Det forventes utrolig masse av oss i samfunnet i dag. Vi skal gå med de fineste merkeklærne, ha sminka “on fleek”, ha en tynn kropp med fine former, men at på til skal vi leve opp til forventingene på skolen med å ha karakteren 6 i alle fag og ikke ha en eneste fridag. Dette er nok det aller vanskeligste for mange ungdom. VI har ikke lov å ha dårlig dag eller en dårlig periode, for da får man ikke karaker i faget samme hvor gode karakterene i faget egentlig er.
“Klarer man ikke være et A4 eksemplar, er man ikke like mye verdt”, sa pappa til meg i går. Og det er desverre slik samfunnet har blitt. Jeg veit med meg selv at jeg ikke har det bra om dagen. Og det er absolutt ingen på skolen som forstår det, og det gjør heller ikke regjeringen. Fra å med neste skoleår får man nemlig ikke standpunktkarakter i faget hvis man har 10%f fravær, selv om du har en gode vurderingsgrunnlag i faget. 10% fravær er overhode ikke mye, og altfor stramt. Selv går jeg på skolen, samme hvor vondt jeg har det en dag, og det har jeg alltid gjort. Jeg sitter i timen og får nesten ikke med meg det som blir sagt, men jeg er der. Det er dager hvor jeg egentlig ikke har lyst, men klarer å stable meg så vidt på beina til å komme meg dit. Jeg er redd for å ikke få karakter i et fag, og jeg er redd for at stipendet jeg får, er noe jeg må betale tilbake om jeg stryker i fag.
Jeg tenker på andre, jeg tenker på de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner. De elevene som ikke klarer å møte opp på skolen fordi man av personlige grunner i livet, ikke klarer å møte opp. Problemet er ikke at man ikke vil på skolen, problemet er at man ikke klarer. Desverret vil frafallet komme til å gå opp. Dette er overhode ikke motviverende, det er demotiverende.. Hvor blir av tilretteleggingen? Vi alle har et mål i livet, og noen ønsker å fullføre skolen. Vi har planer for fremtiden, og men med mer enn 10% fravær i et fag, er det ikke lenger muligheten for å få en utdanning. Og da vil heller ikke fremtiden til landet se lys ut..
Fraværsgrensa plager meg for andres del, men det er en annen ting jeg må ta opp i samme slengen, som handler mer om min sitasjon. Etter påsken starter vi med praksis 4 dager i uka. Tror du jeg gruer meg? Vel.. ja jeg gjør det. En ting er at jeg ikke går linjen jeg ønsker, men jeg skal overbevise alle om at dette er noe jeg klarer. Men annen ting er at skolen kan ikke tilrettelegge noe for meg. Regjeringen har også mest sannsynlig noe å si her også. Jeg vil fullføre skolen, men for at jeg skal få det til, trenger jeg å få det litt lettere. Jeg har spurt om praksisplass i Hønefoss istedenfor Drammen. Dette for at da kan jeg bo i Hønefoss i 7 uker, og gjør lettere å få fikset opp i det som skjer i livet mitt nå. Jeg har kommet med sakelige begrunnelser og dokumenter, men ingenting hjelper. Jeg får bare et nei etter nei, og full motgang. Jeg veit ikke hvem som har bestemt dette. Jeg klandrer ikke lærerne for dette, for de gjør det de får beskjed om. Men jeg syns det er dårlig gjort at de som styrer dette, ikke kan gjøre noen untak.
Til slutt må jeg si til dere elever, du er ikke alene. Og foresatte og lærere, vis oss forstårelse. Skal vi komme igjennom skolehverdagen, trenger vi hjelp fra dere, som er våres støtteapperater. Jeg ønsker alle alt godt, og vil at alle skal ha det bra. Jeg håper flest mulig klarer å fullføre skolen, og trenger du noen å snakke med er det bare å sende meg en mail: [email protected]
– Ann Helen
