Jeg har tenkt lenge på å farge håret igjen, ettersom håret mitt har vært så blandet nå, med mye farger i seg. Sist gang jeg farget det var i juni, da jeg satt hårmodell, og siden jeg har bleiket det en del tidligere har det lysnet en del nå og har mange nyanser i seg. Jeg har vært usikker på hvordan jeg vil ha det. Har tenkt på å gå tilbake til det mørke håret mitt eller lyst brunt, men også savnet det rosa håret jeg hadde tidligere i år. Etter å ha sett tilbake på litt minner fra den tiden, fikk jeg enda mer lyst. Jeg føler det er veldig meg!
WOW! Nå er håret rosa igjen, og jeg elsker det! Denne gangen med fargen mer knæsj, enn tidligere. Mer enn jeg hadde sett for meg at jeg skulle ha. Men jeg liker at jeg fikk det mer jevnt, og forhåpentligvis holder det lenger denne gangen! Snart er den rosa måneden også, så dette passet egentlig ganske bra inn nå. Føler meg så fin!
Hvordan vet man at man har angst? Hva er symptomene?
Jeg kan snakke for meg selv hvert fall, at når det ble konkludert med at jeg sleit med angst, så var kroppen min hele tiden i beredskap. Jeg klarte ikke på slappe av, kjente på mye uro og at kroppen min ofte spente seg. I situasjoner som angsten min ble trigget skalv jeg mye, fikk hjertebank og pustevansker, kvalme og smerter i kroppen. Men det kan også være mange andre symptomer på angst som svetting, munntørrhet, svimmelhet, ubehag i magen og økt tretthet for å nevne noe.
Hvor mange forskjellige angstlidelser har du?
Jeg har fire ulike angstlidelser i følge min psykiatriske sykepleier. Har tatt flere tester og fylt ut flere skjemaer for å komme frem til det. Da jeg gikk på barneskolen ble jeg diagnostisert med ADHD, og denne diagnosen har jeg fått “fjernet”, og er på en måte erstattet med angst. De har mye like symptomer, men det letteste den gangen var å sette den “merkelappen” på meg og ikke undersøke mer. Så jeg har slitet med angst lenge. Har sosial angst, panikk lidelse, dødsangst og prestasjonsangst. Alle er nok ikke satt som en diagnose, men mer som et symptom.
Får du noen medisiner for angsten din?
Nei, det gjør jeg ikke. Jeg har ikke gått på noen faste medisiner for angsten, for det har ikke vært nødvendig. Da jeg startet på noen tabletter mot acne ble jeg veldig deprimert, og visste egentlig ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var nedfor hele tiden, samtidig som jeg hadde en veldig indre uro. Følte meg rett og slett ikke som meg selv, og trengte hjelp denne tiden til å få sove blant annet og takle dagene. Jeg fikk derfor noen medisiner for det. De var ganske svake. De hjalp meg, men jeg tok de veldig sjeldent fordi jeg ble så trøtt av dem.. og sulten. Har disse fremdeles, da jeg fikk en del. Men har ikke tatt de på en god stund.
Jeg har et par spørsmål sånn rundt DPS. Jeg har også begynt å dra dit selv så har bare vært der en gang. Du har jo noen diagnoser så jeg må bare spørre. Hadde du mistanker om at du hadde de diagnosene før du ble utredet? Var det noen av diagnosene som overrasket deg? Og tok det lang tid å bli utredet for disse diagnosene? Helt greit om du ikke kan svare på alt. Men jeg synes det er fint å spørre en som faktisk har vært på DPS. Tusen takk uansett ♥ Det stemmer! Ja, jeg hadde mistanker, ettersom jeg to måneder før jeg hadde første time der hadde et kraftig angstanfall hvor jeg ble hentet av ambulanse. De tok masse prøver, alle så fine ut. Etter det hadde jeg en samtale med lege, hvor jeg fortalte hvordan jeg hadde det, så ble det konkludert med et angstanfall. Ble da henvist til DPS. Jeg ble ikke overrasket, men lettet. Jeg hadde jo som skrevet over her blitt feildiagnostisert med ADHD. Jeg følte aldri at det var meg, og at det lå mer bak om jeg kan si det sånn? Så da jeg fikk diagnosen, var det lettere å ha et utgangspunkt å jobbe med. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok, men jeg fikk med meg noen skjemaer hjem første eller andre time, og jobbet med noen hos henne også. Så kanskje 1 måned? Men det har jo kommet mer etterpå, så det handler om hvor mye du sier med en gang så kan det gå ganske raskt. Hyggelig at du vil spørre meg, bare å sende melding om du lurer på noe mer også.
Hvor mye koster det å gå til DPS?
Sist gang jeg betalte kostet det 351 kr, men i følge helsenorge koster det 375 kr nå, frem til frikortgrensa som er på 2460 kr.
Hvordan går jeg frem til å få til behandling på DPS? Du kan reise til legen å be om henvisning. Jeg var på legevakta, og fikk henvisning, men det er ikke den vanligste måten.
Hvis man har angst, og skal gå til f.eks. DPS, så er vel gruppeterapi frivillig?
Ja det er frivillig.
Hva er forskjellen på psykolog og det du går til?
En psykolog har egen kompetanse på psykiske lidelser, og de kan drive terapi og behandling av psykiske lidelser. Dette har de egen kompetanse til. En psykiatrisk sykepleier har etterutdannet seg spesialisert seg som det. De kan ikke gjøre det samme som en lege eller psykolog, men kan være sykepleier for pasienter, og har spesialkompetanse i pasienter med psykiske lidelser. Ved siden av det å stelle og pleie pasienter, kan de veilede og ha samtaler. Tror også min psykiatriske sykepleier har tatt kurs/etterutdanning innenfor spesielle psykiske lidelser (usikker på hvilke).
Hvor ofte går du til DPS?
I utgangspunktet en gang hver andre uke, men det er veldig forskjellig fra person til person og hva de trenger.
Litt rart spørsmål, men kan man finne ut selv om man har angst ,og vite at man har det uten å ha fått det bekreftet fra helsepersonell? Eller er det noe som MÅ bli påvist fra lege/psykolog/sykepleier?
Bra spørsmål synes jeg! Man kan finne ut av det selv på en måte. Man kjenner selv følelsen av at kroppen er i høy-spenn, sterk redsel, uro, hjertebank, pustevansker, skjelvinger, at du tror du skal besvime eller kaste opp for eksempel, men selvdiagnoseting synes ikke jeg er innafor. Det er jo ikke sikkert det er rett en gang, og det kan være mye mer bak. Å få en diagnose kan gjøre at det er lettere å håndtere det man sliter med, og få behandling eventuelt. Hvis du er redd for å få en angstdiagnose så er det viktig å tenke over at selv om man får diagnosen betyr det ikke nødvendigvis at man har angst for alltid .
Har du noen tips til hvordan man kan takle det å få et panikk anfall ute? Jeg får ofte det og veit aldri hvordan jeg skal takle det. Blir bare livredd og må komme meg bort og ut/hjem så fort som mulig.
Jeg forstår at det kan være vanskelig, og at du blir redd. Prøv å fokuser på noe, snakk med noen/ring noen, eller hør på musikk.
Hvis du får angst om natta og ikke får sove, hva gjør du/hva hjelper?
Jeg våkner sjeldent om natta av at jeg har angst, men om jeg gjør det prøver jeg å tenke på andre ting eller høre på musikk. En gang våknet jeg på natta av at jeg gråt, husker ikke om Martin la seg inntil meg eller at han trakk meg mot seg, men det er en ting som funker fordi da roer jeg meg. Ofte når jeg sliter med å sovne fordi jeg har angst eller mye tankekjør så snakker jeg med han, legger jeg meg inntil han eller hører på musikk.
Du sier at dødsangsten ofte kommer om kvelden, men kjenner du også på den i hverdagen? I hvilke situasjoner eventuelt? Hva er triggere?
Ja, de siste to-tre ukene har jeg kjent det mer på dagtid også. Er ikke alltid noe spesielt jeg gjør for at skjer, kan være når jeg står opp, eller er ute blant folk. Triggere kan være ting folk sier, dødsfall, nyheter, tanker rundt gammel historie og krig og enkelte gjenstander for å nevne noe.
Føler du noen gang at du putter ordet angst på noe som egentlig ikke er det, mer i frykten for at det skal utvikle seg til å bli angst? Føler noen ganger det er et begrep som blir litt overbrukt.
Nei, men om jeg har gjort det så er det ikke bevisst. Jeg føler også det er et ord som blir overbrukt. Mange har lett for å si “jeg får angst av ******”, og det synes jeg er trist, for da blir ikke de som faktisk sliter med det tatt like seriøst. Jeg vil gjerne forstå angsten min bedre, hva som gir meg angst og ikke, og hvordan det påvirker meg.
Lurer på en ting angående dødsangsten din, er du kun redd for at du skal dø? Eller gjelder det den også de rundt deg? Sliter selv med dødsangst for at de rundt meg skal dø, så bare lurte på om du også har det samme problemet! Elsker at du er så åpen!
Hyggelig å høre at du setter pris på åpenheten min. Min største frykt er å miste de rundt meg, men det dødsangsten min dreier seg mest om er at jeg er redd for å dø. Jeg takler ikke den følelsen å ikke eksistere, altså ikke leve, hva som skjer med meg etter døden, og om noen ville brydd seg i hovedsak. Høres kanskje rart ut, men jeg tenker ofte på andres død også. Jeg har sett to mennesker døde som stod meg nære, så har nok mye med det å gjøre. Det har også påvirket min dødsangst, mer enn jeg trodde i første omgang. Synes det er veldig vanskelig å snakke om. Jeg trenger hjelp til å håndtere disse følelsene og tankene, men det er veldig vanskelig å snakke om og forsterker det mer når jeg snakker om det (naturligvis). Akkurat med denne angstlidelsen forstår jeg ikke hvordan jeg skal bli bedre ved å snakke om det, da det er ingen logiske forklaringer som kan hjelpe meg med denne type angst.
Noe du lurer på i forhold til angst, behandling eller andre ting? Legg igjen en kommentar, også kan jeg svare på det enten direkte i kommentarfeltet eller lage et nytt slikt innlegg om det blir mange spørsmål.
På torsdag til lørdag forrige uke reiste jeg, Martin, hundene og foreldrene til Martin på tur til Sanderstølen hotell. Martin og faren reiste på en roadtrip for en liten tid tilbake, og fant dette flotte hotellet, og her ville de ta med oss. Hotellet ligger på fjellet, og var helt ypperlig med tanke på hundene. Vi fikk både brukt skogen med en skikkelig lang tur, og fotballbanen som var inn-gjerdet så hundene kunne løpe litt fritt. Milla fant seg også en ball, hun er jo ganske proff der og koste seg med det! Hotellet i seg selv hadde veldig gammel stil, men rommet vårt var utrolig fint! Føltes nesten ut som en liten hybel/leilighet med sofa, tv og en liten kjøkkenkrok. Vi hadde også badekar, og jeg som elsker å ligge i badekar! Hotellet hadde et utrolig flott badebasseng innendørs, som vi brukte to ganger. Ellers reiste vi også en tur til Gol på fredag, og tittet litt i noen butikker og spiste på skysstasjonen. Ble en veldig fin tur, hit vil jeg tilbake!
Her er et “lite” bildedryss fra våres dager på fjellet ♥
Restauranten var delt opp, slik at i en del av den var det lov å ha med hundene sine. Det var litt fint og kult egentlig!
Reiste en tur på Bingo også vi, hehe!
Avslutter innlegget med et bilde av morgenfrokosten våres fra den dagen vi skulle reise. Vi fikk reservert bort, med frokost kun til oss. Veit mange hotell har det slik nå at vi setter ut frokost direkte til bord på grunn av Korona-situasjonen, men var ikke alle som hadde reserverte bord, så det var koselig at det var laget klart til vi kom.
.. Har jeg tatt mer tak i livet mitt om jeg kan si det sånn? Jeg har startet på kor og gågruppe, og denne uken skal jeg i gang med et kurs. Skal fortelle mer om disse tingene senere. Men må si at jeg er veldig stolt av meg selv. Dette er et steg (eller flere) i riktig retning, slik at noen av dagene mine kan bli meningsfylte, selv om jeg helst skulle vært et rutinert menneske med masse å gjøre. Men på nåværende tidspunkt fungerer altså ikke det, og jeg er fornøyd med hvor langt jeg er kommet.
.. Har Martin startet opp med Ritalin. Han har gått på det i to uker nå, og jeg må si jeg er veldig stolt av han ♥ Jeg veit at mange dager kan være tøffe og vanskelige for han, men han står i det. Han tar medisinen til fast tid, drar ut, tar pauser, hviler og mer hensynsfull til seg selv. Tar litt tid å finne riktig dose og han har slitet litt med bivirkninger, men håper dette løser seg og at han får hjelp til dette denne uken. Jeg merker hvert fall på meg selv at jeg kan senke skuldrene mine litt mer, ettersom han føler seg litt bedre etter oppstart av denne medisinen.
.. Har jeg fått jobbet litt. På grunn av Korona-situasjonen får jeg ikke jobbet like mye som jeg ellers hadde gjort, men det har blitt noen få timer jobb på meg nå og da, når de har trengt meg. Det har vært kjekt!
.. Har jeg vært mer sosial enn ellers. Vært en del med ei venninne, og noen ganger har også kjæresten hennes vært med. En dag var vi også på stranda med familien hennes, det var veldig koselig! Ellers har vi tittet litt i butikker, reist til Drammen to ganger, spist ute, lagd mat her hjemme og besøkt pappa. Veldig glad og takknemlig for alt jeg har fått være med på og at jeg har så gode folk rundt meg ♥
.. Har jeg, Martin og hundene vært på en tur på hotell med foreldrene hans. Kom hjem i går faktisk. Skal dele litt mer om dette senere med hvor vi har vært, bilder og sånt. Vi har hvert fall kost oss masse!
.. Opprettet ny konto på instagram. Riktignok har jeg hatt den kontoen et par år, men jeg har ikke brukt den noe særlig. Nå var tiden moden for en forandring, da den andre kontoen ikke ga meg lenger noen motivasjon, men jeg har hatt den i 7 år, og jeg har mange minner jeg ønsker å se tilbake på senere. Jeg har delt 4 poster inne der allerede, blant annet en hvor jeg forklarer litt mer om hvorfor jeg har valgt å bytte konto over til denne. Hadde satt stor pris på å om du vil følge meg ved åtrykke her, eller søk opp “AnnHelen.Nygaard”.
Vil i utgangspunktet ikke bruke dette som en begrunnelse på hvorfor jeg ikke har skrevet noe her på 2,5 uke, men det er nok litt i det. Jeg ønsket egentlig bare å dele litt fra mine siste uker og hva jeg har gjort, før jeg deler litt mer om noen av disse nevnte tingene og litt annet etter hvert. Håper det går fint med dere, og at dere får en nydeeeeliig uke! ♥
Skal du starte med YouTube igjen?
Akkurat nå har jeg mer enn nok med blogg og snap. YouTube er veldig tidkrevende med tanke på redigering, men det kan hende jeg begynner med dette igjen etter hvert om jeg skulle ha mer overskudd til det. Har allikevel en kanal med litt videoer ute, så den kan du gjerne sjekke ut her.
Synes du det er vanskelig å ta imot råd?
I utgangspunktet ikke, men jeg får daglig råd og tips om både det ene og det andre. Jeg skal innrømme at jeg i blant blir litt lei, og at det derfor kan hende det virker sånn. Skjønner at folk vil mitt beste, men når jeg ikke har bedt om det og fortsetter å sende inn, kan det kjennes sånn ut for andre kanskje.
Hva bestemmer du i forholdet deres? Utenfra ser det veldig ut som at Martin bestemmer mye, alt fra hvilken døgnrytme du skal ha til hva du skal spise til hva han vil.
Tror du har misforstått litt. Skal ikke legge skjul på at jeg blir litt påvirket i blant, men det handler mye om redsel for han sitt liv så jeg vil være der for han. Men jeg bestemmer helt selv hva jeg vil spise, og når jeg legger meg og står opp. Jeg skjønner at det kan se annerledes ut på utenfra, hvert fall med tanke på snappene jeg legger ut om “Martin vil ha boller/pannekaker/pizza, da blir det det” osv. Jeg liker å lage ting til han og skjemme han bort. Jeg regner med at alle liker å gjøre det i blant med kjæresten sin, på hver sin måte naturligvis.
Tror du at det er trygt for deg å jobbe med mennesker som sliter med det samme som deg? Er det ikke lett for deg å bli trigget senere?
Det er litt både og, for jeg har vært igjennom mye og det er mye jeg takler å leve med, snakke åpent om og høre andre snakke om. Men jeg jobber hver dag for å klare å håndtere det jeg har vært igjennom, og det er ikke snakk om at jeg skal begynne å jobbe med det i morgen eller i det hele tatt. Først må jeg jobbe med meg selv, før jeg kan være i en eventuell jobb som det, som er såpass krevende. Også må jeg se an hva jeg takler da, og evt. finne en annen jobb i stede hvis det ikke er noe jeg ser for meg å takle. Spent på hvor fremtiden vil bringe meg!
Hva gjør du for å skille mellom helg og hverdag? Dette spørsmålet får jeg ganske ofte. Helt ærlig så er det vanskelig å skille disse for tiden. Tidligere hadde jeg mer rutiner med tanke på at jeg gikk på skole/kurs. Men nå kan jeg jobbe alle dager (også natt), har mindre rutiner på ting og gjør ikke noe spesielt som skiller hverdag og helg. Heldigvis er ikke dette en situasjon jeg kommer til å stå i for alltid. Alt til sin tid.
Hvor høy og hva veier du? Hvordan klarer du å ha så god selvtillit? , (jeg mener ikke slik som i negativ setting.) Men positivt. Ønsker selv å bli mer kropps-positiv. Så vil så gjerne lære. Har alltid hatt et dårlig selvbilde. Og skulle så gjerne fått bygd opp selvtilliten min mer.
Synes det er bra du ønsker å bli mer positiv og bygge opp selvtilliten din, men skal du det må du først og fremst fokusere mindre på vekt. Det er viktig å ha en sunn kropp, men å se tall på vekta kan ødelegge så mye samme om du veier 50, 80 eller over 100 kg. Vekten definerer ikke deg. Det er også forskjell på selvtillit og selvbilde. Selvtillit handler om man er selvsikker, stoler på seg selv og føler seg god nok som person. Selvbilde handler om hvordan du oppfatter deg selv, hvordan du tror andre oppfatter deg og hvordan man ønsker å være. For begge deler gjelder det å huske tak i de tingene som gjør deg usikker, og fortelle deg selv fine ting. At du er god nok, fin nok, ikke strekke deg etter hva du tror andre mener om deg og snakke nedlatende om deg selv, men heler få bekreftelser på hvor verdifull, fin og god person du er, og ikke minst IKKE sammenlign deg selv med andre.
Hvorfor linker du til gamle innlegg på snapchat?
Det er rett og slett fordi jeg har delt veldig mye gjennom disse 8 årene jeg har drevet denne bloggen, og den gangen ble ikke innleggene mine lest av så mange som nå. Føler mange av de innleggene jeg linker til gjør at folk kan bli bedre kjent med meg som person, mine interesser, meninger og lignende, og det viser at det er slik. Det er også tydelig at det er flere som ikke har lest disse innleggene tidligere. F.eks. på lørdag delte jeg et par linker, og da ble det lest av 4000.
Når fikk du mensen?
Jeg fikk mensen da jeg var 10 år gammel. Det er ganske tidlig. Jeg er ganske sikker på at jeg var først ut i klassen.
Når skal du begynne å jobbe igjen?
Når det er behov for meg på min arbeidsplass. På grunn av Korona-situasjonen har jeg jobbet 5 timer på 4,5 måned, så det er ikke så mye akkurat. Men jeg stiller opp om de skulle trenge meg.
Kan du filme mer når du lager mat/baker?
Ja, det kan jeg absolutt få til! Kommer til å legge det ut på snapchat, heter @adalsjenta der også. Følg meg gjerne!
Hallo! Hvordan går det med dere? Her går det fint! Martin er på hotell med faren sin, og jeg og hundene har reist til pappa. Her skal vi være i helgen, noe jeg synes blir veldig hyggelig! Har faktisk ikke vært her siden 17. mai tror jeg (?). Pappa og jeg har spist litt mat, og jeg har hjulpet han med litt hjemme her. Jeg har også gått tur med ei som bor i nærheten her, sammen med hundene. Det er lenge siden sist, så det var veldig koselig å endelig få møttes igjen! I morgen skal vi besøke ei anna som bor i nærheten, og forhåpentligvis gjøre litt mer smått hjemme her. Det er hvert fall planen, resten tar vi som det kommer. Blir nok en rolig helg, men det er i grunn godt det også!
Jeg har gått to år innen helsefag, og et år med påbygg. Jeg har aldri vært skoleflink, og trivdes heller ikke noe særlig. Jeg ble mobbet alle årene mine på grunnskolen. Men da jeg begynte på første videregående ble det veldig annerledes. Jeg begynte i klasse med venninner jeg hadde fått fra andre skoler og ble kjent med nye mennesker. På slutten av skoleåret ble jeg og Martin et par, noe som gjorde hverdagen min mye bedre.
Fagene var annerledes. Det var mer interessant, kanskje ikke så rart siden interessen var mer der med tanke på at det var veldig variert og fag jeg faktisk likte. Men jeg var ikke flink da heller. Det skjedde også ting underveis dette året som ikke var så hyggelig. Så bedre var det absolutt, men jeg vil ikke akkurat si bra. Karakterene var jo bare bedre i de fagene jeg likte og/eller som var mer praktiske, på likhet som grunnskolen.
Så snittet mitt var ikke så veldig bra i grunn, og jeg endte opp med å starte på Ål videregående da jeg skulle gå andre videregående.
Andre videregående
Dette året var veldig kaos. Først og fremst startet flyttet jeg til et sted og startet på en skole hvor jeg visste om et par, men det var ingen jeg følte jeg kunne være med. Lærerne på skolen (spesielt rektor) var fantastiske, og jeg fikk mye støtte av enkelte av dem. Det hjalp veldig. Men jeg trivdes ikke i klassen, og ikke blant resten av skolen heller. Eneste jeg ville var egentlig å være unna folk, fordi jeg følte veldig at ingen ville være med meg og at jeg ikke kunne gå bort til noen heller. Skolen var veldig liten synes jeg, og det var ingen steder jeg kunne gå for å være litt for meg selv. Det var noen få ganger jeg var med noen, men følte det var når de ville være med meg og/eller ikke hadde noen andre å være med.
I starten av perioden hvor jeg bodde på Ål bodde jeg på et internat (alene for det meste). Jeg hadde en egen etasje for meg selv, og under meg bodde tre gutter. Jeg synes i grunn at det var skummelt å ha så mye plass for meg selv. Det var ikke veldig stort i grunn, men føltes slik ut når jeg bodde alene og mitt rom var det eneste som ble brukt. Jeg hadde også eget kjøkken og bad, siden ingen andre bodde der. Det var også en kokk som lagde middag til oss fire ganger i uken om vi ønsket, og et oppholdsrom med aktiviteter og tv. Det føltes veldig ensomt fordi jeg møtte jo ingen andre der nesten. Jeg brukte pc-en min mye denne tiden, både til skolearbeid men også til sosiale medier for å få mye av tiden til å gå. Satt ofte alene, og i oppholdsrommet. Jeg ble mot slutten litt kjent med guttene, men jeg hadde da allerede fått meg en hybel nærmere skolen.
Jeg flytte som sagt etter hvert på en hybel nærmere skolen. Her var jeg så heldig å fikk ha med Milla, så trivselen var bedre og det var ikke like ensomt. Jeg hadde mye selskap i henne og kom meg mer ut. Martin kom også på besøk til meg, det var veldig koselig! Skolehverdagen derimot var ikke noe spesielt bedre, og jeg ønsket veldig å bytte skole, og det fikk jeg faktisk etter hvert.
En ting jeg husker spesielt godt og lærte mye av var praksisperioden jeg hadde på et sykehjemmet der. Hadde en veldig snill og forståelsesfull veileder som var veldig god til å tilrettelegge slik at praksisen føltes tryggest mulig ut for meg. Synes det var veldig spennende å jobbe der, og med brukerne jeg jobbet med.
Avslutningsvis vil jeg si at, jeg minnes tiden på Ål som ganske ensomt, både skolen, internatet og hybelen. Det er viktig å tenke over at dette er hvordan jeg oppfattet det og mine følelser, og for noen andre kan det kjennes helt annerledes ut. Flere av lærerne prøvde å tilrettelegge slik at jeg hadde det best mulig, og det setter jeg pris på. Det som var veldig positivt dette året var at jeg lærte veldig mye om meg selv, og forandret meg på mange måter dette året. Et halvt år jeg ikke vil glemme..
Jeg bodde kun et halvt år der, før jeg byttet skole til Åssiden. Jeg prøvde egentlig å komme inn på Hønefoss igjen, men uten hell. Nå kom jeg hvert fall nærmere familie (har familie som bor i nærheten av Åssiden), og jeg kunne reise til både familie, venner og kjæresten min i Hønefoss i hverdagen også. På Åssiden kjente jeg flere, enn på Ål. Dessverre var ingen av dem i min klasse, så det var en utfordring det også. Selv om jeg ikke trivdes i klassen her, så trivdes jeg bedre enn på Ål, og jeg hadde flere jeg kunne være med i friminuttene. Skolen gikk bedre, selv om jeg i grunn savnet flere av lærerne på Ål. Merkelig nok klarte jeg å få 3er i engelsk utenom å si et ord høyt hele halvåret, så noe positivt var det her også. Jeg følte meg ikke like ensom, for her hadde jeg flere å være med og som jeg møtte etter skolen. I tillegg bodde jeg hos bestemor, så jeg var så og si aldri alene.
Januar dette året anmeldte jeg en mann som stod meg veldig nære, som hadde trådd over en grense som ikke var ok. Jeg var i avhør, hadde flere møter med advokat, endte opp med å få et angstanfall i Hønefoss og ble henta av ambulanse og oppstart hos psykolog som et resultat av dette jeg hadde opplevd. Det ble rett og slett for mye for meg, og det var naturligvis med å påvirke året mitt. Det ble også slutt mellom meg og Martin i februar, det tok jeg veldig tungt.
Det ble et veldig vanskelig skoleår for meg, men jeg bestod dette året også og trivdes med fagene. Hadde også en praksisperiode over 6 eller 8 uker mener jeg, og det var rett utenfor hjemmet til bestemor. Så veien til praksisplassen var ikke lang. Likte meg veldig godt der!
Tredje videregående
Tredje videregående var jeg tilbake på Hønefoss og gikk påbygg til generell studiekompetanse. Jeg vil nok si at dette var mitt beste år når det gjaldt trivsel, ettersom dette året var jeg russ og var gjenforent med flere av vennene mine, her var det heller ingen av dem som gikk i min klasse. Hverdagen min kjentes lettere ut på mange måter, men det var veldig utfordrende også med tanke på anmeldelsen jeg var igjennom. Jeg var i flere møter med advokat, psykologtimer og rettsaken fant også sted i mars dette året, som jeg hadde ventet på i over ett år. Det var to veldig tøffe dager og naturligvis en stor påkjenning for meg. Tiden før, disse dagene og tiden etterpå, påvirket skolehverdagen min og fagene. Jeg endte opp med å styrke i et par fag, men har tatt opp det ene og håper etter hvert på å få tatt opp det andre også.
Avslutningsvis vil jeg si at disse årene på videregående har vært utfordrerne og tøffe, og dette ble kanskje et veldig negativt innlegg. Det var rett og slett sånn årene mine var for det meste, men jeg er veldig glad og stolt av meg selv for at jeg stod på, selv når det var som verst. Jeg opplevde mye motgang, baksnakking og ubehageligheter, men jeg er takknemlig over disse årene, minnene og menneskene jeg hadde rundt meg på den tiden. Jeg er noen ganger bitter over hva jeg har måttet gå igjennom, og at det har ført til hvordan resultatene mine på skolen ble. Men jeg tenker at den dagen jeg føler meg klar og motivert for det, vil jeg ta tak i det og forbedre enkelte karakterer. Jeg føler også at jeg lærte mye om meg selv og ikke minst andre disse årene, og det er noe jeg vil ta med meg videre i andre situasjoner jeg kanskje vil støte på i livet.
Har også delt litt om de ulike linjene tidligere om dere vil lese. Her har jeg delt generelt om linja, fagene, første skoledag og litt annet. Klikk på de ulike for å komme til innlegget.
Fått flere spørsmål rundt Oreokaken min, som jeg blant annet laget til bursdagen min i April. Jeg har tatt utgangspunkt i flere oppskrifter fra nettet blant annet Tine, Det søte liv, Meny og Trines Matblogg, men gjør en liten vri her og der, så det blir litt til min egen slik jeg liker den erfaringsmessig, ved å ha laget denne kaken på flere ulike måter gjennom mange år. Oreokake er blant mine favorittkaker, og jeg håper du blir like fornøyd med denne oppskriften som det jeg er.
Dette trenger du:
Bunn:
350 g Oreo kjeks
100 g melange
Ostekrem:
200 g nøytral kremost (jeg bruker Philadelphia)
2, 5 dl melis
3 dl kremfløte
50 g Oreokjeks, grovt hakket
Sjokolademousse:
1 pk lys sjokolademousse (Freia)
3 dl melk
50 g oreokjeks, grovt hakket
Pynt:
50 g Oreokjeks
100 g smeltet melkesjokolade eller sjokoladesaus fra Freia
Dette gjør du:
Bunnen:
Ta kjeksene i en brødpose og mos/kna dem til små biter. Veit mange bruker foodprosessor, men jeg har alltid gjort det slik og det fungerer veldig bra, så lenge du tar dobbel pose. Hell det i en bolle og blant med det smelta smøret. Ha det i en kakeform. Du kan også sette det direkte på et kakefat med kakeringen rundt. Trykk massen godt ned og sett bunnen i kjøleskapet mens du lager ostekremen.
Ostekremen:
Pisk kremosten med melis til osteblandingen blir litt kremete. Ta en ny bolle hvor du pisker kremfløten (jeg pleier å ta bittelitt sukker i, men dette er ikke nødvendig for resultatet) og vend forsiktig inn osteblandingen. Knus oreokjeks, og bland dette med 2/3 av blandingen og ta dette over bunnen, og sett i kjøleskapet i ca. 30 minutter. Resten av osteblandingen oppbevarer du kaldt.
Sjokolademousseen:
Lag sjokolademousseen etter anvisning på pakken. Knus oreokjeks og vend inn i mousseen. Smør sjokolademousseen forsiktig over ostekremen. Sett i kjøleskapet i 30 minutter.
Pynt:
Fordel resten av ostekremen over sjokolademousseen. Dryss over hakket Oreokjeks. Jeg pleier også å smelte sjokolade eller bruke Freia sin sjokoladesaus til å pynte kaken som dere ser på bilde.
Lenge siden du har hatt “let`s talk about sex” spalte. Kan du ha det igjen, er det evt. noe grunn for det?
Hvis det er interesse for det kan jeg selvfølgelig ta opp igjen den spalten, men jeg kommer ikke til å dele noe fra mitt eget sexliv. Det handler vel egentlig om at jeg og Martin ble et par, og da føltes det ikke naturlig. Jeg har andre å forholde meg til rett og slett, og ting jeg delte i denne spalten delte jeg da jeg ikke var i et forhold, og da følte jeg at jeg kunne snakke mer “åpent” om sånne ting. Jeg følte også at det var andre ting jeg ville fokusere på å skrive om. Men sex er en naturlig ting, og hvis det er noen ønsker som ikke innebærer å snakke om ting ut ifra mitt nåværende sexliv er det ok tenker jeg. Kom gjerne med konkrete ønsker, så kan jeg ta det med i en vurdering hvert fall, så får vi se om denne spalten kanskje kommer tilbake.
Går det bedre meg angst nå, enn det var for 3 år siden?
På noen områder går det bedre, og på andre ikke. Min psykiatriske sykepleier har diagnostisert meg med sosial angst, panikklidelse, dødsangst og prestasjonsangst. Det er ikke bare å bli “frisk”, men jeg jobber med meg selv hver dag. Noen ganger klarer jeg ikke å gå mer enn et par steg frem, før det trappes veldig tilbake. Jeg velger å være stolt over det jeg får til, og selv om det kjennes kjipt ut å trekke seg tilbake når det blir altfor vanskelig i blant, så er det noen ganger nødvendig, også kan man prøve igjen senere. Det er mange grunner til at jeg sliter med angst, og det er mange ting man kan forhindre så angsten ikke oppstår, og mange ting man kan gjøre for at det skal bli bedre. Det er jo et utgangspunkt, så jeg forsøker å ta tak i dette (noe av gangen selvfølgelig), så jeg kan bli bedre. Har satt i gang litt tiltak og delt litt tanker om tiden fremover i dette innlelgget.
Hva jobber faren din med?
Pappa jobber ikke, han er 69 år.
Hvorfor er du så fin? Skulle ønske vi alle kunne vært like positiv som deg, da hadde det vært mye bedre! Tusen takk! Veldig hyggelig at du synes det, men det gjør meg også trist å høre. Ikke glem at du også er fin og at du er verdifull. Ingen kan være som deg, du er unik!
Liker du å lage mat? Eller eksperimenter med nye ingredienser osv?
Ja jeg liker å lage mat, men føler meg ikke spesielt flink til tross for at jeg fikk 5 i mat og helse på skolen, og var egentlig ganske flink om jeg får si det selv. Jeg skulle ønske jeg var mye flinkere til å teste ut nye ting, men det er så “enkelt” å bare lage det samme som man allerede får til, jeg synes ofte ting kan være veldig avansert med mye nye ingredienser som må kjøpes inn og prøve ut. Men det kan absolutt være spennende også, og det gir veldig mestringsfølelse å få til ting man aldri har prøvd!
Hva gikk du på videregående? Hvordan var den perioden i livet ditt?
Dette spørsmålet begynte jeg å besvare, men raskt var jeg oppi 580 ord. Jeg vil være ærlig med dere, og bruke litt mer tid på å svare på dette spørsmålet. Jeg synes det ble langt svar for “ukens spørsmål”, så jeg tenker at dette skal jeg svare på i et eget innlegg om et par dager. Håper dere forstår.
Når kunne du tenke deg å gifte deg?
Jeg har egentlig aldri sett for meg en alder jeg kunne tenke meg å gifte meg på. Jeg har alltid hatt lyst til det, men ikke hatt et ønske om det før jeg ble sammen med Martin. På et tidspunkt føltes livet så skjørt at jeg skulle ønske vi kunne gjort det med en gang, men nå har jeg funnet mer “roen” kanskje (?) og vil vente. Hadde vi giftet oss for flere måneder siden, ville det ikke blitt “drømmebryllupet”, som vi kanskje kan realisere en gang i fremtiden. Men når, det får tiden vise. Først må vi jo forlove oss hvert fall, og jeg håper jo en gang at Martin vil gå ned på kne for meg.
Bidrar ikke Martin hjemme?
Jo det gjør han. Han støvsuger, tar oppvask, henger opp klær, vasker litt, og lignende for spesielt interesserte.
Jeg er en gutt som vil ha sex med en dame, men jeg er usikker på kroppen min. Jeg trener, så jobber med saken, hva kan jeg gjøre?
Nå kan jo jeg så enkelt som si at hvis dama liker deg så liker hun deg for den hun er, men det her handler om din selvfølelse og da betyr ikke det så mye hva andre mener bestandig. Jeg tenker hvert fall at du må jobbe med deg selv på andre måter. Det er ikke alltid trening løser alt, mye sitter nemlig i hode og handler om hvordan du selv snakker om deg. Start morgen med å fortell deg selv at du er bra nok, verdifull og at selv om du har for mye eller for lite på kroppen så er det mye den kan utrette. Du er så mye mer en kroppen din!
Får dere trusler?
Martin har fått noen, men jeg har ikke. Veldig lei for at han har fått det, og jeg skjønner meg ikke på mennesker som skriver slike ting som han har fått inn.
Hvis du skulle forandret en ting med kroppen din, hva skulle det ha vært?
Jeg har ingen komplekser med kroppen min. Men om jeg absolutt må velge, så ville det ikke blitt en kroppsdel, men heller generelt det å bli noen kilo mindre av helsemessige årsaker.
Er vekt et problem når det kommer til sex? Har dere møtt på noen utfordringer? Om det blir for privat er det bare å ignorere spørsmålet! Skjønner deg veldig godt.
Jeg synes ikke det har vært et problem for oss. Man kan jo gjøre det meste mener jeg, foruten om løfting og slike ting.
Får dere god oppfølgning i forhold til Martin?
Jeg mener nei. Altså han har FACT og kommunen, og det ser jo bra ut på utsiden, men det fungerer ikke like bra i praksis. Hvis vi skal snakke om siste tiden, så startet det like før han gikk inn i en “høy” periode. De begynte å treffe han mindre, visste ikke når de kunne møte han og hadde heller ikke i den perioden han hadde det som vanskeligst noen konkrete tiltak/forslag som jeg som pårørende kunne gjøre for at han skulle ha det best mulig. Jeg følte meg hjelpeløs rett og slett. Jeg ønsker som jeg har fortalt tidligere å kjenne han bedre, diagnosene hans og hvordan alt henger sammen, og veit faktisk ikke hvordan jeg skal håndtere alle situasjoner. Han er ikke et problem for meg, eneste jeg vil er at han skal ha det bra og at jeg kan hjelpe han på veien. Men det er ikke lett..
Sånn som situasjonen er akkurat nå, og han er i en vanskelig periode, synes jeg han bør ha mer oppfølgning. Men nå har han ikke oppfølgning før fredag (!!!). Vi har ingen kriseplan som er blitt etterspurt, og jeg synes ofte ting som blir tatt opp blir drøyd lenge eller ikke gjort noe med. Ja Martin har et ansvar for sitt eget liv, og jeg kan være behjelpelig. Men når man ikke selv veit hva man skal gjøre eller hvordan håndtere ting er det vanskelig. De kan ikke quick-fixe ting, det er fullt forståelig. Men det er jo en grunn for at man ber om hjelp..
Har du noen gang vurdert å slå opp med Martin på grunn av hans psyke?
Nei. Aldri! Det har aldri falt meg inn, og etter min mening så synes jeg det er dårlig gjort å gå fra en person når den har det som verst. Man skal selvfølgelig ikke tåle alt om man ikke klarer eller har nok med seg selv, men jeg er veldig sterkt imot av å gå fra noen som ligger nede, da jeg har erfaringer fra det tidligere med noen jeg kjenner. Jeg trives med å være sammen med Martin, og ønsker han det beste. Jeg ser ikke for meg et liv uten han, og håper selvfølgelig at vi alltid vil være et par.
Noe dere lurer på til neste “ukens spørsmål”? Legg igjen en kommentar!
Tenkte å komme med ei lita update på livet, men det har ikke akkurat skjedd så mye de siste månedene. Jeg har jobbet 3,5 timer på 4 måneder pga korona-viruset, angsten har blitt mindre på noen områder og forhøyet seg på andre. Ellers har vi reist litt, som dere kanskje så i forrige innlegg (du kan lese det her).
Jeg er inne i en periode hvor jeg ønsker å bli bedre kjent med meg selv, angsten min, og hvordan alt henger sammen, hva jeg kan gjøre for å ha det bedre og jeg ønsker å bli en bedre versjon av meg selv. Jeg er også der at jeg ønsker å bygge flere trygge og gode relasjoner. Jeg er veldig glad og takknemlig for de få menneskene jeg har i livet mitt, og ønsker å gjøre mitt ytterste for å ta vare på dem, så det handler ikke om dem. Men jeg har alltid vært en person med et ønske om å ha mange folk rundt meg og følt meg mye ensom, det gjenspeiler seg med den sosiale og utadvendte personen jeg egentlig er. Nå føler jeg at jeg blir stille og nesten litt sjenert blant nye mennesker, og trekker meg bort. Det henger i sammen med angsten. Jeg blir usikker på hva jeg skal si, når jeg skal si ting og hva andre vil prate om. Det er kanskje ikke så rart når man ikke kjenner personene, men tidligere var ikke dette et så stort problem som nå. Så det ønsker jeg også å utfordre meg på! Tidligere har jeg blitt kjent med folk gjennom skole, jobb eller sangkoret jeg tidligere gikk på. Men nå i litt mer.. hva skal jeg si? “Voksen” alder? Da føles det litt mer utfordrerne.
Jeg har faktisk satt i gang flere tiltak for meg selv, for å utfordre angsten og å forhåpentligvis bygge flere relasjoner. Jobbspesialisten min fra Nav har også sagt han skal hjelpe meg i gang slik at jeg kan starte på en type angst-gruppe, hvor jeg forhåpentligvis kan lære å kjenne meg og angsten min bedre, og få tips til hvordan jeg kan håndtere det jeg sliter med. Dette er et av tiltakene for å etter hvert komme ut i mer jobb. Han ønsker at jeg skal jobbe mer med meg selv først, og det setter jeg pris på. Jeg føler jeg trenger det selv også, så jeg er veldig spent på tiden fremover. Mye blanda følelser rundt det, både gruer og gleder meg på samme tid!
