Jeg startet på voksenpsykiatrisk poliklinikk/distriktpsykiatrisk senter i april i fjor. Jeg hadde nettopp vært igjennom en ganske vond periode i livet mitt, men følte samme dagen som jeg skulle møte opp hos psykologen at jeg ikke ønsket det. Da hadde på en måte roet seg og jeg ønsket ikke å ta opp plassen til noen som kanskje trengte det mer enn meg. Men slik var det ikke. Jeg tok ikke plassen til noen. Jeg trengte faktisk å møte opp. Jeg trengte noen å snakke med. Jeg trengte hjelp. Den siste tiden har jeg fått meldinger fra venner og bekjente, men også ukjente angående psykolog, og tenkte derfor at det kunne være kjekt med et eget innlegg hvor jeg besvarer noen av deres spørsmål. Nå er jeg riktignok ingen psykolog eller lege, så jeg vil bare påpeke at dette er min opplevelse og mine erfaringer, og jeg håper uansett at dette kan være til hjelp for noen.
Hva koster det å gå til psykolog?
På DPS der jeg går, koster det 345kr for en psykologtime på 45 minutter om du er over 18år, frem til egenandelen for frikort som er på 2205kr. Når du har nådd frikortgrensen så kan du gå “gratis” til psykolog og andre flere helsetjenester ut året. Jeg må også tilføye at prisene varierer veldig, og at private psykologer er gjerne dyrere. Det er ikke alle psykologer som koster noe heller, men dette kan du snakke med en lege om eller lese om på nettet.
Er det noen aldersgrense på å gå på DPS?
På DPS er de fleste over 18år, og jeg mener å huske at de sa på legevakten til meg da jeg var 17år at det er ikke sikkert at jeg kom inn på grunn av det. Men det gjorde jeg, og det var nok på grunn av det var kun to måneder til bursdagen min da jeg fikk min første time der.
Hvordan går jeg frem for å starte hos en psykolog?
På de fleste psykologsteder man kan gå, så må man ha en henvisning fra lege. Jeg hadde lenge tenkt til å kontakte min lege da jeg sleit som verst, men hadde rett og slett ikke gutset nok til å gjøre det, nettopp fordi jeg kjente ikke legen min. Jeg var redd hun ikke skulle forstå meg eller hjelpe meg med det jeg trengte. Men planen var der i en god stund, og dager før jeg hadde planer om det endte jeg opp med et kraftig angstanfall som gjorde at jeg måtte på legevakta. Vi visste jo ikke der og da at det var et angstanfall, og derfor ville ambulansen som da hentet meg ha meg med til legevakta. De tenkte at jeg kunne ha hjerteproblemer eller andre ting, så derfor var det greit med en sjekk. Etter en del undersøkelser fikk jeg pratet med en lege som fortalte meg at ingen av testene de tok var gale eller ga negative utslag, og lurte derfor på om jeg hadde en anelse om hva årsaken kunne være. Og der fortalte jeg det, akkurat slik det var og hva jeg sleit med, og ikke minst hvordan det hadde påvirket meg. Dermed fikk jeg en henvisning til DPS.
Hvor lang er ventetiden?
Det varierer nok veldig fra psykologsted og hvor hardt du sliter tenker jeg. Der jeg går er ventetiden på ca. 2 måneder, men også noe kortere for de som sliter mer og lengre for de som sliter mindre. Både jeg og ene venninna mi fikk ventetid på 2 måneder, så jeg vil nok gi et svar på det hos DPS.
Hva foregår hos en psykolog?
Hos DPS blir man gjerne kjent og snakker generelt om hva man sliter med den første timen. Etter hvert går man i dybden, og det stilles en diagnose på deg. Så tar man det derfra og jobber ut i fra det.
Hvordan er det?
Jeg har etter mange skuffelser og vonde opplevelser, blitt slik at jeg åpner meg ikke fort for profesjonelle mennesker eller voksne mennesker generelt. Jeg har aldri opplevd at jeg kunne stole på noen voksenpersoner i rundt meg, så det å begynne å snakke med en psykolog var vanskelig for min del. I tillegg hadde jeg tidligere hatt dårlige erfaringer med BUP, noe som så klart påvirket dette. I hovedsak skulle jeg starte opp der på grunn av anmeldelsen som jeg er igjennom, men selv etter et år har vi kun snakket om det i korte trekk og ikke selve hendelsene fordi jeg rett og slett ikke takler det.
Hjelper det og har du godt utbytte av det?
Jeg liker det å si” Det hjelper om du ikke er innstilt for det”, og sånn er det hos psykolog også. Vil du ikke ha hjelp, hjelper det ikke. Åpner du deg ikke, da kan du ikke forvente at det skal hjelpe heller. Og i det forrige spørsmålet nevnte jeg noe om anmeldelsen min som jeg ikke ønsker å snakke om, selv om det var hovedårsaken til at jeg skulle starte der. Vel, jeg har mange områder jeg også sliter på for eksempel angsten min. Nå veit vi ikke helt hvorfor jeg har fått det eller hva det kommer av, men det som jeg har opplevd som er grunnen til anmeldelse er nok en veldig utløsende årsak. Men uansett så har jeg riktignok lært meg å takle anfallene på egenhånd, men allikevel vil jeg gjerne minske dette problemet. For det er perioder som er vanskeligere enn andre å takle, akkurat som nå. Jeg har egentlig ingen voksen person jeg kan stole på i livet mitt, og nettopp derfor er det kjekt å ha et sted som dette å kunne gå til som dette.
Håper dette kan hjelpe flere av det, og har du andre spørsmål er det bare å legge igjen en kommentar eller sende mail til [email protected].
– Ann Helen
