut. For jeg har dager som jeg synes sminken min ikke er så verst, og det er viktig å kunne si fine ting om seg selv noen ganger. Men det er mer de “sårene” andre mennesker har påført meg. Jeg har blitt kalt stygge ting, blitt behandlet på en dårlig måte og jeg har blitt brukt. Ikke bare en gang, men opptil flere ganger dessverre. Livet mitt har vært en berg- og dalbane. Jeg har opplevd ting som jeg ikke engang under min verste fiende. Jeg har blitt mobbet i 12 år på skolen og blitt misbrukt av en person som stod meg nær. Dette har satt dype spor, og jeg er nødt til å leve med det resten av mitt liv. Ingen fortjener å oppleve slik! .

– Ann Helen