Åpenhet rundt psykisk helse har heldigvis blitt større enn det var tidligere. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake for min del, at denne åpenheten ikke er like stor som nå. Flere og flere er åpen på sosiale medier om at de sliter. Vi er mange som er åpen om at vi sliter psykisk, forteller om hva man har vært igjennom, og hvordan ulike diagnoser faktisk er i realiteten.
Men er det en ting som vi tydeligvis ikke er kommet lenger med, så er det å ha forståelse for andres liv og situasjon.
Det er nemlig slik i følge mange..
.. Hvis du deler om det “lille” du har gjort i løpet av dagen. At du går på nav og ikke kan være i full jobbe/aktivitet. Da er du lat.
.. Forteller noe du har vært misfornøyd med av behandling fra psykiatri/helsevesen. Da er du utakknemlig.
.. Deler du noe du er engasjert i, noe som ikke gikk som det skulle, noe du ikke er fornøyd med eller lignende og viser følelser (f.eks sinne eller gråter). Da klager du.
Har vi virkelig ikke kommet lenger i 2020?
Jeg har fått inntrykk av at det er mange som ikke vil forstå, som allerede har fordommer og bestemt seg for hva man mener om en- som mener at du aldri vil få til noe, kaller deg oppmerksomhetssyk, at du klager og ikke minst lat fordi du tar hensyn til din egen kropp og psyke.
Jeg må også nevne at det tydeligvis er mange der ute som ikke klarer å se andre forbi diagnoser, og har du ikke en, da finnes det en drøss av hobbypsykologer der ute som lett finner en, to eller tre på deg. For om du er åpen om at du sliter, har dårlig dag, så har du både det ene og det andre. Det blir nesten som et stempel, hvorfor er det slik?
Vi er ikke late fordi vi tar hensyn til helsa vår. Vi er ikke utakknemlige fordi systemet ikke bestandig fungerer. Vi klager ikke fordi vi står opp for oss selv og andre som sliter. Vi har ikke en diagnose fordi vi skiller oss ut eller fordi du er uenig med oss. Vi skal ikke skamme oss fordi vi ikke klarer å stå opp kl. 7 og reise på jobb. Vi skal ikke skamme oss fordi vi gjør det vi klarer å få til i løpet av en dag. Vi skal være stolte av oss selv for det vi gjør og fordi vi kjemper for oss selv.
Jeg er veldig glad for at vi har en dag som Verdensdagen for psykisk helse, 10 oktober. For meg er ikke dette bare en viktig dag, for psykisk helse generelt er noe som står mitt hjerte nært. Jeg har selv vært mye åpen om min egen psykisk helse, og lært mye gjennom andre som er åpne om hva de sliter med. Jeg ser viktigheten av å være åpen. Denne dagen føler jeg er en god påminner, og vi hører så mye om det akkurat denne uken. Men hva ellers? Føler mange glemmer det like etterpå, og det må jeg si er utrolig trist.
For greia er at vi alle har en psykisk helse. Årets tema/fokus er: #spørmer . Vi alle har et behov for å bli sett. Alle trenger å få litt oppmerksomhet og bli vist interesse til, noen ganger. Det kan gjøre en forskjell i dagen til et annet menneske og bidra til at han/hun får det bedre. Hvordan gjør du dette spør du kanskje..?
SPØR MER- Du må ikke nødvendigvis være et direkte spørsmål som handler om hvordan vedkommende har det hva eller sliter med. Se an situasjonen og tilpass deg spørsmålene etter hva du ser han hun har behov for. Men de aller fleste setter pris på spørsmål som omhandler hvem vi er, hvordan vi har det og hva vi liker å gjøre, så det kan være en ok start for å vise interesse ovenfor et annet menneske.
En ting som står mitt hjerte nært er som sagt psykisk helse. Derfor skriver jeg om dette. Jeg veit hvor viktig åpenhet er og hvor viktig det kan være for andre. Jeg tror og håper at min stemme har mye å si, og jeg vil være med på den bølgen for å bidra til mer forståelse og derfor oppfordrer jeg deg til å spørre mer. Vær oppmerksom. Vis interesse.
