For 4år tilbake opprettet jeg denne bloggen. Igjennom denne bloggen har jeg tatt med dere på mine oppturer og nedturer, jeg har delt mange opplevelser og tatt opp flere temaer. Men tanken slo meg aldri at den ville bety så mye for meg som den gjør i dag.
Jeg har flere ganger tenkt hvordan livet mitt ville sett ut uten bloggen. For meg er det ganske utenkelig, og jeg lurer på hva jeg hadde brukt tiden min på om jeg ikke hadde hatt bloggen. Uansett om bloggen eksisterer eller ikke ville jeg vært med vennene mine og familien min. Jeg hadde fortsatt hatt mine små skjønne hunder, men hva ellers? Jeg bruker jo veldig mye tid på bloggen. Det å skrive, ta bilder og planlegge innlegg er en viktig når man har blogg. Og bloggingen er noe jeg stortrives med, og jeg har ikke tenkt til å slutte ved det første.
Jeg elsker å skrive og lage innlegg for dere, og det har virkelig blitt en viktig del av livet mitt. Jeg må si tusen takk til alle som leser, liker, deler og kommenterer. Jeg setter virkelig stor pris på det. I dag er jeg på 32.plass i Norge, takket være dere. Skulle ønske jeg var der hver dag, men jeg jobber hardt og det viser resultater. Nok en gang, tusen takk!
Er det en ting jeg irriterer meg over, så er det denne fraværsgrensa. Og jeg merker presset allerede..
Jeg kan først og fremst fortelle dere kort hva denne fraværsgrensa går ut på, for dere som ikke veit det. Har du 10% udokumentert fraværi ett fag, får du verken halvtårsvurdering eller standpunktkarakter. Om du er hjemme fra skolen en dag, må du ha erklæring fra legen din eller være en spesiell grunn som går under dokumentert fravær. Du må altså ha erklæring fra legen om du har vondt i hodet eller magen, har feber eller omgangssyken. Og har du ikke det, nei da får du fravær faktisk.. Og om du er borte 2 dobbelttimer fra et 2 timers fag, da har du stryk i faget allerede..
Jeg syns fraværsgrensa er et flott tiltak med tanke på skulk. Ungdommer som forsover seg eller dropper å dra på skolen en dag på grunn av hodepine. For i arbeidslivet kan man faktisk ikke gjøre det. Arbeidsgiveren ønsker kun folk som møter opp på jobb og med stor stå på vilje. Men hva med de usynlige sykdommene? De som andre kanskje ikke legger merke til, men som går inn på oss? Teller ikke det? Eksisterer de ikke fordi vi ikke kan se dem?
Jeg merker presset allerede. Lærerne gnir inn i oss hvordan denne fraværsgrensa fungerer, og vi lytter. Frustrerte og litt småsinna innvendig. Det er hvert fall jeg! Igjennom dette skoleåret skal jeg antageligvis igjennom en rettsak, og i tillegg går jeg til psykolog. Men det er ikke bare enkelt å få alt dokumentert..
For et halvt år tilbake opplevde jeg å få mitt først angstanfall. Det hadde sine grunner og det var en vondt periode i livet mitt. I midten av nesten uke, skal vi på klassetur. Poenget med turen er å bli kjent med andre på samme linja. Vi blir satt inn i grupper, der vi skal lage mat, gjøre aktiviteter og sove sammen. Den lille fritiden vi har kan vi være med hvem vi vil og gjøre hva vil. Jeg syns det er fint tiltak å ha en slik tur for å bli kjent, men bare tanken på å sove med andre skremmer meg. Jeg sliter med å sovne om kvelden, og tankene mine går i spinn. Jeg er redd for å få et anfall på en slik tur, og det er ikke det førsteinntrykket jeg vil at klassen skal få av meg.
Jeg har forsøkt å få dokumentert fravær på denne turen, men psykologen min ønsket ikke å gi meg det. Grunnlaget for det er at hun ikke ønsker at jeg skal isolere meg fra klassen. Jeg har forandret meg veldig mye på kort tid, på en negativ måte. Før elsket jeg å bli kjent med andre og gikk bort til dem, men nå er det andre som har kommet bort til meg i stede. Det er nok fordi jeg har opplevd mobbing en del år og vært vandt med å bli utestengt fra medelever. Dette er noe av grunnen til bloggfraværet mitt denne uka, fordi det har gått skikkelig inn på meg. Så nå skal jeg på turen, snakka med læreren og får sove i eget telt. Håper turen går bra, hvis ikke har jeg en mulighet å bli kjørt hjem om det blir for ille.
Hva mener du om fraværsgrensa på 10% som er blitt inngått?
Gratulerer så mye med dagen bestemor. Håper du har hatt en flott da og kost deg masse! Veldig glad i deg og ekstremt heldig som har en så fantastisk person l livet mitt♥
Den siste tiden har ikke humøret mitt vært helt på plass, så i går bestemte meg for å dra på “trøsteshopping”. Jeg prøvde masse klær, men lite som falt i smak hos meg dessverre. Men plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville prøve noe nytt. Jeg prøvde en jumpsweat i hel dress, noe som er veldig ulikt min stil egentlig. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle kjøpe den eller ikke, men tenkte siden at den var på salg så gjør det jo ikke noe. Og dessuten kan jeg bytte den om jeg angrer. Det er litt vågalt, men syns det er fint å kunne prøve litt nytt enn det jeg ellers pleier å gå kledd i. Men jeg tenkte at med et par fine sko, gjerne høye hæler og en cardigan så blir det bra! Hva syns dere?
For ett år tilbake var min aller første skoledag på vg2. Dagen før måtte jeg flytte langt unna alt og alle som betydde mest for meg på grunn av skole. Familien, hundene mine, venner og min daværende kjæreste. Livet føltes meningsløst og jeg hadde flere ganger lyst til å gi opp. Dette var en vanskelig og tung epoke i livet mitt, og jeg får en klump i magen bare ved tanken.
Jeg skrev en hel masse blogginnlegg mens jeg bodde i Ål. Jeg var ofte lei meg, sint og frustrert, og det var virkelig godt å skrive ned tankene sine og dele de med andre. Ikke for å få sympati, men for å få forståelse på at livet mitt ikke var en dans på roser. Problemet var ikke å bo for seg selv, men det var jo ikke bare bare å skulle flytte fra de som betydde mest for seg.
I tillegg var det en annen ting som plaget meg. Jeg har lagt ved et av innleggene jeg skrev da jeg gikk på skolen, og på slutten skrev jeg opp kamper jeg følte jeg hadde tapt. Dette er noe jeg har tatt tak i. Jeg satt jeg med en stor skyldfølelse med en ting som skjedde for en tid tilbake. Jeg var redd og usikker på samme tid, men en person fikk meg til å forstå at det ikke var min feil. Brått måtte jeg “manne” meg opp og stå frem med en veldig vanskelig sak. En opplevelse som aldri skulle ha skjedd, og en grense på noe som overhode ikke er greit! Jeg går igjennom en anmeldelse med denne saken nå, og håper virkelig det går fremover snart. Livet mitt er på flere måter bedre nå, men på andre måter verre. Jeg veit selv at man kan ikke alltid få det som man vil, men det er svært lite som har gått min vei de siste årene. Nå er det vel et håp om at ting skal gå min vei snart også?
“Jeg er vel ikke alene om å ha kjent på den følelsen av å være alene og føle seg helt tom?! Ikke fordi man ikke har noen rundt seg som bryr seg, men rett og slett fordi man tenker for mye for seg selv, som man kanskje ikke ønsker å dele med andre og blir sittende med en helt tom følelse. Den følelsen har jeg hatt mange ganger, hvertfall nå etter jeg flytta og bytta skole til Ål. Det blir mye “dødtid” til å tenke for seg selv, når man er alene, bor midt oppi skogen og det er ingenting å gjøre. Jeg kan stå å lage mat eller ligge i senga, og plutselig kjenner jeg tårene presser på..
Tankene er mange, og de svirrer rundt, gjør meg frustrert og usikker på valgene jeg har tatt og kommer til å ta videre i livet. En stor ting jeg tenker på er skole og hva jeg vil gjøre med livet mitt. Hvorfor gidder jeg å sløse bort 8 måneder av mitt dyrebare liv på noe jeg egentlig ikke trives med? Gå på skole og linje hvor jeg ikke har kontakt med noen, og har programfag jeg ikke interesser meg for? Hvorfor flytte fra de som betyr mest for meg og som trenger meg mest? For ja det er de jeg tenker på, alle de hjemme jeg vil være med og hjelpe, som egentlig trenger meg hos seg. Jeg stiller meg selv altfor mange spørsmål om dagen og de rundt meg sier: “Du må gjøre det som er best for deg!”. Men hva om jeg ikke veit hva jeg selv ønsker og hva som er best for meg? Det er jo egentlig ikke slikt jeg ønsker at livet mitt skal være, jeg er den gladjenta som sprer mye humor og glede rundt meg, har den beste familien, kjæresten, vennene og hundene som betyr så uendelig mye for meg. Skulle virkelig ønske at alt var annerledes. Ikke misforstå meg, jeg veit skolen er viktig og at vi er heldig som får gå på skole. Og her i Norge kan man få bli det man vil, men nei.. alt handler faktisk om karakterer! Har du ikke bra nok karakterer for en linje, får du ikke gå den og kan derfor ikke bli det man ønsker!
De siste dagene har jeg tenkt ekstremt mye på helt andre ting i tillegg. Det har endelig gått opp for meg at jeg er alt for snill mot enkelte, som ikke fortjener tiden av livet mitt. Jeg har alltid sagt at jeg vunnet alle “kamper” og ting som har påvirket livet mitt, men sannheten er vel at jeg har tapt de aller største og viktigste. Det er de små bagatellene og de tingene jeg har følt påvirket livet mitt mest jeg har vunnet, og de som har påvirket livet mitt på en mye verre måte, de jeg burde tatt ordentlig tak i, har jeg tapt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så dumsnill. Jeg håper jeg en dag lærer, og blir tøff og modig nok til å vinne tilbake de kampene jeg har tapt, for det er ALDRI for seint!”
Til slutt må jeg bare si at jeg veit det er folk som har det verre enn meg, mye verre også dessverre. Men det har noe med hva man er vandt med og hvordan livet egentlig bør være.. Uansett så er jeg er ekstremt stolt av meg selv og det jeg har fått til, og det har jeg all grunn til. Jeg fikk bytta skole til en litt nærmere familie, venner og hundene mine, så gikk jeg en linje og skole jeg overhode ikke ønsket. Jeg må også tilføye at det overhode ikke var lett å bli kjent med folk på noen av skolene jeg gikk på og jeg sleit meg igjennom mobbing i tillegg. Men veit dere hva? Jeg klarte det, jeg fullførte faktisk selv hvor vanskelig det var både på skolen og på det private!
Jeg må beklage for mitt bloggravær de siste dagene, men det har vært mye som har skjedd og jeg har ikke klart å poste innlegg. Jeg har flere ganger skrevet innlegg som jeg ikke har klart å fullføre og poste. Det er helt utrolig hvor fort ting kan snu. På mandag var jeg fullt innstilt og hadde stor motivasjon for å gjøre alle leksene for uka, men plutselig har man mye å tenke på og andre ting blir prioritert. Jeg valgte å møte venner i stede, kanskje dårlig prioritert. Men jeg trengte det, virkelig! Det var godt å komme ut å tenke på noe annet, og være med noen av de som betyr mest for meg. Det er sånn noen ganger, uansett hvor mye man prøver er det ikke alltid hjernen vil samarbeide..
Men i går fikk jeg heldigvis unnagjort leksene som skulle gjøres! Heldigvis ikke så mye, men greit å få det unnagjort. Dette skoleåret her skal jeg forsøke mitt ytterste å få best mulig karakterer, så det gjelder å stå på.
I går var jeg og Martin på middag hos fosterforeldrene hans. Det var veldig koselig, og vi fikk servert god mat. Håper på en gjentagelse, hehe. I dag blir det prøving av russeklær på skolen, satser på at det jeg har bestilt passer hvis ikke er det ikke for seint å endre i det jeg allerede har bestilt.
Håper alle dere alle har hatt en fin uke så langt!♥
Jeg må bare takke for alle tilbakemeldinger på mitt forrige innlegg. Hyggelig med så mange lesere, kommentarer og delinger, både her og på facebook. Har du ikke lest innlegget, så kan du lese det ved å trykke her.
Det har seg slik at alle har hver sin mening. Du har din og jeg har min, right? På min blogg ønsker jeg å fortelle mine meninger, selv om alle er ikke enige i det jeg skriver og det er helt greit.
Innlegget jeg skrev omhandlet at toppbloggere legger ut altfor mye om sex-livet sitt på bloggen sin etter min mening. Jeg har aldri sagt at kvinners seksualitet skal være tabu. Og personlig så syns jeg verken kvinners eller mannfolk sin seksualitet skal være tabu. Jeg har jo en ungdomsblogg selv der ungdommer kan sende inn sine historier, der man kan dele erfaringer og slikt. Men å lese om hvor folk har sex eller hvor mange ganger de har det daglig er uinteressant.
Jeg fikk en tilbakemelding på at det er mitt valg å lese og mitt ansvar å unngå å lese dette om jeg ikke ønsker det. Dette med at det er mitt valg er jeg uenig. Hvordan skal jeg vite at den neste setningen jeg leser i teksten, handler om sex når overskriften ikke hadde en overskrift som ga meg en tanke på at dette er noe jeg kommer til å lese om? Så klart er det toppbloggere som driver med pr stund etter pr stund, som lager overskrifter som blir for drøye også. Savner tiden før hvor toppbloggerne var mer ekte, og mindre opptatt av klikk og penger.
Jeg mener ikke at det er kun en blogger som er slik, det er flere av dem. Og som skrevet tidligere er dette mennesker jeg liker veldig godt, og flotte blogger. Men dessverre føler jeg at det å skrive x antall innlegg om sex-livet sitt ødelegger litt. Det er klart at folk kan spørre bloggere og få svar, men det finnes en grense. Alle har sin grense, men den kan gå litt for langt noen ganger for oss rundt syns jeg. Det er normalt å snakke om sex i familien og blant venner, men å skrive det på en offentlig blogg blir for mye syns jeg.
Den siste tiden har jeg lest flere toppbloggere som jeg synes legger ut altfor mye informasjon sex-livet sitt på bloggen og andre sosiale medier. For min del er dette uinteressant og noe jeg har minst lite lyst til å lese..
Hvor mange ganger du har sex i løpet av dagen eller om du har sex i svangerskapet ditt er noe jeg ikke bryr meg om. Du kan godt si at jeg kan bare gå ut av bloggen og velge å ikke lese. Men det er ikke bestandig man kan velge. Det er spesielt et par toppbloggere jeg sikter til som spiller på å sex livet i forhold til bloggen sin.Nødvendigvis må ikke blogginnlegget ha en overskrift som omhandler sex, men selve innlegget kan inneholde det i detaljer. Dette er mennesker som jeg liker godt og ønsker å lese bloggen til.
Skal ikke sex være noe spesielt da? Noe man holder mellom seg og partneren? Sex er noe av det mest normale livet, og jeg syns det er greit at man kan dele erfaringer og slik med hverandre. Men hvem du har sex med, når og hvordan, og hvor mange ganger daglig, det er noe som kan holdes for seg selv syns jeg.. Disse bloggerne topper kaka virkelig, med pr stunt etter pr stunt. Overskriften generelt kan være helt drøye til tider, og det er ikke ålreit. Begynner rett og slett å bli lei det, og er garantert ikke alene om det. Man ber om å få mindre lesere mener jeg.. Pappa ville ikke akkurat blitt så stolt av meg om han fikk høre at jeg skrev slikt på bloggen, og det er jeg sikker på at ingen av foreldrene til disse bloggerne er heller.. En annen ting er barna.. Hva vil dine barn eller fremtidige barn mene? Er det ikke de man skal bry seg om og støtte mest? Hadde det vært min mor som skrev på bloggen sin og jeg hadde lest det flere år etter, ville jeg vært flau faktisk, og det tror jeg mennesker rundt meg ville blitt også! Jeg ville aldri utsatt mine barn for å bli mobbet..
