Jeg er vel ikke alene om å ha kjent på den følelsen av å være alene og føle seg helt tom?! Ikke fordi man ikke har noen rundt seg som bryr seg, men rett og slett fordi man tenker for mye for seg selv, som man kanskje ikke ønsker å dele med andre og blir sittende med en helt tom følelse. Den følelsen har jeg hatt mange ganger, hvertfall nå etter jeg flytta og bytta skole til Ål. Det blir mye “dødtid” til å tenke for seg selv, når man er alene, bor midt oppi skogen og det er ingenting å gjøre. Jeg kan stå å lage mat eller ligge i senga, og plutselig kjenner jeg tårene presser på..
Tankene er mange, og de svirrer rundt, gjør meg frustrert og usikker på valgene jeg har tatt og kommer til å ta videre i livet. En stor ting jeg tenker på er skole og hva jeg vil gjøre med livet mitt. Hvorfor gidder jeg å sløse bort 8 måneder av mitt dyrebare liv på noe jeg egentlig ikke trives med? Gå på skole og linje hvor jeg ikke har kontakt med noen, og har programfag jeg ikke interesser meg for? Hvorfor flytte fra de som betyr mest for meg og som trenger meg mest? For ja det er de jeg tenker på, alle de hjemme jeg vil være med og hjelpe, som egentlig trenger meg hos seg. Jeg stiller meg selv altfor mange spørsmål om dagen og de rundt meg sier: “Du må gjøre det som er best for deg!”. Men hva om jeg ikke veit hva jeg selv ønsker og hva som er best for meg? Det er jo egentlig ikke slikt jeg ønsker at livet mitt skal være, jeg er den gladjenta som sprer mye humor og glede rundt meg, har den beste familien, kjæresten, vennene og hundene som betyr så uendelig mye for meg. Skulle virkelig ønske at alt var annerledes. Ikke misforstå meg, jeg veit skolen er viktig og at vi er heldig som får gå på skole. Og her i Norge kan man få bli det man vil, men nei.. alt handler faktisk om karakterer! Har du ikke bra nok karakterer for en linje, får du ikke gå den og kan derfor ikke bli det man ønsker!
De siste dagene har jeg tenkt ekstremt mye på helt andre ting i tillegg. Det har endelig gått opp for meg at jeg er alt for snill mot enkelte, som ikke fortjener tiden av livet mitt. Jeg har alltid sagt at jeg vunnet alle “kamper” og ting som har påvirket livet mitt, men sannheten er vel at jeg har tapt de aller største og viktigste. Det er de små bagatellene og de tingene jeg har følt påvirket livet mitt mest jeg har vunnet, og de som har påvirket livet mitt på en mye verre måte, de jeg burde tatt ordentlig tak i, har jeg tapt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så dumsnill. Jeg håper jeg en dag lærer, og blir tøff og modig nok til å vinne tilbake de kampene jeg har tapt, for det er ALDRI for seint!
– Ann Helen
