Nå har jeg gått hos psykologen min i snart et år, og de siste timene har snakket godt mye i hvordan jeg føler det blant venner, familie og rundt nye mennesker. Som 12-åring holdt jeg for første gang å miste min pappa, og det opptil flere ganger i senere tid også. Dette har gjort at jeg føler en del ansvar for han, selv om jeg veit med meg selv at dette ikke er mitt ansvar. Jeg bryr meg ekstremt mye om han, og jeg setter han fremfor meg selv.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Slik er det med flere av mine familiemedlemmer, og ikke minst i vennegjengen. Alt jeg bryr meg om er de som er rundt meg- familien min, hundene mine, kjæresten min og vennene mine. Det har liksom blitt min rolle for min del, en rolle jeg ikke klarer å skyve til siden. Jeg ønsker at alle rundt meg skal ha det bra, og om de ikke har det føler jeg et ansvar for at de skal ha det bra. Jeg legger ikke skjul på at det har blitt veldig vanskelig for å gjøre den siste tiden, og kroppen min signaliserer at jeg trenger å ta mer vare på meg selv. Dette er noe for meg som er utrolig vanskelig, men det er viktig. Jeg er nødt til å lytte til signalene som kroppen gir meg før det er for seint. Nå i disse revytider er jeg hvert fall nødt til å stresse ned, for å ta vare på andre, skole, blogging og revy er mye styr på en gang! Mimre tilbake på flotte minner med noen av de flotteste menneskene jeg kjenner.

– Ann Helen

Følg Adalsjenta på Facebook