Jeg er vel ikke alene om å ha kjent på den følelsen av å være alene og føle seg helt tom?! Ikke fordi man ikke har noen rundt seg som bryr seg, men rett og slett fordi man tenker for mye for seg selv, som man kanskje ikke ønsker å dele med andre og blir sittende med en helt tom følelse. Den følelsen har jeg hatt mange ganger, hvertfall nå etter jeg flytta og bytta skole til Ål. Det blir mye “dødtid” til å tenke for seg selv, når man er alene, bor midt oppi skogen og det er ingenting å gjøre. Jeg kan stå å lage mat eller ligge i senga, og plutselig kjenner jeg tårene presser på..
Tankene er mange, og de svirrer rundt, gjør meg frustrert og usikker på valgene jeg har tatt og kommer til å ta videre i livet. En stor ting jeg tenker på er skole og hva jeg vil gjøre med livet mitt. Hvorfor gidder jeg å sløse bort 8 måneder av mitt dyrebare liv på noe jeg egentlig ikke trives med? Gå på skole og linje hvor jeg ikke har kontakt med noen, og har programfag jeg ikke interesser meg for? Hvorfor flytte fra de som betyr mest for meg og som trenger meg mest? For ja det er de jeg tenker på, alle de hjemme jeg vil være med og hjelpe, som egentlig trenger meg hos seg. Jeg stiller meg selv altfor mange spørsmål om dagen og de rundt meg sier: “Du må gjøre det som er best for deg!”. Men hva om jeg ikke veit hva jeg selv ønsker og hva som er best for meg? Det er jo egentlig ikke slikt jeg ønsker at livet mitt skal være, jeg er den gladjenta som sprer mye humor og glede rundt meg, har den beste familien, kjæresten, vennene og hundene som betyr så uendelig mye for meg. Skulle virkelig ønske at alt var annerledes. Ikke misforstå meg, jeg veit skolen er viktig og at vi er heldig som får gå på skole. Og her i Norge kan man få bli det man vil, men nei.. alt handler faktisk om karakterer! Har du ikke bra nok karakterer for en linje, får du ikke gå den og kan derfor ikke bli det man ønsker!
De siste dagene har jeg tenkt ekstremt mye på helt andre ting i tillegg. Det har endelig gått opp for meg at jeg er alt for snill mot enkelte, som ikke fortjener tiden av livet mitt. Jeg har alltid sagt at jeg vunnet alle “kamper” og ting som har påvirket livet mitt, men sannheten er vel at jeg har tapt de aller største og viktigste. Det er de små bagatellene og de tingene jeg har følt påvirket livet mitt mest jeg har vunnet, og de som har påvirket livet mitt på en mye verre måte, de jeg burde tatt ordentlig tak i, har jeg tapt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så dumsnill. Jeg håper jeg en dag lærer, og blir tøff og modig nok til å vinne tilbake de kampene jeg har tapt, for det er ALDRI for seint!
For en fantastisk helg dette har vært og jeg har tatt vare på hvert eneste minutt og øyeblikk. Starten av helgen var i grunn ganske trist, først minnekjøring for Sondre som døde for to år siden, la det blomster og lys på ulykkesstedet, og deretter på graven hans.. Veldig trist, men det føles godt at jeg var med på det! Ellers i helgen har jeg vært sammen med Martin, i går hjalp jeg han med å male litt i lokalene hans, før han ble med meg hjem og sov over til i dag. Alltid koselig med litt kjærestetid, hvertfall når tiden er liten til det. Men det er jo min egen feil, det er mine karakterer som ikke strakk til, for å komme inn på skole i Hønefoss dessverre. Krysser fremdeles fingre og tær for å komme inn på Hønefoss. Nå har jeg nettopp kommet tilbake til Ål igjen, helt alene og helt tom innvendig. Er så vondt å måtte ta farvel med alle mine nære og kjære i Hønefoss. Positive er at det bare er 5 dager til helg, og da går turen hjem igjen. Men nå har jeg snakka meg lenge bort, tid for oppdatering av uka.
MOTIVASJON
Jeg tror min store motivasjon så lenge det varer, må være de fantastiske folkene jeg har i Hønefoss som snakker og skriver med meg hver dag mens jeg er her i Ål. Det betyr så utrolig mye!
Driver å ser på hybler om dagen, i nærområde til skolen, butikker, togstasjonen slik at det blir mest mulig sentralt for meg her i Ål. Utrolig rart, men spennende. Kjenner det skal bli godt å flytte ut av internatet snart, det er virkelig ikke gunstig for meg å bo der med så lang vei til skolen.
Syns det i grunn er trist, tanken på å flytte helt for meg selv. Derfor skal jeg prøve å finne et sted hvor jeg trives og kan overleve i det neste året. Liker ikke å kalle det et helt år, selv om det er et skoleår. Det er jo BARE 8 måneder. Jeg prøver å skaffe en hybel hvor jeg kan ha med meg vesle Milla slik at jeg har litt selskap. for ellers vil disse månedene gå enda tregere enn det de allerede gjør.
Jeg merker jeg bli rimelig irritert over hva foreldre gjøre med barnet sitt og ikke, og hva man skal la barnet sitt få gjøre eller ikke. Mange av dere lesere lurer vel sikkert på hvorfor jeg tar opp et slikt tema, når jeg ikke engang har et barn i mine egne armer. Vel, den hovedsakelig grunnen til at jeg skriver om dette er for å uttrykke mine personlig meninger om et slikt tema. Dette er bare noen få av mange meninger jeg har om dette.
La barn lære av sine egne feil og erfaringer. La dem leke, løpe, sykle og føle seg fri. Ikke kom med den regla “nei, ikke gjør det”, “ikke gjør sånn” og “nei, det der får du ikke lov til”.
La barnet ditt selv velge om å ha hull i øret. Skal jeg være ærlig, så syns jeg mamma og pappa skulle tatt den avgjørelsen om å la meg få det da jeg var baby, men det er kun fordi jeg synes det var ekstremt vondt å ta det i ungdomsalder. Men smerten ville vært så og si like vond da. Jeg ville merket det godt, babyer har jo smerteterskel de også. Nei veit du hva, la barnet ditt velge selv når h*n blir større.
Ikke smink babyen din. Dette må nok være det verste jeg har sett. Greit nok at det er enkelte som gjør det på tull, men dere har vel sett alle disse prinsesse seriene der barn vinner priser for å være den mest perfekte og den som ser best ut og har det beste talentet. Det er faktisk helt grusomt, disse barna som ikke er gode nok i følge dommerne blir helt sønderknuste, og selvtilliten og mestringsfølelsen går på bunn.
Nå er høsten kommet, og det merkes ekstremt. På morgen kan jeg gjerne kjøre moped i alt fra 3-8 grader, og det er utrolig kaldt. Heldigvis har jeg tatt med høstjakka hit til Ål. Men selv om det er høst, går jeg gjerne rundt med kjole eller shorts etter skolen, hater å ha på meg masse klær og da kan jeg glede meg inne med å gå med sommerklær fremdeles.
Håper dere alle har hatt en fin dag. Jeg har i grunn bare sovet, var så utrolig trøtt etter skolen i dag. Nå skal jeg sette meg ned å gjøre ferdig noen oppgaver som skal leveres de neste dagene, før jeg tar kvelden med en ny episode av “Orange is the new black” på senga.
Det er så vanskelig å bo 2-3 timer unna der jeg har familien min, vennene mine, kjæresten min, hundene mine og alle de som betyr mest for meg. Mens her sitter jeg, helt hjelpeløs og veit egentlig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøver, jeg prøver virkelig å få til skolen. Jeg vil klare det, og på et vis samme hvor jeg ender opp angående skole og linjer, så skal jeg klare det til slutt. Jeg vil ha en utdanning, jeg vil ha en jobb, dette skal jeg klare!
Jeg syns bare det er så trist. Jeg har så mange i Hønefoss jeg skulle hjulpet og vært sammen med. Jeg hadde sett for meg tidenes år, med en bedre hverdag på skolen. Men neida, det gikk i vasken. Jeg hadde masse planer for dette året, men det gikk i vasken det også. Jeg føler jeg har skuffa mange med å ikke komme inn på Hønefoss, det er i Hønefoss jeg tilhører og vil være. Og jeg veit det er mange som trenger meg hjemme. Men om jeg er heldig, så kanskje kommer jeg inn på Hønefoss innen en måned. Jeg krysser fingre og tær. Heldigvis går jeg i en klasse her på Ål som er greie, og jeg overlever nok dette året her, bare jeg kommer ut fra detta internatet og mer blant folk.
Huff.. detta ble et veldig negativt innlegg, men jeg følte for å lufte noen tanker før jeg tar kvelden. Håper dere alle har hatt en super dag!
Her om dagen satt jeg og pappa å så på tv-en, mer spesifikt sagt nyhetene. Deriblant ble det snakk om en jente som hadde blitt mobbet i flere år. Hun hadde blir seksuelt misbrukt og medelevene hadde gjort slemme og nedverdige ting mot henne i friminuttene. Jeg syns dette er helt forferdelig, at barn skal få oppleve noe slikt. Selv har jeg opplevd å bli mobbet i over 10år. Jeg kom hjem fra skolen, var lei meg og stengte meg selv inne uten å fortelle noen om hva dem gjorde eller hvem som gjorde det. Og denne jenta på nyhetene fortalte heller ikke familien, med en gang hva som skjedde på skolen og hvem som gjorde ting med henne. Men en dag kom det heldigvis fram. Poenget med dette innlegget, er å fortelle dere hvor viktig det er å si ifra om du selv blir mobba eller ser om noen blir mobba. Det er viktig å snakke med noen og ikke stenge det inne.. Det finnes flere skoler som burde hatt tettere oppfølging, mer inspeksjon og bedre kompetanse, og når dette ikke er tilstede, er det viktig at vi elever sier ifra! Dere kan se videoen jeg snakker om HER (direkte link)
Guud, for en slitsom dag. Begynnelsen på dagen var egentlig ganske grei, men jeg visste at resten av dagen ville bli trøblete.. Startet dagen med å besøke skolen jeg gikk på i fjor en tur, for så å dra på helsestasjonen. Deretter var det bare å stresse hjem, pakke saker og ting jeg skulle ha med til Ål, få noen til å kjøre meg til Hønefoss og så ta toget. Da jeg var kommet frem i Ål, var problemet hvordan jeg skulle komme meg til internatet som er 15km unna. Vel, etter mye om og men, bestemte jeg meg for å ta taxi. Stressende dag, men endelig er jeg fremme på internatet og klar for skole igjen i morgen.
Nå har jeg lagt meg godt til rette med en god smoothie og en ny episode med “Orange is the new black” på senga.
Frokosten er inntatt og en ny episode av “Orange is the New black” spilles av. Blitt helt frelst av den serien. Mange har anbefalt meg lenge å se den, men jeg har rett og slett glemt det helt bort og tida har ikke strukket helt til. Skulle egentlig vært på skolen i dag i Ål, men har noen som må fikses i Hønefoss før jeg tar toget tilbake til Ål igjen.
Nå er jeg nettopp kommet hjem igjen fra en busstur som endte opp med 4,5 time som egentlig pleier å være en togtur på 2 timer. Da vi hadde startet å kjøre de 2 første timene måtte vi snu bittelitt igjen og kjør en annen vei. Bussjåførene trodde den stengte veien var oppe igjen, men neida.. det var den ikke! Nå er jeg hvertfall hjemme igjen og ei lita snuppe her var virkelig glad for å se meg igjen. Hu sutra og kjefta for at jeg hadde vært borte så lenge, mens halen gikk i 100 av glede. I morgen skal jeg treffe de andre firbeinte og gleder meg minst like mye til å se dem igjen også. Gjensynsglede både fra meg og de firbeinte sin side♥
Så glad for å være hjemme igjen, helgen skal nytes for fullt!
