En ting jeg har tenkt på i flere år er at jeg en eller annen gang ønsker å gi ut en bok, en bok som kan hjelpe andre. Jeg veit jeg sitter på en del erfaringer som kan hjelpe andre, så om det blir en selvbiografi eller en annen type bok er jeg usikker på. Men akkurat nå er det med selvbiografi jeg tenker mest på. Om jeg i det hele tatt får noen gang muligheten til å gi ut en bok, tviler jeg sterkt på. Men jeg har i alle fall startet å skrive en bok, foreløpig for min egen del siden det er nokså tvilsomt at den blir gitt ut som sagt. Men kanskje jeg kan dele noen av de ulike opplevelsene og jeg skriver om, etter hvert her på bloggen. Hva tenker dere om det?
I går var jeg invitert i bursdag, men kvelden endte ikke akkurat som forventa kan man si. Klandrer ingen, men gidder ikke å late som at ting er bra når det faktisk ikke er det. Hjertet slår et ekstra slag og magen knyter seg bare av tanken. Har jo egentlig ikke hatt det lett den siste tiden generelt, men i går toppet det seg. Derfor har dere ikke hørt fra meg enda i dag, men jeg skal prøve å fokusere på det som gjør meg bra, blant annet bloggen. Jeg kan ikke bare sitte her og være trist liksom, det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Jeg har brukt dagen til å bare slappe av med Martin. Vi har spist pannekaker og jeg har kost meg etter beste evne! Tv-en ruller, og jeg skal prøve å få laget et par innlegg til i kveld. Har nemlig en del bilder jeg ønsker å vise dere fra helgen.
For et par dager tilbake kom jeg til å tenke på en ting, nøyaktig 24. oktober- 2 måneder før jul. Tankene dukket opp om hvor mye jeg gruer meg til jul allerede. Jeg har aldri hatt noe imot jul, men ettersom ting er blitt som de er blitt og jeg ender opp med å feire jul med “bare” pappa og hundene gleder jeg meg ikke akkurat! Det er ingenting galt i å bare feire med disse tre, men det føles veldig rart, etter å faktisk feiret jul med mange flere de tidligere årene.
Når det kommer til halloween, julen og nyttår, påsken og andre høytider generelt hører jeg veldig mange har faste tradisjoner for dette, noe jeg også ønsker meg. Foruten julaften er det faktisk ingen andre av disse høytidene jeg har noen faste tradisjoner rundt, noe som gjør meg veldig trist. Jeg vil feire, jeg vil ha tradisjoner og vil skape fine minner! Jeg ser derfor frem til å kunne få meg en kjæreste om noen år, få meg en familie, hus og ikke minst jobb. Her vil jeg lage gode og minnerike tradisjoner sammen med min kjære og våre barn. Det høres kanskje litt klisje ut eller veldig absurd ut? Jeg er fullt klar over at ting kanskje ikke blir som man forventer, det jeg har jo erfart selv. Men det er lov å drømme, det er lov å håpe, og det er faktisk lov å prøve å jobbe mot dette. Nå skal jeg ikke akkurat stresse med dette ved det første, jeg er jo bare 19år faktisk. Men allikevel har dette vært en drøm i mange år allerede! Jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer og håper at jeg etter hvert får noen av mine ønsker i boks.
Jeg har hørt flere si: “Jeg kan ikke se for meg en liv uten han/henne”, “Jeg husker ikke hvordan livet mitt så ut før vi ble sammen”, akkurat slik føler jeg det med bloggen. La oss dra tilbake 5,5år. Det var like før min 14-års dag. Husker jeg satt med søsteren min som skulle til å opprette seg en ny blogg, det var sånn jeg fikk inspirasjonen til å gjøre det samme. På den tiden slet jeg en del, og jeg tenkte at hvorfor ikke bruke bloggen som en slags terapi? Så jeg opprettet denne bloggen hvor jeg kunne dele oppturer, nedturer, opplevelser, og minner- både på godt og vondt.
Helt ærlig husker jeg ikke hvordan livet mitt var før bloggen. Eller jo.. jeg gikk på skole, ble mobbet, var innblandet i barnevernet og hadde det generelt veldig vanskelig. Og nå kan jeg ikke se for meg et liv uten. Det virker kanskje litt rart, men når man har en blogg, blir man litt binda til den på en måte. Man må produsere stoff, ta bilder, oppdatere, dele og promoteres den. Og selv om jeg ikke får betaling for det per dags dato, så ser jeg på det som en jobb. En daglig plikt. En jobb jeg trives med og er veldig glad i.
Jeg har nevnt noen ganger på bloggen her tidligere at jeg har en bror i himmelen. Jeg fikk aldri møte han, men han ble revet bort altfor tidlig fra oss. Du kan lese mer om det her. I skrivende stund tenner jeg lys for han, og alle de andre barna som ikke fikk oppleve livet. For meg er dette en viktig dag, fordi i dag er det den internasjonale minnedagen for barn som døde tidlig i livet. Landsforeningen uventet barnedød er en veldig viktig organisasjon som jeg nå som jeg er blitt eldre, har støttet årlig. Jeg vil gjøre mitt for å hjelpe til for videre forskning for dødfødsler og krybbedød fordi ingen fortjener å miste en bror eller søster, sønn eller datter, barnebarn, kusine eller fetter, nevø eller niese, eller andre som står en nær.. Oppfordrer andre til å gjøre det samme! Send kodeord LYS til 2490, da støter du med 100kr. Selv om jeg skulle ønske alle tenkte på de som mistet livet sitt altfor tidlig, hver dag, så er jeg glad vi har en slik dag vi kan markere det ekstra på.
Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på Markus. Det river i hjertet av å tenke på at han aldri fikk oppleve livet, og vokse opp sammen med meg og storesøsteren våres Ann Kristin. Du er høyt elsket og dypt savnet hos oss alle..♥
På tirsdag i “ukens spørsmål” som du finnerher, nevnte jeg at jeg hadde grått samme dagen, og at det var en ubehagelig hendelse jeg tenkte å skrive eget innlegg om. Så det tenkte jeg å gjøre nå.
Det ringte på døra, jeg var allerede våken, men ville sove litt lenger. Hundene begynte å bjeffe, noe de alltid gjør når det kommer noen. Det ringte på igjen, og jeg bestemte meg for å prøve å vekke pappa. Jeg veit ikke om jeg har nevnt det her før, men jeg får helt panikk når noen ringer på og jeg ikke aner hvem som kommer. Verden er så fæl og jeg frykter det verste.. Så banket det på, og jeg ropte på pappa. Ba han om å ta seg av det, men han var vel litt i halvsvima sånn som meg. Jeg sa at han måtte gå, i en gråtende stemme, fordi jeg selv ikke torde. Så hørte jeg noen kom inn i mellomgangen våres og pappa hadde enda ikke kommet seg ut av senga. Plutselig stod det en mann i gangen våres, og pappa gikk endelig for å sjekke. Han hadde da glemt bort en legetime for dagen, og det var “bare” taxien som ventet på han. Ikke akkurat den beste starten på dagen for min del, ut av senga med tårer i øya og skjelvende kropp.
En ting jeg alltid har vært redd for er om jeg ble gravid, men uten å merke det. Altså nå som jeg “lever” i sølibat som jeg kaller det, trenger jeg ikke akkurat å bekymre meg, men da jeg var mer seksuell aktiv, var jeg stressa ofte. Om mensen kom for seint ble jeg veldig stressa, særlig når den kunne komme to uker etter tida, eller jeg ufrivillig hoppa over hele menstruasjonen.
Nå merker vel de fleste at de er gravid ganske fort, men for mange er det faktisk mulig at man ikke merker det før langt over halvveis også. Tanken på å plutselig bli det uten å vite det skremmer meg. Jeg sier ikke at det aldri kommer til å skje at jeg kunne blitt uplanlagt gravid, men tanken på å plutselig skulle være flere måneder på vei uten noen tegn til å være gravid hadde gitt meg litt panikk. Greit nok at vi kvinner går gravid ganske lenge altså, men tenk på hvor mye som skal fikses i stand før en baby kommer til verden.
Et spørsmål jeg får daglig er hvor jeg får penger fra og andre ting rundt min økonomi. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke svare på noe mer når det gjaldt økonomien min, og mange mener jeg heller ikke har noe grunn til det. Men jeg begynner rett og slett å bli litt lei fordi det daglig kommer inn spørsmål om dette som skrevet. Jeg kommer heller ikke til å utdype noe mer rundt dette, men vil avkrefte et par spekulasjoner som har kommet inn. Flere mener jeg lever på pappa, får penger av nav, tjener penger på å blogge (noe jeg gjorde litt før), om jeg har arvet penger, eller mottar penger fra barnevernet (som jeg ikke er innblandet i engang vel å merke), og ingenting av dette stemmer. Foruten at jeg selger VG hver søndag som jeg ikke tjener spesielt godt på, har jeg ingen fast inntekt.
Helt ærlig kommer jeg fra en familie med dårlig økonomi. Jeg har alltid fått det jeg har trengt, og pappa har gitt meg penger tidligere så langt det har latt seg gjøre, fordi han synes det har vært synd at jeg er den enste som ikke har kunnet kjøpe noe. Dette er helt annerledes nå. Per dags dato får jeg ingenting fra han, noe jeg ikke forventer, foruten mat. Og pengene som jeg har skulle gjerne vært foruten. Likevel kommer de helt ærlig godt med også, med tanke på fortiden min. Nå har jeg hatt muligheten til å kjøpe meg ny telefon, dra på min første ferie alene, og kjøpe meg det jeg ønsker meg og ikke minst trenger.
Skjønner at dere er nysgjerrige, men tror likevel ikke at de som ønsker svar på dette, hadde blitt så begeistret om de fikk spørsmål om det samme. Håper vi kan la dette ligge nå!
Verdensdagen for psykisk helse er Norges største opplysningskampanje for psykisk helse og markeres på den 10. oktober. Dagen skaper åpenhet og gir kunnskap om psykisk helse – vi har alle en psykisk helse. – www.verdensdagen.no/ –
Har du noen gang tenkt over hva folk føler etter å ha opplevd mobbing, trakassering, utestengelse, omsorgssvikt, voldtekt, overgrep eller det å ha blitt misbrukt? Mange trenger hjelp med sin psykiske helse, fordi de dag ut og inn, ikke har det bra med seg selv. De sperrer seg ute fra menneskeheten, får panikk, redde for å være alene, redde for å være blant andre, og for mange er det så ille at de ønsker å dø. Det er det denne dagen handler om, våres psykiske helse.
I dag er dagen hvor vi skal være ekstra stolte over oss selv, jobben vi har gjort, og gjør hver eneste dag. Spør du meg, burde denne dagen vært hver dag- fordi vi hver dag burde være stolte over oss selv og hylle oss over jobben vi gjør. Slik er det dessverre ikke.
Det er mye som kan gjemme seg bak et smil, en slags maske. Alle selv har en psykisk helse uansett om de vil innrømme det eller ikke, spørsmålet er bare hvordan den er. For meg som sliter med sosialangst, dødsangst og panikklidelse, er det viktig for meg at denne dagen blir markert. Jeg hatt mange vanskelige år, som har gjort at min ikke har vært så bra. Bloggen har hjulpet meg utrolig mye. Her har jeg kunnet skrive og dele det som har vært vanskelig, til andre som kanskje har opplevd noe av det samme. Psykiske lidelser har heldigvis kommet mer frem i lyset, enn for bare noen år tilbake, men vi må fremdeles snakke om det. Det er så utrolig viktig å være åpen, og jobbe mot fordommene som mange har mot psykiske lidelser. Derfor er jeg åpen om det. Derfor snakker jeg om det. Jeg vil jobbe for mer åpenhet rundt dette! Jeg går også til psykolog for å få hjelp til det jeg sliter med, noe som mange kanskje ser på som flaut eller ubehagelig. Jeg følte også det, helt til jeg så hvor mange som faktisk der, hvor mange som sliter i så ulik alder. Og håper mange også hører på min erfaring når det gjelder dette. Det er ikke flaut å ta imot hjelp, det er flaut å ha fordommer mot psykisk helse.
Temaet for i år er “Noe å glede seg over” og jeg håper alle har minst en ting å glede seg over, ikke bare i dag, men hver eneste dag. Som ordtaket sier: “Alle dager er ikke bra, men de er noe bra i hver dag“.
Jeg har nå blogget i nærmere fem år, og jeg har igjennom de to siste årene fått høre at jeg et forbilde. Bloggen nådde nye høyder og jeg tok den mer seriøs. Forbilde? Jeg? Jeg veit ikke hvorfor, og jeg må si det er vanskelig å finne en konklusjon. Kanskje fordi folk kjenner seg igjen i det jeg skriver? Eller fordi jeg tar om temaer som er tabubelagte og som ingen snakker om? Eller kanskje fordi jeg tør å stå frem, være meg selv og uttrykke mine meninger? Ikke veit jeg, men forbilde er ikke gjort av selv, så noe bra må jeg ha gjort for å fått denne tittelen!
Det er ikke til å legge skjul på at jeg er ikke akkurat så kjent, og selv om du er kjent eller ikke bør du ta dette på alvor. Å høre at jeg er et forbilde gleder meg og skremmer meg samtidig. Jeg føler at når noen kaller deg et forbilde så må man leve opp til det og tenke over hvilke valg man tar, samme om du er forbilde for 1, 1000 eller 10 000 mennesker. For meg har det viktigste vært å vise en ekte versjon av meg selv, og ikke være en person som jeg ikke ønsker å være. Dette er meg, og dette er min blogg og hvordan jeg er her på bloggen er den jeg ønsker å være. Jeg har tatt dere med på mine oppturer, men også nedturer. Alt er så klart ikke lett å få frem, men det kommer seg ved tiden.
Det var først etter innlegget mitt med sommerkroppen at jeg ble kalt et forbilde. Så klart ble jeg kritisert, for det jeg gjorde var å legge opp til overvekt og fedme, var det ikke? Nei. Det at vekta mi er større enn din eller omvendt definerer ikke den du er som person. Målet mitt var å oppnå større selvtillit for deg som leser. At du kunne si at du er fornøyd med deg selv, uansett hva andre måtte mene og si. For er det slik at andre skal bestemme når du er fornøyd med deg selv og når du er bra nok? Nei. Alt handler faktisk ikke om kropp og utseende, men hvilke egenskaper man har. Omsorgsfull, snill, morsom og veldig opptatt av hvordan nettopp du har det.
Så selv om du mener jeg ikke burde gå med klær som viser litt hud, eller vise meg i bikini på stranda eller la strekkmerkene og det ekstra fettet jeg har synes, så eier jeg gutset og selvsikkerheten til å gjøre det. Jeg utelukker dine meninger, står opp for det jeg mener er riktig, og har troen på at jeg får til noe i livet. Det kan du også, om du bruker energien din på noe annet å rakke ned på andre.
Det å høre fra flere at jeg er deres forbilde, gleder meg! Jeg blir så ufattelig rørt og ikke minst stolt. Det gir meg motivasjon til å jobbe hardere og prestere bedre! Tusen takk for at du vil følge meg og min hverdag, uten dere hadde jeg ikke vært der jeg er i dag ♥
