Jeg har lenge hatt et ønske om å kjøpe meg en kåpe, og lenge vært på utkikk etter det også, men aldri funnet noen etter min smak. Enten har den vært feil farge, feil størrelse, feil type eller rett og slett for dyr for min del. Men på tirsdag da jeg og Henriette var i Hønefoss nevnte jeg det for henne, og plutselig dukket det opp den perfekte. Vel, kanskje ikke helt perfekt. Men den var grå, riktig størrelse, nesten slik type jeg ønsket og prisen var ikke så verst heller. Føltes nesten ut som det var meningen at vi skulle i akkurat den butikken den dagen, for de hadde nemlig akkurat denne ene igjen.
Jeg var veldig skeptisk med en gang, for det er veldig uvandt meg og min stil, men jeg visste at om jeg ikke kjøpte den kom jeg til å angre. Jeg ble mildt sagt revet med, det er vanskelig å bare reise fra denne vakre kåpen. Nå har jeg vendt meg til kåpen, og jeg elsker den virkelig! Eneste nedturen er at den ikke har lommer, men det går bra! Jeg har alltids lommer på buksa eller en veske med meg, så det gjør meg ikke så mye i grunn. Men nå er jeg spent.. Hva synes dere?
For en god stund tilbake var jeg så heldig som fikk ta gravidbilder av min kjære kusine Tonje og samboeren hennes Kai. De venter ei lita jente som veldig snart melder sin ankomst, og jeg gleder meg så mye til å treffe henne! Tonje hadde termin i går, så jeg er veldig spent på hva denne dagen og kanskje de neste bringer. Uansett, det ble så mange fine bilder, og jeg må bare vise noen av dem stolt fram til dere! Nå skal det sies at jeg er ingen profesjonell fotograf på noen som helst måte, og nettopp det gjør meg så ekstremt glad at de ville at nettopp jeg skulle ta bildene. Jeg er så fornøyd med min innsats! ♥ Hva synes dere om bildene?
Fredag og endelig helg! Er vel første helgen på lenge som kan føles slik ut ettersom jeg det siste halvåret har hatt øvinger for det meste i helgene, og særlig den siste måneden har det vært ekstremt. Planen for i dag var egentlig å poste mange blogginnlegg, men planer kan fort bli ødelagte dessverre. Har egentlig masse tanker jeg ønsker å få ut og mange ting jeg ønsker å skrive om. Skal prøve å få satt meg ned å laget noen innlegg nå, men først må jeg bare vise dere de flotte russejakkene våres med logo på som vi mottok her om dagen.
Vel, det er kanskje litt seint at vi nå har fått de i og med at dekknavnskroa var vel i september eller når det var. Uansett, det er så lenge siden at jeg har glemt det, haha! Så det sier seg vel selv at det var på tide? Det var egentlig et bevisst valg fra våres side å bestille nå siden vi hadde bestemt oss for å kjøre på med et navn gjennom hele russetiden, mens nå i disse dager er i tenkeboksen om vi skal ha konsept-navn også. For det er jo det som er vanlig, men “Golden Light” er egentlig det vi ønsket å hete, og derfor ble det så spontan avgjørelse at vi glemte oss litt bort. Haha! Huff, nå skravlet jeg meg litt bort.. Hva synes dere om genserne?
For nøyaktig et år siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg følte stor skyldfølelse og skam over å ha fortalt sannheten om en ganske viktig sak. Jeg følte jeg hadde gjort en stor tabbe, og det kan du lese om i dette innlegget. I dag er det den beste avgjørelsen jeg kunne tatt. Riktignok var det ikke jeg som fortalte det til de som trengte det, men Martin som jeg da var sammen med. Han hjalp meg med å få sagt det, anmeldt det og kommet meg ut av det. Og selv hvor mye dritt vi har vært igjennom så er jeg så takknemlig! Hadde det ikke vært for han, ville jeg fremdeles opplevd det jeg gjorde og det hadde ikke blitt en stopper på det. Så glad for at vi så gode venner som vi er fremdeles!
Som sagt valgte jeg da å anmelde det som hadde skjedd, og det har tatt veldig lang tid nå. Og jeg kan meddele med dere at endelig skjer det ting! Jeg har smått fortalt dere at jeg var hos advokaten min på mandag, her fikk jeg lest over papirene på anmeldelsen min nok en gang, lest hva vitner hadde forklart og andre ting. Jeg fikk svar på ting jeg lurte på og det samme fikk henne. Dere som følger meg på instagram har nok fått det med dere, men jeg velger å si det her også. Rettsaken er nemlig like rundt hjørnet, og derfor var et slikt møte nødvendig! Det er klart jeg gruer meg. Det er skummelt, sårt og ikke minst veldig vondt. Men jeg har troen på at dette klarer jeg. Både jeg og han veit hva som har skjedd, og han veit like godt som meg at det han gjorde er straffbart. Måtte rettighetene seire! Detaljer om hva jeg har anmeldt og alt mulig rundt det ønsker jeg foreløpig ikke å fortelle. Jeg veit at dere begynner å bli lei av at jeg forteller noe, og ikke alt. Men jeg håper dere forstår. Det er veldig vanskelig å skrive om, og alt kan ikke skrives om foreløpig. Men det kommer en dag, det lover jeg!
Klare for oppdatering på måneden som gikk? Siden det er nytt år, vil jeg gjerne ta med et par ekstra punkter. Det blir kanskje litt kjedelig for dere å lese om de samme tingene, så en forandring er vel bare bra, eller?
OPPTUR
Russerevyen, helt klart! Det er en opplevelse som jeg aldri vil glemme, og en tid til jeg vil se tilbake på med et stort smil om munnen. Ikke nok med det fikk vi russegenserne våres i går med logo på, som jeg gleder meg masse til å vise dere!
Det er mange tanker og følelser som kommer opp denne måneden. Ikke bare det jeg har opplevd gjør det vanskelig, men også forholdet mitt til enkelte rundt har noe å si. Merker dette er vanskelig å skrive om til dere, når dere ikke veit halvparten. Jeg vil så gjerne fortelle, men alt er ikke like enkelt å skrive om og alt burde ikke skrives om heller, hvert fall ikke enda. Uansett, poenget mitt var at disse tankene og følelsene som dukker opp er et en stor nedtur i seg selv og dermed blir det ingen spesielle nedturer, men helheten i det.
INNKJØP
På mandag da jeg var i Oslo i møte hos advokaten min. Før det hadde jeg god tid så jeg valgte å titte litt på klær når jeg først var i Oslo. En topp og skjorten under på bilde ble med meg hjem. Liker den veldig godt, men merker at det ikke er helt meg. Hva synes dere?
TANKE
Jeg ønsker nok en gang ønsker å kvitte meg med mennesker som ikke gjør noe godt for meg, mennesker som egentlig er der bare for å være nysgjerrig eller skape negativitet hos meg. Hva er vitsen å ha kontakt med slike mennesker? Hvorfor skal jeg bruke min energi på disse?
QUOTE
MEST LESTE INNLEGG (Trykk på de ulike, for å komme til innleggene)
Hei mine fine! Hvordan har dere det? Fredag var det premiere på våres russerevy her i Hønefoss, og jeg må bare vise dere noen bilder fra forestillingene. Som dere veit har vi hatt flere skriveøkter, øvelser med sang og dans, og sketsjøving frem mot denne helgen, og på fredag stod Tullerus(s)k var klare på scenen og vi ga folk en revy-opplevelse de aldri vil glemme! Vel, bortsett fra de som kom fulle da. De glemte nok det meste, haha! Vel uansett, vi fikk terningkast 5 av Ringblad, og de i fjor fikk 3, så det sier vel seg selv at dette var sjukt bra? Jeg er hvert fall imponert over hele gjengen!
Dessverre har bloggen har måtte bli nedprioritert, men nå kommer jeg sterkere tilbake forhåpentligvis.. Dette har vært en “once in the lifetime- opplevelse” og en tid jeg aldri vil få tilbake, og følte derfor at jeg måtte prioritere dette. Følelsen av at det hele er over er veldig rart og ikke minst trist. Til tross for at jeg kun endte opp med å bare være med på fellesnummere og medley så var det stressende nok for min del. Det tok mye av min energi, og var hardt nok bare det, selv om jeg virkelig skulle ønske jeg fikk vært med i en sketsj da. Det så jo veldig gøy ut!
Foto: Ukjent
Det er nok flere som lurer på hvordan det gikk med angsten min. Jeg husker faktisk at jeg og psykologen min snakket om det lenge før revyen, og at hun synes det var tøft av meg å ta på meg noe sånt når jeg sliter med det jeg gjør. Jeg så på det som en utfordring- noe jeg absolutt ville klare. Jeg ville ikke la angsten gå i veien for meg. Det er klart at det var i noen øyeblikket det var vanskelig- flere av gangene vi skulle på scenen, særlig på medley hadde jeg forferdelig vondt i hjertet og var redd for at jeg skulle få et angstanfall. Men jeg klarte det! Jeg trosset angsten min, danset og sang for flere hundre mennesker. Stolt over meg selv, og det har jeg all grunn til å være!
Hei dere! Hvordan går det? Veldig hektisk om dagen med russerevyøvelser med både sang og dans, og sketsj for de som er med på det. Nå har vi nettopp gått igjennom revyen, og om ikke alt for lenge skal vi på scenen igjen for å ha generalprøve. I morgen braker det faktisk løs og tullerus(s)k står klare på scenen. Dette blir så bra!!
Har du enda ikke skaffet deg billetter til årets russerevy? Ta kontakt her eller på mail [email protected]. Kun seriøse hen Fredag 27. Januar kl. 18 og 21 Lørdag 28. Januar kl. 14, 18 og 21
I dag skulle du fylt 92år. Min flotte, gode, snille, fantastiske og beste oldemor. I dag er dagen hvor jeg skulle gitt deg en klem, som du skulle spist kake og kost deg på det høyeste med de som stod deg nærmest. Men slik ble det ikke, og det gjør veldig vondt for oss som stod deg nærmest. Savnet etter deg er helt forferdelig, og det var ikke slik det skulle blitt. Livet er så urettferdig! Hvorfor deg? Det er ingen som kan fylle tomrommet etter deg og det finnes ingen ord på hvor stort savnet er ♥
Nå har jeg gått hos psykologen min i snart et år, og de siste timene har snakket godt mye i hvordan jeg føler det blant venner, familie og rundt nye mennesker. Som 12-åring holdt jeg for første gang å miste min pappa, og det opptil flere ganger i senere tid også. Dette har gjort at jeg føler en del ansvar for han, selv om jeg veit med meg selv at dette ikke er mitt ansvar. Jeg bryr meg ekstremt mye om han, og jeg setter han fremfor meg selv.
Slik er det med flere av mine familiemedlemmer, og ikke minst i vennegjengen. Alt jeg bryr meg om er de som er rundt meg- familien min, hundene mine, kjæresten min og vennene mine. Det har liksom blitt min rolle for min del, en rolle jeg ikke klarer å skyve til siden. Jeg ønsker at alle rundt meg skal ha det bra, og om de ikke har det føler jeg et ansvar for at de skal ha det bra. Jeg legger ikke skjul på at det har blitt veldig vanskelig for å gjøre den siste tiden, og kroppen min signaliserer at jeg trenger å ta mer vare på meg selv. Dette er noe for meg som er utrolig vanskelig, men det er viktig. Jeg er nødt til å lytte til signalene som kroppen gir meg før det er for seint. Nå i disse revytider er jeg hvert fall nødt til å stresse ned, for å ta vare på andre, skole, blogging og revy er mye styr på en gang! Mimre tilbake på flotte minner med noen av de flotteste menneskene jeg kjenner.
