Dette innlegget er veldig tøft for meg å skrive. Det kan virke litt upersonlig, men akkurat nå tror jeg det er mitt forsvar, fordi dette er veldig sårt.
Jeg har gått til DPS i fire år nå. Behandleren som jeg har hatt der, har vært veldig imøtekommende mot meg. Hun er den første jeg har møtt av mennesker som jobber med å hjelpe andre, hvor jeg følt at jeg har blitt SETT og HØRT. Hun har hjulpet meg til å komme meg et annet sted i livet, enn hvor jeg ville vært uten hennes hjelp. Jeg har som de fleste av oss, også hatt timer hvor jeg har følt meg lite forstått, fått råd som ikke er rett for situasjonen, og jeg har også noen ganger tenkt “hva fikk jeg ut av denne timen?”.
På torsdag hadde jeg time hos henne igjen. Da hadde jeg ikke vært der på tre måneder. Det er det mange grunner til, men det er ikke noe jeg ser noe poeng i å dele. Jeg tenker hvert fall, at mye kunne vært gjort annerledes fra både min og hennes sine. Samme dagen kom det et brev i posten til meg, dette fikk jeg se en time før timen min der. Der stod det at jeg var innkalt til en avslutningssamtale. Jeg kan si det sånn, at jeg var forberedt, men jeg har en tendens til å tenke det verste om ting også finnes det oftest en løsning på det egentlig. Denne gangen var det feil, og jeg ble veldig sjokkert- samme hvor forberedt jeg var.
“På bakgrunn av manglende utbytte av terapi, har vi vurdert at det ikke er hensiktsmessig å fortsette terapi i spesialisthelsetjenesten. Vi har kjent hverandre lenge, så jeg håper du vil komme til en avsluttende samtale”. I brevet stod det også at hun kunne hjelpe meg å søke videre hjelp fra kommunen, hvis jeg kom til timen.
Jeg har flere jeg kjenner som har blitt avsluttet på DPS, men jeg trodde ikke det skulle skje meg på denne måten. Jeg hadde fortalt henne om andre som bare hadde blitt kuttet ut brått, som sliter fremdeles og som ikke fikk hjelp videre. Vi hadde hele tiden snakket om at den dagen det skjer, skal jeg bli forberedt på det og ta det rolig, slik at det kjentes ok ut.
Jeg møtte opp til timen. Vi fikk snakket ut om siste tiden. Hun var også villig til å forhandle slik at vi kunne ha en roligere avslutning, hvor vi “dro av plasteret sakte”, men for meg så kjentes det allerede rivet av, og det ganske hardt. Jeg kunne altså få et par timer ekstra. Jeg er veldig takknemlig for tilbudet, selv om det kanskje ikke vil virke sånn med tanke på det skal si nå. For min del så ser jeg ikke noe mening med å ha et par timer for at jeg skal få en rolig avslutning. Jeg ville ikke fått utbytte av å dra frem ting jeg sliter med, når jeg ikke får hjelp til å behandle det videre. For nå har jeg allerede fått beskjeden på den bråe måten og “plasteret er røska av”, hvis det ga mening?
Selv om jeg skal avslutte behandlingen i spesialisthelsetjenesten, var hun ikke i tvil om at jeg trengte hjelp fremover. Som sagt var jeg litt forberedt på at dette skulle skje, så jeg har søkt psykisk helse hjelp fra kommunen. Behandleren min fra DPS skal være med på møte, og jeg må si jeg er veldig spent. Jeg har mange følelser og tanker rundt dette. Jeg veit at det er stor forskjell på mine følelser og hva det er i realiteten, men jeg sliter med å ta til meg at noen virkelig vil meg godt når de allerede har “dyttet” meg ned i grusen, hvis dere skjønner?
Håper virkelig jeg får hjelp videre, for selv om behandleren min på DPS har vært bra å ha, føler jeg meg ikke frisk nok til å stå der uten noe hjelp akkurat nå. Jeg sliter fremdeles mye med angst, tankemønsteret mitt, sårbarhet, og trenger virkelig noen å prate med når ting er vanskelig og til å råde meg til hva jeg kan gjøre i ulike situasjoner for å få det best mulig, og hvordan jeg kan jobbe med meg selv for å bli bedre.
Jeg har en tendens til å skylde på meg selv og grave meg litt ned når ting som dette skjer rundt meg, og det gjør jeg nå.. Ville bare at dere skulle vite, så jeg ikke får noen spørsmål om hvorfor jeg ikke er på DPS, hvordan det går med behandlingen der eller lignende i tiden fremover. Har møte om litt over en ukes tid, også er det opptil åtte uker behandlingstid, før jeg får svar om jeg får hjelp av psykisk helse i kommunen. Kjenner det er litt lenge, men jeg må bare gjøre det beste ut av situasjonen så lenge..
