For nøyaktig et år siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg følte stor skyldfølelse og skam over å ha fortalt sannheten om en ganske viktig sak. Jeg følte jeg hadde gjort en stor tabbe, og det kan du lese om i dette innlegget. I dag er det den beste avgjørelsen jeg kunne tatt. Riktignok var det ikke jeg som fortalte det til de som trengte det, men Martin som jeg da var sammen med. Han hjalp meg med å få sagt det, anmeldt det og kommet meg ut av det. Og selv hvor mye dritt vi har vært igjennom så er jeg så takknemlig! Hadde det ikke vært for han, ville jeg fremdeles opplevd det jeg gjorde og det hadde ikke blitt en stopper på det. Så glad for at vi så gode venner som vi er fremdeles!

Som sagt valgte jeg da å anmelde det som hadde skjedd, og det har tatt veldig lang tid nå. Og jeg kan meddele med dere at endelig skjer det ting! Jeg har smått fortalt dere at jeg var hos advokaten min på mandag, her fikk jeg lest over papirene på anmeldelsen min nok en gang, lest hva vitner hadde forklart og andre ting. Jeg fikk svar på ting jeg lurte på og det samme fikk henne. Dere som følger meg på instagram har nok fått det med dere, men jeg velger å si det her også. Rettsaken er nemlig like rundt hjørnet, og derfor var et slikt møte nødvendig! Det er klart jeg gruer meg. Det er skummelt, sårt og ikke minst veldig vondt. Men jeg har troen på at dette klarer jeg. Både jeg og han veit hva som har skjedd, og han veit like godt som meg at det han gjorde er straffbart. Måtte rettighetene seire! Detaljer om hva jeg har anmeldt og alt mulig rundt det ønsker jeg foreløpig ikke å fortelle. Jeg veit at dere begynner å bli lei av at jeg forteller noe, og ikke alt. Men jeg håper dere forstår. Det er veldig vanskelig å skrive om, og alt kan ikke skrives om foreløpig. Men det kommer en dag, det lover jeg!

– Ann Helen

Følg Adalsjenta på Facebook