Nå tenkte jeg at det var på tide å svare på spørsmålsrunden som jeg hadde for en stund tilbake. Jeg valgte å dele den litt opp, ettersom jeg fikk en del spørsmål angående russetida, svarene på de finner du her.
Hvorfor blogger du? Jeg blogger fordi det gir meg en stor glede i livet. Jeg får uttrykt meg med mine følelser og tanker når jeg selv ønsker det, og får tilbakemeldinger som jeg kan velge å høre på eller ikke.
Hvor lenge har du blogget? Jeg har nå blogget i fem år og kommer ikke til å stoppe med det første, ettersom jeg stortrives veldig godt med det.
Favoritt dyr?
Hvor lenge har du og kjæresten vært sammen? Jeg har ikke kjæreste, det ble dessverre slutt for nesten to måneder.
Drømmeyrke? Noe innen psykisk helse eller fotograf.
Hvem er ditt girl crush? Miley Cyrus
Har du søsken? Det har jeg! En bror i himmelen som nå skulle vært 23år og en søster på 27år.
Hvorfor er du så pen? Ååh, så hyggelig å høre. Tusen takk! Jeg skiller meg ikke mer ut enn andre, alle er like fine på hver sin måte.
Hvilke tv serier ser du på?
Hotel Cæsar, Paradise Hotel, Bloggene og Skam er de jeg kommer på nå.
Hvilken sjampo/balsam/hårkur bruker du? Ser mykt ut 😊 Jeg pleier å variere litt, men som oftest bruker jeg shampoo og balsam fra Sunsilk. Jeg bruker ikke hårkurer, men det burde jeg vel kanskje ha gjort synes jeg. Hehe! Jeg dusjer det ikke hver dag og bruker sjeldent varmeprodukter, eller gjør andre ting som sliter veldig på håret, så det er nok derfor håret mitt er så bra som det er.
Har du lappen? Jeg har lappen på moped, men ikke på bil. Jeg holdt på å ta det i fjor, men måtte dessverre slutte. Håper på få startet igjen etter hvert.
Hva skal du gjøre etter videregående? og hva gleder du deg mest til etter videregående? Jeg skal ta et friår hvor jeg håper på å kunne jobbe. Jeg driver å søker på jobber nå om dagen, så satser på at jeg får en etter hvert. Det jeg gleder meg mest til etter videregående er at jeg slipper alt det faglige. Det sliter meg veldig ut, ettersom det er mye som har skjedd i livet mitt det siste året og jeg har dermed lite overskudd til å gjøre noe annet.
Har du noen gang kjent på følelsen å ikke være bra nok? At du ikke får til målene dine? Eller ikke få til ting generelt? At presset er for høyt? Å føle seg rett og slett mislykket?
Til tross for alt jeg har opplevd føler jeg at jeg har klart å håndtere det meste på en bra måte, og at jeg ikke har følt noe slags press generelt. Eller jeg har vel kjent på følelsen av det, men valgt å ikke bry meg noe om det. Jeg har tenkt at jeg må sette mine mål ut i fra mine forutsetninger og det jeg har opplevd, og at andre setter mål ut i fra sitt. Men i går knakk jeg totalt sammen hos psykologen. Jeg føler at uansett hva jeg gjør så er det ikke bra nok. Ingen tenker over hva jeg har fått til, men heller forventer hva jeg skal klare videre. For det meste er dette bare en følelse jeg har i perioder, men noen ganger opplever jeg faktisk at dette er realiteten. Å føle seg mislykket er en helt jævlig følelse, og ingen fortjener egentlig å ha det sånn. Realiteten min veit at alle er god til noe, alle er like mye verdt, og alle er bra nok som de er, og selv hvor lett det er å si det til seg selv, så er det ikke like enkelt å virkelig ta det til seg. Psykologen min og jeg skal derfor jobbe med dette fremover. Vi skal sette mål sammen, finne ut hva jeg kan og hva jeg kan få til videre. Det føles både skremmende men også noe jeg tror kan bli bra.
På grunn av alt dette har det derfor blitt lite oppdateringer den siste tiden. Jeg har følt at ikke har kunnet prestere like bra som jeg ønsker. Jeg har hatt mange planer, men har rett og slett bare følt meg så mislykket her også. Satser på bedre tider i livet snart, og mange fine oppturer!
Gjennom mine år som blogger har jeg fått ulike kommentarer, både fine og mindre fine kommentarer, når det gjelder hva jeg deler og hvordan jeg utgir meg på bloggen. Jeg prøver hele tiden å være meg selv 100%, og dele ting som skjer i mitt liv på en ærlig måte. Det er mange bloggere som får alt til å virke så fint og perfekt, og jeg ønsker å være en av de få til å vise sannheten om livet, og at det er alt annet en perfekt for mange. Jeg har opplevd mer enn de fleste på min alder når det gjelder nedturer, og opplevd ting som mennesker på min alder ikke skal oppleve.
Stadig får jeg kommentarer på hvor oppmerksomhetssyk jeg er, og for min del handler det ikke om oppmerksomheten et innlegg kan få. Det handler om å få ting opp og fram i lyset. Per dags dato blir jeg ikke betalt for antall klikk på bloggen, og jeg tjener ingenting i form av penger på å få masse oppmerksomhet på innleggene mine. Men det jeg tjener på, er det jeg brenner for- nemlig å hjelpe andre. Det er viktig for meg å vise andre hva det virkelige livet innebærer, vise at det er mange som sliter og at man skal vise mer empati til andre rundt seg. Det er viktig for meg å skrive om tabubelagte temaer og det ingen skriver om. For det er nemlig sånn at det er mange som sliter der ute, og jeg vil mer enn gjerne hjelpe til der jeg kan. Så nei jeg er overhode ikke oppmerksomhetssyk, men som skrevet, ting må opp og frem i lyset faktisk. Dette er min personlige dagbok, som jeg lar dere komme innpå- og det er derfor mitt valg om hva som skal deles og ikke. Er ikke dette av interesse er det bare å krysse igjen siden- enkelt og greit!
Jeg har tenkt meg grundig om dette er noe som skal nevnes på bloggen eller ikke. Men er det en ting jeg liker å lese om, så er det bloggere som gir 100% av seg selv og er ærlige hele veien. Dessuten har jeg delt så mye av dette allerede, så det hadde egentlig bare blitt veldig rart og unaturlig om jeg ikke nevnte noe om det når det oppstår en slik stor forandring. Denne uken har vært veldig sårbar og følelsesladet for min del selv om det kanskje ikke ser sånn ut på utsiden. Jeg prøver å oppta meg selv til å ikke tenke så mye på det og heller gjøre ting som gjør meg glad, samtidig som det er viktig å tenke, reflektere og gråte.
Ja, det er slutt mellom meg og Charlie, og det er forklaringen på hvorfor forrige fredag ble slik som den ble. Jeg regner vel egentlig med at dere lurer hvorfor også og det er forståelig. For å ikke få så mye spørsmål om dette så kan jeg bare avklare det med en gang. Avstanden mellom oss var et stort problem for han, og han gjorde det derfor slutt, noe som er svært trist for min del. Jeg har ingen plan om å henge han ut her på bloggen og det har jeg egentlig ingen grunn til heller. Han er en fantastisk gutt som fortjener kun det beste!
Jeg ønsker ingen ytterlige spørsmål om dette fordi dette er ganske vanskelig og tungt for meg, men jeg synes dere fortjener å vite dette. Det er en vanskelig tid for meg og det vil det bli en stund fremover, men som alle sier livet går videre, og en dag gjør det vel for meg også.
Nå er 2 av 2 dager av rettsaken gjennomført og jeg krysser alt som krysses kan for at mannen som har utsatt meg for disse grove og straffbare handlingene får straffen som han fortjener. Jeg veit det er mange som ønsker å vite hva saken omhandler og hvordan det har gått. Foreløpig ønsker ikke å fortelle noe om hva jeg anmeldte eller hva rettsaken omhandlet. Det er mye som skjer om dagen, og jeg trenger at det roer seg rundt meg først og fremst. Skulle virkelig ønske at jeg kunne fortelle dere alt underveis, men det er så utrolig mye som skjer og alt er ikke like lett å takle. Jeg har uansett gjort og sagt mitt, og i følge retten så får han straff. Men hvor mye derimot er det vanskelig å si noe på. Jeg er veldig stolt av meg selv, og at jeg har klart å komme så langt som jeg har gjort. Det verste er over og jeg sitter med en utrolig god følelse. Mannen for straff, det er det viktigste!
Det er ikke til å legge skjul på at dette har vært en svært vanskelig periode i livet mitt og det vil nok bli vanskelig fremover også. Hendelsene har satt dype spor i meg og sår i meg som jeg alltid må gå å bære på. Men jeg har troen på at det vil bli bedre nå, og at jeg kan hvert fall prøve etter beste evne å legge det til siden, nå som jeg veit at han kommer på en eller annen måte får straff. Uansett så vil jeg takke alle som har vært her for meg denne vanskelige tiden, det betyr så utrolig mye!
Nå skal det bli godt å kunne senke skuldrene litt. I morgen reiser jeg til Charlie, og jeg gleder meg så masse til å se han igjen. Avstandsforhold er ikke enkelt dere, men da setter man enda større pris på å se hverandre igjen og den tiden man har sammen!
Hallo dere! Hvordan går det? Har prøvd i flere dager nå å skrive et innlegg, men uten hell. Det er i grunn mye som skjer om dagen, både på godt og vondt. Jeg holder meg for det meste inne, og vil egentlig bare sove og være alene. Men på lørdag kom jeg meg endelig ut blant folk, og fikk meg et lite avbrekk fra vanskelige og vonde ting. Og veit dere? Jeg koste meg! Det var en deilig følelse, kunne slappe av og tenke på andre ting.
Jeg veit ikke om jeg har gledet meg eller gruet meg til denne vinterferien egentlig. Det har vært mye skolearbeid den siste tiden, så det blir hvert fall deilig med et avbrekk fra det. Men denne vinterferien byr ikke bare på fine og flotte ting, rettsaken er like rundt hjørnet. Jeg gruer meg veldig, og skulle gjerne sluppet unna. Men det er denne veien jeg ville gå og dette skal jeg klare! Jeg tror jeg ligger godt an til å “vinne” saken, selv om jeg aldri kan si det for sikkert heller. Jeg ønsker ikke å ha for høye forhåpninger, men allikevel prøver jeg så godt jeg kan å ha troen på meg selv!
De siste dagene har bestått forberedelser til rettsaken og andre ting. Torsdag leste jeg over mine gamle barnevernspapirer, uten at det egentlig har så mye sammenheng til rettsaken, men jeg har lenge hatt lyst til å lese disse. Det er mye som jeg har ønsket å vite fra min oppvekst, og å litt klarhet i ting. På fredag var jeg i rettsalen for å bare se hvordan den er og få litt informasjon om hvordan det hele fungerer. Jeg var også hos psykologen og fikk snakket ut litt.
Men en stor opptur er at jeg holder på med å pusse opp rommet mitt om dagen. Rommet mitt har hatt den samme fargen så lenge jeg kan huske, og jeg kan virkelig ikke fordra den. Det skal bli så deilig med en forandring og jeg ser frem til å vise dere resultatet.
I går var det et år siden jeg ble hentet av ambulanse midt i Hønefoss sentrum. Ikke noen glad markering, men derimot en tankevekker for min del. Jeg hadde så forferdelig vondt i brystet og ingen av oss visste noe om hvorfor. For meg som aldri pleier å være syk, kom dette som et sjokk. Jeg hadde jo vært med i en ambulanse før, men aldri vært pasienten i bilen. Da jeg kom på legevakta ble jeg undersøkt, men det var ingenting som antydet til at det skulle være noe galt. Men jeg hadde en mistanke og rett hadde jeg også. Jeg hadde allerede stresset i lang periode på grunn av redsel, skam og fortvilelse. Det var mye som skjedde i livet mitt på den tiden, og resultatet endte opp med angst. Jeg ble derfor henvist til DPS som jeg nå har gått på siden april.
Angst? Jeg? Det kan ikke stemme.. Men der tok jeg feil, jeg som ikke en gang visste hva et angstanfall var. Det er synd å si det, men denne angsten har preget meg veldig og det er kanskje ikke så rart, for det er jo det angst gjør- det preger deg på godt og vondt. Jeg har lært mye på dette året om meg selv, men også om andre mennesker, særlig de med samme usynlige diagnosen. Heldigvis har jeg ikke ofte anfall, men jeg sliter en del med angstsmerter (?) som kommer å går som en selv vil. Angsten er en bremser for meg, og det var som å få et slag i trynet da jeg først ble fortalt at det var slik situasjonen var.
Det er mye som har skjedd på dette året, og det er vel en av grunnene til at jeg sitter her med vondt i hjertet nå også. Både det som har skjedd, og tiden fremover påvirker meg veldig. Det er ikke slik det skulle ende og jeg hadde aldri trodd det skulle gå så langt, som jeg skrev da jeg fortalte dere om det for første gang. Allikevel er det ikke så mye annet jeg får gjort enn å jobbe med det, og det gjør jeg, hver dag! Hver eneste dag er en kamp som må kjempes for at det skal bli bedre.
Det er veldig mye som skjer i livet mitt om dagen selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra utsiden. Det er lett å se på bilder hvor fint og flott noen andres sitt liv er, og dessverre er ikke det virkeligheten for alle. Jeg har snart blogget i 5 år, og jeg ønsker å vise en så ærlig versjon av meg selv som mulig. Det er dessverre ikke like enkelt bestandig, men heldigvis så er det ikke hva jeg deler som definerer meg som person, men heller hvordan jeg er.
Jeg har ingen opplysningsplikt dere, men for min egen del så vil jeg gjerne dele. Jeg veit at det er mange som kan ha nytte av å lese det jeg går igjennom, og det er det jeg ønsker- å hjelpe andre mennesker. Jeg er lei av å holde tilbake, men akkurat nå er jeg nødt til å la ting roe seg rundt seg før jeg forteller noe som helst. Hvor lang tid det vil ta har jeg ikke noe svar på, og jeg veit heller ikke når jeg kommer til å legge alle kortene frem på bordet om hva som foregår i livet mitt her og nå. For akkurat nå er alt bare helt kaos. Jeg stresser og overtenker så det holder. Jeg har jo fortalt dere om en anmeldelse og at jeg skal i rettsak i løpet av denne måneden. Jeg gruer meg veldig, selv om jeg er veldig sikker på hvem retningen denne saken vil da. I går hadde jeg en lang telefonsamtale med min advokat, og det føles veldig bra å oppklare en par ting så man kan legge noen ting til side. Det gjør ting så mye lettere.
Jeg er så glad for at så mange støtter meg igjennom denne vanskelig perioden, at så mange heier på meg og håper at dette skal gå min vei. Jeg er så takknemlig, og setter enormt stor pris på dere støtte. Dette skal jeg klare!
Jeg startet på voksenpsykiatrisk poliklinikk/distriktpsykiatrisk senter i april i fjor. Jeg hadde nettopp vært igjennom en ganske vond periode i livet mitt, men følte samme dagen som jeg skulle møte opp hos psykologen at jeg ikke ønsket det. Da hadde på en måte roet seg og jeg ønsket ikke å ta opp plassen til noen som kanskje trengte det mer enn meg. Men slik var det ikke. Jeg tok ikke plassen til noen. Jeg trengte faktisk å møte opp. Jeg trengte noen å snakke med. Jeg trengte hjelp. Den siste tiden har jeg fått meldinger fra venner og bekjente, men også ukjente angående psykolog, og tenkte derfor at det kunne være kjekt med et eget innlegg hvor jeg besvarer noen av deres spørsmål. Nå er jeg riktignok ingen psykolog eller lege, så jeg vil bare påpeke at dette er min opplevelse og mine erfaringer, og jeg håper uansett at dette kan være til hjelp for noen.
Hva koster det å gå til psykolog?
På DPS der jeg går, koster det 345kr for en psykologtime på 45 minutter om du er over 18år, frem til egenandelen for frikort som er på 2205kr. Når du har nådd frikortgrensen så kan du gå “gratis” til psykolog og andre flere helsetjenester ut året. Jeg må også tilføye at prisene varierer veldig, og at private psykologer er gjerne dyrere. Det er ikke alle psykologer som koster noe heller, men dette kan du snakke med en lege om eller lese om på nettet.
Er det noen aldersgrense på å gå på DPS?
På DPS er de fleste over 18år, og jeg mener å huske at de sa på legevakten til meg da jeg var 17år at det er ikke sikkert at jeg kom inn på grunn av det. Men det gjorde jeg, og det var nok på grunn av det var kun to måneder til bursdagen min da jeg fikk min første time der.
Hvordan går jeg frem for å starte hos en psykolog?
På de fleste psykologsteder man kan gå, så må man ha en henvisning fra lege. Jeg hadde lenge tenkt til å kontakte min lege da jeg sleit som verst, men hadde rett og slett ikke gutset nok til å gjøre det, nettopp fordi jeg kjente ikke legen min. Jeg var redd hun ikke skulle forstå meg eller hjelpe meg med det jeg trengte. Men planen var der i en god stund, og dager før jeg hadde planer om det endte jeg opp med et kraftig angstanfall som gjorde at jeg måtte på legevakta. Vi visste jo ikke der og da at det var et angstanfall, og derfor ville ambulansen som da hentet meg ha meg med til legevakta. De tenkte at jeg kunne ha hjerteproblemer eller andre ting, så derfor var det greit med en sjekk. Etter en del undersøkelser fikk jeg pratet med en lege som fortalte meg at ingen av testene de tok var gale eller ga negative utslag, og lurte derfor på om jeg hadde en anelse om hva årsaken kunne være. Og der fortalte jeg det, akkurat slik det var og hva jeg sleit med, og ikke minst hvordan det hadde påvirket meg. Dermed fikk jeg en henvisning til DPS.
Hvor lang er ventetiden?
Det varierer nok veldig fra psykologsted og hvor hardt du sliter tenker jeg. Der jeg går er ventetiden på ca. 2 måneder, men også noe kortere for de som sliter mer og lengre for de som sliter mindre. Både jeg og ene venninna mi fikk ventetid på 2 måneder, så jeg vil nok gi et svar på det hos DPS.
Hva foregår hos en psykolog?
Hos DPS blir man gjerne kjent og snakker generelt om hva man sliter med den første timen. Etter hvert går man i dybden, og det stilles en diagnose på deg. Så tar man det derfra og jobber ut i fra det.
Hvordan er det?
Jeg har etter mange skuffelser og vonde opplevelser, blitt slik at jeg åpner meg ikke fort for profesjonelle mennesker eller voksne mennesker generelt. Jeg har aldri opplevd at jeg kunne stole på noen voksenpersoner i rundt meg, så det å begynne å snakke med en psykolog var vanskelig for min del. I tillegg hadde jeg tidligere hatt dårlige erfaringer med BUP, noe som så klart påvirket dette. I hovedsak skulle jeg starte opp der på grunn av anmeldelsen som jeg er igjennom, men selv etter et år har vi kun snakket om det i korte trekk og ikke selve hendelsene fordi jeg rett og slett ikke takler det.
Hjelper det og har du godt utbytte av det?
Jeg liker det å si” Det hjelper om du ikke er innstilt for det”, og sånn er det hos psykolog også. Vil du ikke ha hjelp, hjelper det ikke. Åpner du deg ikke, da kan du ikke forvente at det skal hjelpe heller. Og i det forrige spørsmålet nevnte jeg noe om anmeldelsen min som jeg ikke ønsker å snakke om, selv om det var hovedårsaken til at jeg skulle starte der. Vel, jeg har mange områder jeg også sliter på for eksempel angsten min. Nå veit vi ikke helt hvorfor jeg har fått det eller hva det kommer av, men det som jeg har opplevd som er grunnen til anmeldelse er nok en veldig utløsende årsak. Men uansett så har jeg riktignok lært meg å takle anfallene på egenhånd, men allikevel vil jeg gjerne minske dette problemet. For det er perioder som er vanskeligere enn andre å takle, akkurat som nå. Jeg har egentlig ingen voksen person jeg kan stole på i livet mitt, og nettopp derfor er det kjekt å ha et sted som dette å kunne gå til som dette.
Håper dette kan hjelpe flere av det, og har du andre spørsmål er det bare å legge igjen en kommentar eller sende mail til [email protected].
