Igjennom de fem årene som jeg har holdt bloggen gående har jeg opplevd både fine, men også svært ufine tilbakemeldinger. Det er ikke til å unngå dessverre. Jeg har skjønt det at det er ikke alle som klarer å oppføre seg bak skjermen de sitter å skriver nedlatende om andre, og det er synd å se. Hva får dere til å tro at det er greit? Bare fordi vi bloggere utgir en del om oss på nett, så betyr det faktisk ikke at vi skal forvente alle disse negative kommentarene!
Da jeg la ut innlegg om at rettsaken er over strømmet det inn kommentarer på hvor oppmerksomhetssyk jeg var og hvor unødvendig det var å dele. Alle skal få ha sin mening og det er helt greit, men det er måten det blir sagt på som jeg reagerer sterkt på.
Det er jo sånn at du som klikker deg inn her har to valg. Lese eller krysse igjen siden, og om du mener du ikke bryr deg om hva jeg skriver, hvorfor i det hele tatt kommenterer du da? Jeg har vært igjennom en tøff tid nå, og jeg det er veldig mange som kjenner meg utenfor bloggen også som ønsker å få litt svar på hva utfallet av denne rettsaken blir. Det forstår jeg godt, og jeg vil gi dem dette svaret. Men det svært få forstår som kun kjenner meg via bloggen er at det ikke er så lett å kunne dele hva jeg anmeldte og ting rundt det. Jeg kommer nok en dag til å gjøre det, men når er usikkert. Jeg skulle gjerne fortalt alt, men jeg trenger at det roer seg rundt meg først. Jeg prøver å dele en så ærlig versjon av meg selv som mulige, men det er ikke lett med så mye som skjer rundt meg akkurat nå.
Det jeg vil frem til er at det er ikke greit å skrive dritt verken om andre eller til andre på nett, eller i det hele tatt si det bare for å ha det sagt. Jeg har heldigvis lært meg å takle disse kommentarene, men jeg snakker på andres vegne også. Det er for ingen av oss hyggelig å motta slike kommentarer. Selv om vi er “offentlige personer” så betyr ikke det at vi skal forvente å ta imot det. Hadde du likt å komme på jobb å få stygge kommentarer som hvordan du er som person, hvordan du er, klærne dine, utseende ditt osv? Nei, akkurat det jeg tenkte meg. Så tenk over hva du skriver til andre neste gang!
Nå sitter jeg på bussen på vei til Sverige, og jeg er klar for noen fine dager hos kjæresten min! Siden det ikke er så ofte jeg og Charlie møtes, velger jeg å legge bort bloggen disse dagene. Men frykt ikke, jeg har laget klar noen blogginnlegg mens jeg er borte slik at det vil bli oppdateringer her i ny og ned.
Håper dere alle har hatt en fin uke så langt og at resten bli like bra! ♥
Nå er 2 av 2 dager av rettsaken gjennomført og jeg krysser alt som krysses kan for at mannen som har utsatt meg for disse grove og straffbare handlingene får straffen som han fortjener. Jeg veit det er mange som ønsker å vite hva saken omhandler og hvordan det har gått. Foreløpig ønsker ikke å fortelle noe om hva jeg anmeldte eller hva rettsaken omhandlet. Det er mye som skjer om dagen, og jeg trenger at det roer seg rundt meg først og fremst. Skulle virkelig ønske at jeg kunne fortelle dere alt underveis, men det er så utrolig mye som skjer og alt er ikke like lett å takle. Jeg har uansett gjort og sagt mitt, og i følge retten så får han straff. Men hvor mye derimot er det vanskelig å si noe på. Jeg er veldig stolt av meg selv, og at jeg har klart å komme så langt som jeg har gjort. Det verste er over og jeg sitter med en utrolig god følelse. Mannen for straff, det er det viktigste!
Det er ikke til å legge skjul på at dette har vært en svært vanskelig periode i livet mitt og det vil nok bli vanskelig fremover også. Hendelsene har satt dype spor i meg og sår i meg som jeg alltid må gå å bære på. Men jeg har troen på at det vil bli bedre nå, og at jeg kan hvert fall prøve etter beste evne å legge det til siden, nå som jeg veit at han kommer på en eller annen måte får straff. Uansett så vil jeg takke alle som har vært her for meg denne vanskelige tiden, det betyr så utrolig mye!
Nå skal det bli godt å kunne senke skuldrene litt. I morgen reiser jeg til Charlie, og jeg gleder meg så masse til å se han igjen. Avstandsforhold er ikke enkelt dere, men da setter man enda større pris på å se hverandre igjen og den tiden man har sammen!
Hallo dere! Hvordan går det? Har prøvd i flere dager nå å skrive et innlegg, men uten hell. Det er i grunn mye som skjer om dagen, både på godt og vondt. Jeg holder meg for det meste inne, og vil egentlig bare sove og være alene. Men på lørdag kom jeg meg endelig ut blant folk, og fikk meg et lite avbrekk fra vanskelige og vonde ting. Og veit dere? Jeg koste meg! Det var en deilig følelse, kunne slappe av og tenke på andre ting.
Jeg veit ikke om jeg har gledet meg eller gruet meg til denne vinterferien egentlig. Det har vært mye skolearbeid den siste tiden, så det blir hvert fall deilig med et avbrekk fra det. Men denne vinterferien byr ikke bare på fine og flotte ting, rettsaken er like rundt hjørnet. Jeg gruer meg veldig, og skulle gjerne sluppet unna. Men det er denne veien jeg ville gå og dette skal jeg klare! Jeg tror jeg ligger godt an til å “vinne” saken, selv om jeg aldri kan si det for sikkert heller. Jeg ønsker ikke å ha for høye forhåpninger, men allikevel prøver jeg så godt jeg kan å ha troen på meg selv!
De siste dagene har bestått forberedelser til rettsaken og andre ting. Torsdag leste jeg over mine gamle barnevernspapirer, uten at det egentlig har så mye sammenheng til rettsaken, men jeg har lenge hatt lyst til å lese disse. Det er mye som jeg har ønsket å vite fra min oppvekst, og å litt klarhet i ting. På fredag var jeg i rettsalen for å bare se hvordan den er og få litt informasjon om hvordan det hele fungerer. Jeg var også hos psykologen og fikk snakket ut litt.
Men en stor opptur er at jeg holder på med å pusse opp rommet mitt om dagen. Rommet mitt har hatt den samme fargen så lenge jeg kan huske, og jeg kan virkelig ikke fordra den. Det skal bli så deilig med en forandring og jeg ser frem til å vise dere resultatet.
I dag var jeg vitne til en veldig ubehagelig situasjon. Jeg var ute å gikk med Anita og plutselig hører vi et skrik. Rundt hjørnet ser jeg tre gutter, hvor to av guttene holdt han ene nede med kveletak. De to andre prøvde å vise for oss som stod rundt at det ikke var noe farlig og de bare tullet, men jeg så tydelig at han gutten som lå nede synes det var ubehagelig og han prøvde å komme seg vekk.
Jeg ble helt sjokkert av å se hvor stygge mennesker kan være mot hverandre! Vi leser stadig vekk om lignede situasjoner i media hvor mennesker er svært stygge mot hverandre, men det er noe helt annet når man er vitne til en slik hendelse. Det er helt forferdelig, og jeg ble ganske satt ut da jeg så hendelsen.
Det var nesten litt rørende og overraskende å se hvor mange mennesker som faktisk brydde seg, det stod flere mennesker rundt som så hendelsen. Flere prøvde å stoppe dem, og jeg og Anita endte på med å ringe politiet da guttene ikke ga seg med å følge etter han. Det føles så godt å hjelpe! Jeg kjenner jeg blir glad inni meg når jeg ser at så mange mennesker bryr seg, og hadde vel egentlig ikke trodd at så mange faktisk brydde seg. Håper at minst like mange mennesker som bryr seg i fremtiden!
På torsdag var flere klasser fra skolen på utdanningsmesse i Oslo. Ikke så veldig nyttig for min del siden jeg skal ha friår og ikke en gang aner hva jeg vil utdanne meg som. Derimot Silje og Anita har planene så og si klare, og jeg var derfor med de rundt hvor de hadde søkt og stilte spørsmål. Vi regnet ikke med å bruke så mye tid på messa, så vi bestemte oss derfor for å stikke innom et par butikker siden vi først var i Oslo. Jeg legger ikke skjul på at jeg er glad i shopping, og nok en gang ble det med meg et par godbiter hjem. For det er nemlig ikke bare denne dagen jeg har gjort noen innkjøp denne uken. Tenkte derfor å dele de fleste innkjøpene mine for uken som gikk i eget innlegg.
I går var det et år siden jeg ble hentet av ambulanse midt i Hønefoss sentrum. Ikke noen glad markering, men derimot en tankevekker for min del. Jeg hadde så forferdelig vondt i brystet og ingen av oss visste noe om hvorfor. For meg som aldri pleier å være syk, kom dette som et sjokk. Jeg hadde jo vært med i en ambulanse før, men aldri vært pasienten i bilen. Da jeg kom på legevakta ble jeg undersøkt, men det var ingenting som antydet til at det skulle være noe galt. Men jeg hadde en mistanke og rett hadde jeg også. Jeg hadde allerede stresset i lang periode på grunn av redsel, skam og fortvilelse. Det var mye som skjedde i livet mitt på den tiden, og resultatet endte opp med angst. Jeg ble derfor henvist til DPS som jeg nå har gått på siden april.
Angst? Jeg? Det kan ikke stemme.. Men der tok jeg feil, jeg som ikke en gang visste hva et angstanfall var. Det er synd å si det, men denne angsten har preget meg veldig og det er kanskje ikke så rart, for det er jo det angst gjør- det preger deg på godt og vondt. Jeg har lært mye på dette året om meg selv, men også om andre mennesker, særlig de med samme usynlige diagnosen. Heldigvis har jeg ikke ofte anfall, men jeg sliter en del med angstsmerter (?) som kommer å går som en selv vil. Angsten er en bremser for meg, og det var som å få et slag i trynet da jeg først ble fortalt at det var slik situasjonen var.
Det er mye som har skjedd på dette året, og det er vel en av grunnene til at jeg sitter her med vondt i hjertet nå også. Både det som har skjedd, og tiden fremover påvirker meg veldig. Det er ikke slik det skulle ende og jeg hadde aldri trodd det skulle gå så langt, som jeg skrev da jeg fortalte dere om det for første gang. Allikevel er det ikke så mye annet jeg får gjort enn å jobbe med det, og det gjør jeg, hver dag! Hver eneste dag er en kamp som må kjempes for at det skal bli bedre.
Hvor har helgen blitt av egentlig? Til tross for det, så har den vært en av de koseligste på lenge! Skulle egentlig planlegge masse innlegg i går, men jeg var rett og slett utslitt etter hele uken, og det har jeg egentlig i dag også. Det har vært mye skolearbeid som har stått i fokus denne uken, og derfor har jeg valgt å sette av litt tid til meg selv istedenfor å skrive masse innlegg som jeg egentlig lovet dere. Men veit dere, jeg tror jeg trenger det fremover med tiden som vi nå er i møte. I går hadde “spakveld” her hjemme, kanskje ikke akkurat spa, men jeg har uansett pleiet jeg meg selv. Det er så deilig og ikke minst viktig, å sette av litt tid til seg selv i en stressende hverdag og gi kroppen litt ekstra pleie. Men nå er jeg her, klar for å fortelle om helgen!
Etter psykologtimen på fredag dro jeg for å besøke kusina mi som for to uker siden fikk ei lita prinsesse. Jeg har gledet meg så lenge for å treffe nykommeren i familien og på fredag fikk jeg endelig møte henne. Planen var egentlig å dra etter noen timer, men da jeg sa jeg skulle dra begynte Jenny Elisabeth som lenge hadde kost på fanget mitt å gråte. Litt komisk, haha! Men både fordi det var veldig lenge siden jeg har møtt dem alle sammen og fordi det var så koselig valgte jeg å overnatte. Da fikk vi jo masse tid til å være sammen, alle sammen!
På lørdag hadde jeg og Stian planlagt å reise til bestemor i Solbergelva. Denne setningen var ekstremt rar å skrive, for hver gang jeg drar dit pleier jeg å dra innom oldemor også, men slik er det ikke lenger noe som selvfølgelig er vondt for oss alle.. Vi rakk dessverre ikke å reise innom kirkegården for å besøke graven hennes, så det må vi få gjort snart! Uansett var det veldig koselig å se bestemor igjen, og hun var veldig glad for å se oss også. Det er en stund siden sist vi var der, men nå håper jeg virkelig ikke at det blir lenge til neste gang.
Stressnivået har vært forferdelig høyt de siste dagene, og det er en av mange årsaker til at jeg ikke har fått oppdatert dere. I går leverte jeg særemnet som jeg nå har hatt 5 uker på jobbe med, og til uken skal det fremføres. Nå er det ingen vei tilbake, og jeg kan ikke angre nå om det er noe jeg ikke burde skrevet eller noe jeg ville tilføyd. I tillegg til særemne er det andre oppgaver som skal gjøres og jeg veit det vil bli slik fremover også dessverre. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, jeg vil jo gjerne oppdatere dere og skrive for dere, men skolen på prioriteres i slike perioder hvor energinivået er så lavt at jeg så vidt orker skolearbeid. Det er å mye som skal gjøres, men på altfor kort tid. Døgnet skulle virkelig hatt flere timer, men nå er det heldigvis helg. Hurra! Da finnes det masse tid til å oppdatere dere, om kroppen vil samarbeide med meg da så klart.
Som jeg fortalte dere tidligere skulle jeg ha noen venner på besøk for å feire valentinsdagen sammen. Dette ble nokså vellykket til tross for hvordan jeg stresset med maten da gjestene kom. Jeg er ingen mester kokk og det fikk jeg bekreftet nok en gang i dag. Jeg klarte nemlig å ødelegge den ene stekepannen våres, heldigvis etter at maten var ferdig. Hva jeg får til altså, haha! Uansett var veldig koselig med besøk og for en fin kveld dette ble! Vi koste oss med både Taco og is, og dagen kunne egentlig ikke blitt noe bedre. Takknemlig for å ha så gode venner i livet mitt, og at vi på sånne dager kan sette ekstra pris på å ha hverandre i livene våres. For som jeg nevnte tidligere må man ikke vise bare kjærlighet til en kjæreste, men også til venner.
