I går var et år siden min gode kjære oldemor sovnet stille inn. Det har vært et vanskelig, tøft og ikke minst sårt år. Oldemor er en av de flotteste menneskene jeg har noen har møtt. Alle likte henne og hun likte alle. Hos henne var alle velkommene, så lenge alle holdt seg som venner der. Det gjør så vondt at hun ikke er lenger med oss..
Håper du har det bra der du er nå oldemor. Savnet er forferdelig stort, og jeg håper vi ses igjen en gang♥ Ingen kan noen gang erstatte deg, eller ta din plass! Glad i deg favoritten min♥
I dag tenkte jeg å komme med en aldri så liten throwback på noe som skjedde for noen år tilbake..
Jeg var en sprudlende, bestemt og en jente med sterke meninger. Ei som ville ha sin vilje, men som også opplevde et hjem preget av ulike ting. Barnevernet hadde vært inne i bilde siden jeg var 3år, og det tok aldri slutt (føltes det ut som). Til tross for at jeg ikke følte de gjorde noe godt for meg, så hadde de aldri tatt meg ut av hjemmet mitt, foruten å gi meg støttekontakter på støttekontakter. Tanken på å måtte flytte fra de som betydde mest for meg var vondt, men det skjedde aldri før nærmere bestemt 10. klasse. Selv om de tok meg ut av hjemmet mitt i kun tre måneder så var dette tre lange og vanskelige måneder. Jeg var tydelig preget av situasjonen. Matlysten var liten, jeg gjorde det verre på skolen, og hadde det generelt vanskelig, selv om jeg ble tatt utrolig godt vare på av ei dame som jeg er utrolig glad i! Jeg vil nå dele min historie som jeg skrev her på bloggen for tre år tilbake..
Må påpeke at skrivingen min har forandret seg en del på de årene. Vil også bare si det at barnevernet kan gjøre en bra jobb i noen sammenhenger, men opplevde ikke noe særlig positivt rundt min situasjon egentlig. Skrev heller ikke innlegget for å få sympati, veit det er mange som har opplevd mye verre ting enn meg, men ser stadig folk som googler seg opp til dette innlegget, og tenkte derfor det kunne være kjekt å dele det på nytt!
MIN HISTORIE OM DA JEG IKKE FIKK BO HJEMME
“Ofte tar barnevernet barn ut av sine kjæreste hjem. Noen ganger fordi barna ikke har det bra hjemme og dem opplever ganske så alvorlige ting hjemme, andre ganger feilvurderer de hvordan egentlig barnet har det hjemme. Mange barn trives med å ikke bo hjemme, men det var noe jeg rett og slett ikke gjorde i det hele tatt.
Helt siden jeg ble født har jeg bodd hjemme, litt hos mamma og litt hos pappa. Men en dag i Mars kom dagen jeg fryktet, jeg fikk ikke bo hjemme lenger. Det var forferdelig, ALT var forferdelig, LIVET var forferdelig. Lenge ble det vurdert hvor jeg skulle bo. Jeg bor jo mest hos pappa til vanlig, men jeg fikk ikke lov å bo hos min egen mor en gang. Så det endte meg at jeg skulle bo hos ei dame som bor i nærheten av pappa, men hva hjalp det? Jeg savnet familien min og ikke minst hundene mine hele tiden. Jada jeg hadde det greit der, men når du er vandt med å bo hjemme helt siden du kom til verden og trives best hjemme, så sier det seg selv at du ønsker bare å komme hjem da.
Grunnen til at jeg ikke fikk bo hjemme er noe jeg ikke ønsker å utdype så sykt mye om på bloggen, men det var nok mest fordi pappa var så sliten av å ha meg hjemme en periode. Han er 63år, men jeg har alltid tatt godt vare på mine foreldre selv om folk sier at jeg må ta bedre vare på dem for at dem skal leve lengst mulig.
Sekunder, minutter, timer, døgn, dager, uker og måneder gikk ganske så treigt. Jeg hadde det ikke noe bra med å ha det sånn som jeg hadde det. Familien min skulle kjempe mot barnevernet, men følte hele tiden av familien min svikta meg litt.. En dag slo endelig familien min til og jeg fikk flytte hjem igjen. Dem syntes det var nok, og dem visste at jeg ikke hadde det bra med å ha det sånn. Det ordnet seg og nå skal jeg bo litt mer hos mamma enn det jeg har gjort før, men bo masse hos pappa også selvfølgelig! Flytta hjem igjen for en måned siden og da var jeg virkelig lykkelig!
Jeg veit jeg ikke har det jævligst her i verden, og jeg håper at de som ønsker å komme hjem igjen til foreldrene sine, får lov til det en dag! Alle fortjener å ha det bra, ingen fortjener å ha det vondt samma hva det gjelder.”
Hva er egenskapen du setter mest pris på ved deg selv? At jeg har så stor stå på vilje. Jeg gir meg aldri om det er noe jeg virkelig vil og står på selv hvor tungt ting kan være.
Foretrekker du å ringe eller sende sms? Det spørs helt hva det dreier seg om.
Har du noe du ber andre gjør, som du ikke gjør selv? Ja, drepe innsekter. Altså jeg virkelig HATER innsekter, og får helt panikk om det er noen tilstede.
Lengste forhold du har hatt? 8 måneder. Ikke så lenge egentlig, men definitivt mitt beste forhold!
Er du utadvendt eller sjenert? Utadvendt. Var en del sjenert før, men det har jeg vokst i fra meg en del av.
Hva liker du minst med deg selv? At jeg kan være ekstremt sta, og
Sover du med eller uten klær? Sover i truse og t-skjorte eller morgenkåpe som regel. Tjukk om vinteren selvfølgelig.
Personen du savner aller mest nå? Oldemor. Ord kan virkelig ikke beskrives hvor stort savnet er etter henne..
Har du søsken? Ja, en søster på jorda og en bror i himmelen.
Hva gjør du når du blir nervøs? Får skikkelig hjertebank, svetter i henda og helt urolig. Kan også ende opp med angstanfall..
Hva er din favoritt junkfood mat, men som du bare elsker? Tre poser Hot Wings, søtpotet-fries og fanta exotic fra Mc`dondals
Hvilken vei står du i dusjen? Det varierer ut i fra hva jeg gjør, men oftest med ryggen til dusjhodet. Er så deilig å la vannet renne nedover ryggen!
Jeg kunne vært helt ute av kjøret- dopet meg, bodd på gata og prøvd alle mulige måter for å ta mitt eget liv. Men veit dere? Styrken min og stå på-viljen jeg har, har fått meg hit i dag. Ja jeg har opplevd mye jeg skulle vært foruten og ting som overhode ikke skulle skje, men tanken på å ta mitt eget liv har ALDRI vært der. Jeg har forsøkt å ta med mine erfaringer videre på en positiv måte, og lært så mye om meg selv på mitt 19år lange liv. Men i skrivende stund føler jeg meg bare mislykket, udugelig og ødelagt. Hvorfor er jeg ikke bra nok? Vi alle har våre dager, men for meg har det foregått slik en periode nå. Uansett hva jeg gjør, er jeg ikke bra nok er følelsen jeg sitter igjen med.
Jeg veit jeg har mine feil, vi alle har det. Forskjellen er at jeg kan innrømme mine. Jeg er ikke mine foreldres beste datter, den beste venninnen noen kan ha eller drømmekjæresten. Men jeg er meg, og jeg skal ikke måtte forandre meg for å få andre til å like meg. Jeg prøver etter beste evne å være et bra menneske som mulig, som står for rettferdighet og det å kunne være seg selv- noe jeg virkelig brenner for! Og det å spre usannheter om andre, er virkelig noe som gjør meg forbanna, trist og såret, på en og samme tid. Det er overhode ikke rettferdig, og jeg skjønner virkelig ikke hva som får disse menneskene til å holde på slik, jeg som er deres eget kjøtt og blod.
Veit egentlig ikke hva jeg vil med dette, men må alt ha en mening for å skrives om? Veit det er mange som sliter mer enn meg, men vi alle har lov å ha det vondt i ny og ned, uten at det burde være sånn. Vi alle skal få kunne snakke om våres, og det er ikke akkurat hver dag jeg skriver hvordan jeg føler det akkurat her og nå. Skulle egentlig planlegge en del blogginnlegg i kveld for tiden fremover, men det gikk ikke akkurat som planlagt kan man si.. Håper dere alle har det bra, ta godt vare på hverandre♥
♥ Det ordner seg alltid til slutt Uansett hvor vanskelig en situasjon kan være så ordner det seg alltid til slutt på en eller annen måte, med rett innstiling vel og merke.
♥ At jeg trenger ingen kjæreste for å gjøre livet komplett. Alle mennesker er forskjellige og takler ting på ulik måte. Men er det en ting livet har lært meg så er det at lykken finner man på innsiden og ikke på utsiden. Jeg trenger ingen kjæreste for at jeg livet mitt skal bli komplett, men heller gode venner rundt meg. For min del har jeg opplevd å bli ditcha ganske fort av gutter i et forhold, og jeg har derfor denne tankegangen frem til noen skal motbevise det “Kjærester kommer og går, mens venner er de som alltid er der”. Jeg har opplevd mange vanskelige situasjoner og hendelser i livet, men for meg har det alltid vært viktigst å ha venner rundt meg, fremfor kjæreste nettopp på grunn av dette.
♥ Man kan ikke forandre fortiden. Vi alle har gjort feil her i livet, jeg også. Jeg har mange ganger sittet å angret på ting jeg har gjort, men sannheten er at man kan ikke forandre fortiden. Man er nødt til å bare akseptere situasjonen og kunne tilgi seg selv for det man gjorde.
♥ Det er ingen skam å ikke ville studere Da jeg bestemte meg for å ville ta friår kom det flere reaksjoner. Flere forstod valget mitt, mens andre prøvde å presse meg til å søke høyskole, noe som ikke var aktuelt for meg foreløpig. La oss si det sånn.. Du skal ikke måtte la andre bestemme hva som er det beste valget for deg, og det å ta en høyere utdanning har heller ikke noe å si på hvor vellykket du kan bli her i livet.
♥ Se løsninger i ulike situasjoner. Det er jo sånn at vi alle mennesker håndterer ulike situasjoner, hendelser og problemer, som kan dukke opp i livet, forskjellig som sagt. Men det aller viktigste jeg har lært er å se løsninger og ikke lage problemene større enn de er. Ofte når jeg opplever en vanskelig situasjon kan jeg bli forferdelig knust der og da, men det tar ikke lange tid før jeg ser løsning i problemet og prøver å gjøre det beste ut av det.
♥ Livet er nå Tiden stopper ikke, og fremtiden vil komme uansett, – og livet vil mest sannsynlig se annerledes ut enn det du hadde sett for deg. Har erfart dette så mange ganger, men det er det vi gjør her og nå, som avgjør fremtiden. Må også tilføye her at det er viktig å leve her og nå, og gjøre ting som gjør deg glad. Ikke sløs bort tiden på folk som vil deg vondt, eller ting du ikke liker.
♥ Være selvstendig Jeg har opplevd å måtte stå alene i flere vanskelige situasjoner, men det har ikke gjort meg noe annet enn selvstendig. Her snakker jeg om ulike møter og avgjørelser jeg har måtte tatt alene, for å nevne et par eksempler.
♥ Ikke ha for høye forhåpninger Er det en ting jeg virkelig har lært så er det at man skal ikke ha for høye forhåpninger, det kan gjøre deg forferdelig skuffa. Har mange ganger opplevd å blitt lovet ting, som ikke er blitt holdt. Så når jeg blir lovet ting nå, prøver jeg å være mer nøytral.
♥ Man skal være takknemlig for det man har Mange mennesker der ute har verken tak over hode eller mat på bordet, noe som gjør meg utrolig vondt, og det er jeg takknemlig for at jeg har, ettersom det ikke er noen selvfølge. Til og med det å kunne våkne opp hver dag, er noe jeg verdsetter høyt hver eneste dag ettersom dødsangsten min er stor. Mange forventer dyre gaver til jul og bursdag, men for meg har verdien på gaven aldri hatt noe å si. Jeg er like takknemlig, uansett!
♥ Mobbing kommer av sjalusi Har opplevd en del mobbing gjennom årene jeg har levd, både på nett, men også i virkeligheten. Ingen god følelse, men har konkludert med at all drittslengingen og den stygge oppførselen deres kommer av sjalusi.
♥ Karakterer definerer deg ikke som person. Til tross for at mine karakterer ikke har vært de beste, har jeg innsett at det er ikke det som definerer meg som person. For jeg er kanskje ikke så god når det gjelder teori, og at praktiske ting er heller min bedre side. Men jeg har så utrolig mange andre gode sider som er så mye viktigere.
♥ Andres mening har ingen betydning Om du har lyst på langt eller kort hår, piercing og/eller tatovering, bli vegetarianer eller ikke, så er det kun opp til deg. Til og med hvordan du sminker deg, klesstilen din og hvordan du vil fremstille deg selv er faktisk opp til. Råd og tips kan være greit, men til syvende å sist er det kun du som bestemmer, fordi du skal få være deg selv akkurat slik du ønsker!
♥ Skrive lister Om man har mye på planen, så er det å skrive lister en redningen i løpet av dagen. Utrolig smart, for da får man gjort alt man skal, uten å glemme noe.
♥ Kjenn på følelsene Noen ganger tror jeg det kan være lurt å bare la følelsene komme og kjenne på de en stund. Jeg har opplevd så mange sammenhenger hvor jeg har hatt ulike reaksjoner på ting. La oss ta et eksempel… Kjærlighetssorg. Følelsene av tomhet, sorg og vonde tanker. Men etter hvert som tiden går og man har fått kjent litt på følelsene blir de følelsene borte, og tankesynet blir annerledes.
♥ Jeg er bra nok Flere har prøvd å knekke meg gang på gang, og jeg har falt ned noen ganger også. Men jeg har skjønt at dette er kun mennesker som bare ønsker å trykke meg ned, og at jeg er bra nok akkurat som jeg er.
FOR FØRSTE GANG SNAKKER JEG ORDENTLIG OM ANMELDELSEN
Nå har jeg nettopp sittet i over en time og snakket om saken jeg anmeldte i januar 2016, på vlogbrukeren min på snapchat. Jeg veit det er veldig mange som har hatt lyst til at jeg skal snakke om det, og har hatt veldig mange spørsmål om det. Så nå har jeg gjort et forsøk på å forklare en god del av det og hva den anmeldelsen omhandlet. Det føles veldig rart og godt på samme tid egentlig. Det har tatt meg lang tid for å kunne snakke om det, men jeg er veldig glad for åpenheten min rundt det. Det er et tabubelagt tema som ingen snakker om, som jeg ønsker å nå ut til flest mulig med. Jeg tenker at jeg etter hvert kommer til å skrive om det her på bloggen, siden det er et såpass viktig tema. Men enn så lenge kan dere se det på vlogbrukeren min på snapchat som sagt. Adalsjentablogg heter jeg der.
I disse dager får venner og betjente svar på hva de skal gjøre med livet sitt de neste årene. Noen kommer inn på sitt førstevalg, mens andre kommer ikke på noe. Jeg er veldig glad på deres vegne, til de som har kommet inn- og håper at de som enda ikke har fått plass eller har kommet inn på et valg som står langt ned på lista kommer inn på det de ønsker.
Selv har jeg ikke søkt noe, noe som føles godt og vondt på samme tid. Jeg veit at det er det riktige valget for meg etter sånn som situasjonen er nå, men samtidig synes jeg det er litt trist. Misforstå meg rett… Jeg veit helt ærlig ikke hva det neste året vil bringe, det er det jo ingen som veit sånn heller. Men jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde et sted å gå til. Jeg klarer liksom ikke helt å nyte sommerferien ordentlig, fordi jeg veit ikke hvor mange dager jeg kommer til å sove lenge og ikke gjøre noe meningsfylt ut av dagene mine. Nå har jeg jo jeg akkurat vært på ferie og jeg har hatt noen fin fine dager med venner, men det kommer ikke til å bli det samme utover høsten kan jeg tenke meg. Prøver iherdig å søke jobber, så jeg håper etter hvert det dukker opp noe for meg.
I dag var jeg endelig tilbake hos psykologen igjen. Til tross for at det kun er to uker siden sist, så har det føltes mye lengre! Jeg har siden en stund før rettsaken vært vandt med å ha timer ukentlig og ha syntes det har vært perfekt!
De siste timene jeg har synes det har vært utrolig vanskelig å snakke. Det har ingenting med psykologen min å gjøre, men heller meg selv. Det har vært vanskelig å legge ord på det som har vært vanskelig, og timene har derfor gått til å snakke om mindre “farlig ting”. Men i dag gikk det virkelig i ett. Jeg hadde så mye på hjertet som skulle ut på 45 minutter, og kom meg omsider igjennom alt jeg ønsket å få frem også.
Jeg har smått nevnt at dette har vært en vanskelig uke for meg. Jeg har vært mye lei meg og holdt ting for det meste for meg selv og mine tre aller nærmeste venner. Og jeg er heller ikke interressert i å fortelle alt her heller, av den enkle grunn at jeg ikke ønsker å hetse noen på nett. Men siden disse menneskene også mener jeg fremstiller meg perfekt på bloggen, noe jeg selv føler at jeg overhode ikke gjør, kan jeg likegjerne kort fortelle at det omhandler at andre selvdiagnoserer meg med ting som ikke stemmer, noe som er utrolig sårende. Samtalen med psykologen min i dag var derfor utrolig lettende, og jeg fikk sagt akkurat hva jeg føler. Diagnoserien de holder på med stemmer nemlig ikke, så satser på at det blir en stopper på dette snart. Ingen er feilfrie, ikke jeg og heller ikke dem.
Det føles så utrolig bra å endelig ha møtt en person som hører på deg og som vil hjelpe deg på veien. Tidligere har jeg opplevd at både barnevernet og andre helsepersonell har gjort det motsatte, men endelig føler jeg at jeg får hjelpen jeg trenger. Nå skal det sies at jeg har snakket med barnevernet i senere tid, og at de angrer ulike ting og at det er mye som burde gjort annerledes. Uansett er dette er avsluttet kapittel, og akkurat nå lever jeg med fremtiden. Selv om livet har mange ganger føltes mørkt, har det alltid vært et lys i tunnelen på et vis. Og nettopp på grunn av det har jeg også troen på at det vil ordne seg videre også. Jeg er ganske hardbarka og viljestyrken min er stor så jeg satser på at ting blir bedre etter hvert!
Jeg har flere ganger fortalt dere at livet mitt ikke har vært en dans på roser og at det er mye som har skjedd i mitt korte liv. Jeg har opplevd mye som mennesker på min alder ikke burde eller fortjener å oppleve. Ved siden av har jeg prøvd å prestere og gjøre ting bra, særlig på skolen. Jeg har forsøkt å stå på for å bevise meg selv, og andre rundt alt er mulig bare man prøver. Slik jeg ser dette nå, er det helt feil. Alt jeg har opplevd, både på godt og vondt, har vært med på å forme meg og min hverdag. Både barneskolen og ungdomsskolen var en vanskelig tid for meg, med mye som skjedde. Og det samme med videregående. Selv om videregående ble bedre med tanke på min skolehverdag, var det mye på det private som ødelagte for konsentrasjonen min.
Jeg har presset meg igjennom tre år på skole, siste året angrer jeg litt på. Da jeg startet på skolen i høst var jeg forberedt på et tøft år både på skolen, men også på privaten. Jeg visste at jeg skulle i en rettsak, og at det var mye ting rundt det som kom til å slite meg ut. Men jeg var fast og bestemt- dette skulle jeg klare. Jeg fikk tilbud om å dele opp året mitt, men takket pent nei til det. Jeg angrer veldig på det nå, sånn egentlig. Forstå meg rett, jeg er veldig glad for at jeg kun har noen skoledager igjen før tretten år på skole er gjennomført, men kroppen min er forferdelig sliten, og karakterene har ikke akkurat blitt de beste. Hadde jeg ventet et eller flere år hvor jeg hadde jobbet eller noe, og fokusert på meg selv, før jeg startet med et nytt skoleår, eller delt opp året, tror jeg mye ville vært annerledes. Motivasjonen for skole, og karakterene mine hadde gått mye bedre tror jeg.
Jeg er veldig glad for at det kun er noen få skoledager igjen, jeg tror at om det hadde vært et par måneder til på skolen, ville jeg droppet ut. Jeg er ekstremt sliten om dagen som sagt, og det har egentlig vært sånn en god stund nå. I perioder sperrer jeg meg inne, og vil bare være alene. Ikke fordi jeg egentlig vil være alene, for det er noe av det verst jeg veit. Men fordi jeg ikke orker å dra noe sted, og trenger å slappe av for å få det til å gå rundt, fordi jeg opplever å ha et lavt energinivå. Nå er jeg klar for sommer, sol og varme, og håper på mange fine dager med venner og familie i sommer. Dessuten håper å finne en jobb i løpet av sommer, så jeg har noe å gjøre videre.
Den siste uka har jeg stresset veldig når det gjelder fremtiden. Jeg er så redd for hva det neste året vil bringe, ettersom jeg skal ha friår. Hva skal jeg gjøre? Hva vil skje? Blir jeg sittende hjemme eller får jeg meg en jobb? Er karakterene mine ok for å kunne studere i framtiden? Tankene er mange og i det siste har angsten trengt seg på mer og mer. De to neste dagene skal jeg som ha eksamen, som også er et stressmoment for meg. Det er ikke til å legge skjul at det er mye som har skjedd mye i livet mitt den siste tiden, og at dette har gått utover skolen. Det er nok derfor frykten min er så stor. Jeg er så redd for å ikke bestå, og får jeg panikk, da er det gjort altså.. I dag blir det tidlig kvelden, jeg skal prøve hvert fall. Jeg trenger en del søvn nå kjenner jeg, ettersom jeg egentlig er veldig sliten om dagen. Får se hvor lett det blir å sovne i kveld med hodepine og vondt i hjerte. Prøver å tenke at jeg er på en fase i livet hvor ting er vanskelig, men at det etter hvert vil ordne seg. Og det tror jeg også, for slik har det vært før.
