Som jeg har nevnt tidligere sliter kjæresten min med suicidale tanker. Synes det er så trist at han, og mange andre mennesker sliter med slike tanker. For meg som er redd for å dø, er det vanskelig å forstå at noen tenker at verden vil være bedre uten en, og at noen ønsker heller å forlate verden enn å leve. Jeg skal innrømme at det er veldig tøft å være pårørende. Det vanskeligste for meg er at det er ikke så mye jeg kan gjøre. Jeg prøver å være en god kjæreste, og ikke minst en god støtte.
Først og fremst gjør jeg hva som helst for kjæresten min. Trenger han hjelp, så stiller jeg alltid opp! I dag var jeg med han til hans sosionom for samtale. Jeg var selv hos min psykiatriske sykepleier tidligere på dagen, og jeg må si at jeg blir veldig forvirra og usikker på hva som er riktig og galt å gjøre. Jeg ble rådet til å stole mer på at helsevesenet gjør en riktig og god jobb, og at de sørger for at han får hjelpen han trenger. Men i timen med Martin blir jeg spurt ut om tiltak jeg kan gjøre for at han skal ha det bedre, og om ulike ting jeg kan bistå litt mer med i hverdagen. Jeg kan nevne et eksempel, medisiner. Jeg ble spurt om jeg kunne vekke han for å sørge for å ta disse til faste tider. Helt ok, men det er vel ikke min oppgave å være hans sykepleier og fikse opp i slikt. Vi prøver begge å passe på hverandre slik at vi ikke glemmer å ta våres medisiner. Jeg kan gjerne prøve å motivere og hjelpe til slik at han fungerer bedre i hverdagen, men jeg må si jeg ble litt satt ut. Ansvaret skal i bunn og grunn ikke ligge på meg, og når jeg i tillegg får høre at jeg skal legge ansvaret litt mer på helsevesenet så stiller jeg meg med et spørsmålstegn her..
Videre snakket vi generelt om tidligere ting som har skjedd i livet hans, og hva som skjer videre i forhold til svar på tester og elektiv innleggelse som han er søkt inn på. Han er veldig redd for å gjøre noe dumt, og jeg skal ikke legge skjul på at det er vanskelig å stole på at han ikke gjør noe hvis han for eksempel går seg en tur. Det handler ikke om at jeg skal kontrollere han på noen måte, men jeg er veldig redd for å miste han. Vi ble til slutt enige om at en akutt innleggelse var det beste akkurat nå. Jeg håper han får litt mer og lenger “midlertidig” hjelp frem mot den elektive innleggelsen..
Helt enig med deg. Det er så viktig for forholdet at du ikke blir en pleier for han heller. Du skal helt klart være en trygg og god støtte – en kjæreste!! Men ingen pleier. Allikevel er det herlig å se hvor gode dere er med hverandre. Og Martin er så tøff som ber om hjelp. Heia dere!
Tusen takk for at du tar deg tid til å legge igjen en kommentar, og ikke minst for forståelsen. Det setter jeg stor pris på❤️ Veldig glad vi har hverandre, spesielt i vanskelige stundene så vi kan være der for hverandre og løfte hverandre opp❤️ Tusen takk-igjen!
Har så mye respekt for både deg og han som velger å skrive om dette. Utrolig tøffe begge to! Heier på dere.
Å støtte kjæresten sin som sliter er så klart en ting man gjør automatisk, og det gjør du jo virkelig ❤ men å skulle ha ansvar for at han skal ha det bra er jo en annen. Det er jo derfor vi har et helsevesen, og du er ikke og skal jo ikke være hans sykepleier. Utrolig flott at du et åpen om dette og jeg syns du gjør en god jobb for han kun ved å være hans kjæreste ❤
Vondt å lese😢 Det er ingen andre enn hans ansvar, men han kan ikkje ivareta egne intresser for tida. Skam om han ikkje blir langtdisinnlagt, og får hjelp av profesjonelle! Minn de på et dødsfall nylig. En profilert skikkelse, som avslutta livet, uten å være så tydelig som din kjære er👊 Blir berre lei meg, trist, og forbanna. Ka er poenget med å be om hjelp, om en ikkje får den????
Det er IKKE din jobb å være hans pleier. Da tenker jeg at evt hjemmesykepleien må kobles inn. Jobber selv i hjemmesykepleien og vi har hatt flere oppdrag koordinert av psyk var ulike årsaker. Det er dritslitsomt for dere som må ha hjelpen, men tar vekk litt av ansvaret. Psykisk helse/boteam for turer ut i en periode for at du selv kan slippe litt ansvar. Nå kjenner ikke jeg deres situasjon, men det er det jeg tenker som utenforstående som selv jobber i helse. Det finnes mange muligheter og at han sliter gjør ikke dine egne problemer enklere. Legger man for mye på partner så blir partner også syk og man lager to pasienter istedenfor en.💔
Helsevesenet er en tungvint mølle og det er vanskelig å stå i. Tøft å tørre å legge ut dette.
Det er mange ting man som partner kan bidra med som ikke gjør partner til en pleier ❤️❤️❤️
Kanskje trygge omgivelser, forutsigbarhet, rutiner og støtte. Å bli akseptert istedenfor å skulle bli fikset har ofte mye mer å si enn man tror selv.
Håper dere får til en løsning som fungerer for dere 😊😊
Hei Helene 🙂 Så hyggelig at du tar deg tid til å legge igjen en kommentar, det setter jeg stor pris på <3
Dette er et blogginnlegg jeg skrev januar 2020, det er altså over to år siden. Det var en ganske tøff, sår og vanskelig tid, både for Martin som sleit så og for oss pårørende som var rundt han og følte oss nærmest hjelpeløse. Vi prøvde å støtte han så godt vi kunne og hjelpe til der vi kunne. Han fikk heldigvis hjemmesykepleie etter kort tid som kom to ganger daglig, og han har hatt tett oppfølgning med ulike helsetjenester (noe har fungert og noe ikke). Det var en lang og tung periode, men han er på et helt annet sted i livet nå. Han sliter fremdeles med ting og har flere vanskelige dager selvfølgelig, men ikke på samme måte som før heldigvis <3