Jeg kjenner på en følelse av skam. Skam over å ha vært en store stygge ulven som har ødelagt familien med å ikke tie om det vondeste jeg noen gang har opplevd. “Hvorfor kunne hun ikke latt det ligge? Hvorfor måtte hun fortelle det?” Slik føles det etter hvordan folk har uttrykt seg rundt det, og slik er det for mange andre også. Man skal ikke snakke om det, for å ta hensyn til familien og ikke ødelegge deres rykte. 

Jeg burde ikke skamme meg, på ingen måte. Det var ikke jeg som ødelagte familien. Det var han. Han som trådde over en strek som overhode ikke er greit. Han som gikk mot et barns vilje og misbrukte meg seksuelt. Jeg begynner å legge mer og mer fra meg denne følelsen av skylden for å ha ødelagt familien. Jeg jobber med det hver dag. Jeg burde heller være stolt over å tørre å snakke om følelsene mine, og være stolt over å ha styrken nok til å skrive om det til så mange. Jeg ønsker ikke lenger skåne mennesker som aldri klarte å skåne meg mot denne mannen og disse opplevelsene. Og det synes jeg ingen andre burde heller. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg veit det er mange som sitter med denne følelsen. At man skammer seg over å ha ødelagt familien sin, men også at det har skjedd noe så forferdelig med en, hvor det er mange tanker som kommer med. Jeg føler ikke skyld eller skam med hva han gjorde mot meg. Det er ingen annen enn overgriper sin feil for hendelsene som han/hun har påført andre. Det setter dype sår som vedkommende må gå med for resten av livet. Det er ingenting offeret kunne gjort annerledes for å unngå en slik eller flere hendelser, fordi det er faktisk personen som utfører disse hendelsene som burde visst hvor grensa gikk, og ikke gjort noe slik mot et annet menneske.

Del gjerne videre♥

FACEBOOK – INSTAGRAM – SNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)