Veit ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, eneste jeg vil er å bare skrive uten å legge skjul på noe, noe jeg ikke kan. Jeg føler meg skikkelig dritt. Jeg er sint, frustrert og lei meg på samme tid. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har felt noen tårer i dag og føler meg helt tom innvendig egentlig.

Alle har forskjellige meninger. Du har dine og jeg har mine, enkelt å greit! Eneste jeg ber om er å bli respektert og få litt forståelse. Jeg står i en sitasjon hvor jeg ikke veit hva som skjer videre. Jeg har lyst til å skrive om det, men redd det skal få negative utslag og konsekvenser om at jeg er skriver det akkurat her og nå. Men greia er at det tar så lang tid. Det samme har jeg sagt til dere i 5 måneder nå, og det er mulig at det blir 5 til, om ikke enda lenger også.

Jeg har flere folk rundt meg som støtter meg, samtidig som jeg føler at jeg ikke har noen. Jeg skulle så gjerne ønske at de menneskene jeg trenger mest, støttet meg også 100%. Jeg gjør dumme valg, men også riktige. Denne gangen har jeg gjort det riktige og skulle ønske de så det. De har sviktet meg så mye, noe jeg aldri hadde trodd. Ved å klandre meg, kjefte på meg og oppføre seg som en drittsekk gjør ingenting bedre. Jeg mitt beste, men dette er hva jeg får tilbake. Bare dritt.. Hvor lenge skal jeg gidde? Tror jeg snart må begynne å gjøre det beste for meg selv..

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

De to siste døgnene har jeg sovet hos Martin. Det er nok mange som syns det er rart, ettersom vi ikke er kjærester lenger. Vi har hatt en heftig periode, men endelig har vi klart å fikse opp vennskapet våres. Selv hvor såret jeg har blitt, så er jeg så glad for at vi kan være venner! VI har trossalt kjent hverandre i 5 år. Martin veit mye om meg, som ikke mange andre veit. Han hjelper meg så mye, og han betyr mye for meg fremdeles. Fridagene mine ble ikke som jeg hadde trodd. Det er grunn for at jeg er her nå for å si det sånn, istedenfor et sted jeg får masse kjeft, blir skriket til og klandret for valgene mine.

Smilet er på plass, uansett hva!

– Ann Helen