Nå er det nesten to måneder siden jeg brått forsvant herfra. Planen var aldri at det skulle bli så lenge til neste gang, men jeg har hatt nødt til å lytte til kroppen min denne tiden. Jeg kan forstå at enkelte er lei av å høre på denne såkalte “klagingen” og løftene mine, men denne gangen har jeg et håp om at det blir litt mer forstått. Først og fremst har det vært sånn som dette i lengre enn to måneder. Dette med formen min startet allerede tidlig i desember etter hva jeg husker, derfor lovde jeg heller aldri noe videre, fordi jeg var nødt til å finne tilbake til meg og livet mitt på en måte. Jeg er enda ikke helt der, men jeg føler meg nå litt bedre på en måte, men på en annen side ikke. Jeg er hvert fall litt bedre enn jeg har følt meg på to måneder, og det må da være et tegn i det minste?

Tilbake til desember. Lite energi, mye uro, en del humørsvingninger, mye uvel, på en måte kvalm. Jeg var innom flere tanker utenom det psykiske. Tenk om jeg var syk, at jeg skulle dø, eller at jeg var gravid? Jeg tar nå blodprøve hver måned på grunn av sjekk for graviditet ettersom et eventuelt barn kan få fosterskade dersom jeg blir det på tablettene mine mot acne som jeg nå har gått på siden oktober/november, så etter å ha tatt en ekstra test for sikkerhetsskyld også så slo jeg fra meg den tanken. Men så var det to andre alternativer om ikke flere igjen. Dagene var slitsomme, men månedene gikk, og det endte til slutt opp med at jeg sjeldent fikk sovne tidlig på natterstid, noe som ikke har vært helt uvanlig pga. dødsangsten min. Men det føltes verre ut nå. Døgnrytmen min var dårlig, og jeg orket ikke å gjøre så mye. Ikke husarbeid, blogge, ta bilder eller lage mat. Jeg avlyste avtaler, og var jeg først med noen var det her hjemme. Plutselig gikk det opp for meg at alt dette kan ha en sammenheng med tablettene mine mot acne, eller bytte av p-piller som jeg hadde gjort likt som jeg startet på dem. Jeg hadde blitt informert om at jeg kunne få psykiske lager av begge, men tenkte ikke mer over dette det. Etter en innsendt kommentar på Snapchat gikk det opp for meg at dette var kanskje grunnlaget for hvorfor jeg følte meg på denne måneden. Jeg endte opp med å bestille legetime for samtale. Jeg var utslitt og maktesløs, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Etter samtale med lege fikk jeg noen tabletter jeg skulle ta når det ble så ille. Psykologen min som jeg var hos noen uker etterpå, sa jeg hadde utviklet en depresjon av tablettene mot acne. I ettertid har jeg både snakket med psykolog og hudlege angående å slutte på disse, men det er ikke mitt ønske. Da føler jeg ikke at det har vært verdt å gå på de i det hele tatt, ettersom man kan lettere få tilbakefall om man ikke fullfører. Nå er det tettere oppfølgning hos hudlege, og forhåpentligvis mer samtaler med psykolog. Sånn utenom å ha utviklet depresjon hvor jeg blir sliten av ingenting, sutrer uten grunn, føler meg nedstemt, finner lite glede i ting og konsentrasjonsvansker for å nevne noe, så har det skjedd mye på denne tiden. Mange fine minner, men også triste stunder. Jeg prøver å finne tilbake gleden i livet mitt, jeg følte jeg var på vei, men akkurat nå ser jeg en vond og vanskelig tid i møte. Men livet går videre, er det ikke det de sier? Kanskje et litt negativt innlegg denne gangen, men for min del er det ikke aktuelt å pynte på sannheten.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår