Jeg veit ikke helt hvor jeg starte, for på den ene og en halv måneden jeg har vært borte fra bloggen har det skjedd veldig mye. Jeg har vært redd, glad, sint, sprudlende, deprimert, energisk, sliten, lei, irritert, angstfull.. jeg har som dere skjønner kjent på mange følelser, fordi det er slik denne tiden har vært: en skikkelig berg- og dalbane.
Jeg begynte å legge en og en ting fra meg, og trekke meg tilbake. Usensurerte, bloggen, min egen snapchat-konto, og måtte prioritere det aller viktigste i livet mitt. Den lille “familien min” og venner. Det er ingen prioritering jeg synes er feil, men jeg synes det er veldig kjipt å legge ting som jeg elsker og som hjelper meg veldig, på vent. Jeg synes det er veldig godt å dele tanker og følelser, det hjelper meg mye, men slik er livet i blant, og jeg angrer selvfølgelig heller ikke på valgene jeg har tatt rundt det. Da hadde jeg nok ikke kunnet komme tilbake nå, da hadde jeg pushet meg selv for mye og ikke vært i formen jeg er i nå. Dere som følger meg på snapchat (adalsjenta heter jeg der) har fått vite litt av hva som foregår. Jeg har oppdatert litt nå og da, men siden jeg i utgangspunktet driver aktivt med blogg og vil forsøke å komme tilbake nå, tenkte jeg å forklare litt mer rundt dette.
Denne tiden har for det meste vært tøff, intens og jeg har stått i en usikker situasjon hvor jeg ikke har visst om hvor lenge kjæresten kommer til å leve. Som nevnt tidligere sliter Martin med alvorlige suicidale tanker. Han har dessverre gjort flere forsøk også, seinest nå nylig.
Jeg legger ikke skjul på at det er noe jeg har tatt veldig tøft, det er jo også derfor mange av følelsene mine har kommet- fordi jeg har vært så innmari redd og ting har vært så intens. Men når det er sagt, så gir jeg aldri opp. Martin er ingen byrde for meg og jeg føler ikke han er egoistisk. Dette handler ikke om meg. Jeg veit han er syk, dette vil bli bedre og at det er hjelp å få. Men grunnen til mange av følelsene mine kommer også at måten vi har blitt møtt av helsepersonell. Det kan jo gått se ut som han blir tatt imot, får hjelp og behandling, men veien har vært lang, og vi er ikke i enden. Håpet har vært der hele tiden, men jeg har vært veldig frustrert av så lite forståelse over hvor alvorlig dette har vært og er. Flere ganger har han blitt sendt hjem dagen etter, eller samme dagen, UTEN noen form for videre hjelp eller oppfølgning. Martin ble lagt inn mandag forrige uke, skrevet ut onsdag samme uke, og dagen etter innlagt igjen. Allerede der skjønner man jo at hjelpen burde kommet tidligere, og at den heller ikke var tilstrekkelig denne gangen.
Han ble tvangsinnlagt torsdag, da var tankene så mørke og han var ikke spesielt mottagelig for hjelp. Mandag denne uken ble han flyttet over til en annen avdeling og er der frivillig. Han ser mer håpet selv, folk kjemper for han og det gjør at det ser litt lysere ut for han selv også. Ting er langt ifra bra, men dere aner ikke hvor mye det betyr og hvor glad jeg blir for at han også klarer å se det. Jeg begynte nesten å gråte da vi snakket om det faktisk, fordi det gjør meg lettet. Samtidig veit jeg hvor fort ting kan snu, vi må ta vare på tiden vi har sammen. Derfor har vi også når jeg har besøkt han reist ut litt. Det er mange uenigheter og sterke meninger rundt det at vi har tatt oss en middag på Egon, gått ut litt og vist frem litt gladere sider. Det kan se ut som han ikke er syk, og tro meg- jeg tenker over hvordan andre ser ting. Hvordan han er når han er på bunnen, er ikke noe vi ønsker å dele med andre, men vi kan snakke om vanskelige ting, men for oss er det viktig å ta vare på de fine stundene selv om ting er veldig tøft og vise at man kan ha det fint også midt oppi alt. Vi trenger også å pleie kjærligheten, og det er i tillegg en mye større frihet å dra ut, kunne snakke uten å være redd for at andre skal høre eller mase om avreise.
Akkurat nå: Det har vært veldig mye snakk frem og tilbake, om når han skal ut, hva som kan hjelpe han best mulig, hvilke tiltak som kan settes i gang og lignende. I utgangspunktet var det snakk om at han skulle hjem igjen i dag, men på torsdag ble det sendt inn klage av advokat til fylkesmannen og kontrollkommisjonen. Blir han sendt hjem nå, er ikke ting annerledes i forhold til da han kom inn. Det som gjør ting mest vanskelig er at etter kl. 16 finnes det ikke noe tilbud i Hønefoss annet en legevakt eller evt. helsehjelp telefon. Det kan hjelpe til en viss grad, men å bruke legevakt til en løsning hver gang man trenger hjelp er ikke gunstig over tid. Ettersom klage er sendt inn, kommer han til å være der til tidligst onsdag ettersom det skal være møte med kontrollkommisjonen da. Veldig spent på hva de tenker, og hva som skjer videre da. Men forventer virkelig at om de velger å sende han hjem da, så er det god nok oppfølgning videre også.
Har fulgt først deg en god stund, så Martin. Synes dere er ufattelig modige som deler alt dette, og orker å stå all dritten dere får servert om at han ikke er så syk.
Det er som du, sier at, det er veldig opp og ned, og jeg tenker det er viktig for dere å benytte de positive timene som er! Flott att dere kaster lys på en så viktig sak, for det florerer nå av plakater at man skal be om hjelp, men desverre så er det ikke alltid hjelp å få, eller hjelpen kommer for seint.
Stå på, sammen er dere sterke 💕
Å sist men ikke minst, du er ei fantastisk sterk jente, husk å ta vare på deg selv og litt imellom slagene💕
Tenker på dere begge, dere vet hvor jeg er. Sender dere en stor klem og håper dere og Martin får den hjelpen han trenger. ❤❤❤
Jeg føler sånn med deg <3 Helsevesen og psykisk sykdom er så utrolig tungt og det burde ikke vært lov at alt er så vanskelig for både den som er syk og for de pårørende. Jeg har selv en i nærmeste krets som er psykisk syk og har vært suicidal. Det går heldigvis bedre nå. Men veien har vært lang og man må stå på og kjempe for å få hjelpen man fortjener! Jeg vet det finnes flere instutisjoner for psykisk syke, kanskje det er noen som har langtidsopphold? Jeg kjenner til flere som får være på sånne steder i flere uker. Håper også han har en flink fastlege som hjelper og kan anbefale behandling. Kanskje hypnose? Musikkterapi? Jeg syns du er fantastisk som både deler og står på. Jeg vet selv hvordan det er, og man stiller alltid opp for sine nærmeste! Kun de som har gått gjennom det samme vet hvor tungt det er. Ønsker dere masse lykke til videre, og det blir lettere! Kan anbefale deg LPP som har snakkegrupper for pårørende i hele Norge. Der fant jeg stor hjelp. Er fint å kunne snakke og få råd av folk i lignende situasjoner <3