I går var det et år siden jeg ble hentet av ambulanse midt i Hønefoss sentrum. Ikke noen glad markering, men derimot en tankevekker for min del. Jeg hadde så forferdelig vondt i brystet og ingen av oss visste noe om hvorfor. For meg som aldri pleier å være syk, kom dette som et sjokk.  Jeg hadde jo vært med i en ambulanse før, men aldri vært pasienten i bilen. Da jeg kom på legevakta ble jeg undersøkt, men det var ingenting som antydet til at det skulle være noe galt. Men jeg hadde en mistanke og rett hadde jeg også. Jeg hadde allerede stresset i lang periode på grunn av redsel, skam og fortvilelse. Det var mye som skjedde i livet mitt på den tiden, og resultatet endte opp med angst. Jeg ble derfor henvist til DPS som jeg nå har gått på siden april.

Angst? Jeg? Det kan ikke stemme.. Men der tok jeg feil, jeg som ikke en gang visste hva et angstanfall var. Det er synd å si det, men denne angsten har preget meg veldig og det er kanskje ikke så rart, for det er jo det angst gjør- det preger deg på godt og vondt. Jeg har lært mye på dette året om meg selv, men også om andre mennesker, særlig de med samme usynlige diagnosen. Heldigvis har jeg ikke ofte anfall, men jeg sliter en del med angstsmerter (?) som kommer å går som en selv vil. Angsten er en bremser for meg, og det var som å få et slag i trynet da jeg først ble fortalt at det var slik situasjonen var.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er mye som har skjedd på dette året, og det er vel en av grunnene til at jeg sitter her med vondt i hjertet nå også. Både det som har skjedd, og tiden fremover påvirker meg veldig. Det er ikke slik det skulle ende og jeg hadde aldri trodd det skulle gå så langt, som jeg skrev da jeg fortalte dere om det for første gang. Allikevel er det ikke så mye annet jeg får gjort enn å jobbe med det, og det gjør jeg, hver dag! Hver eneste dag er en kamp som må kjempes for at det skal bli bedre.
 

– Ann Helen

Følg Adalsjenta på Facebook

#angst  #psykisk #helse #psykiskhelse #personlig