FOR ETT ÅR TILBAKE..

For ett år tilbake var min aller første skoledag på vg2. Dagen før måtte jeg flytte langt unna alt og alle som betydde mest for meg på grunn av skole. Familien, hundene mine, venner og min daværende kjæreste. Livet føltes meningsløst og jeg hadde flere ganger lyst til å gi opp. Dette var en vanskelig og tung epoke i livet mitt, og jeg får en klump i magen bare ved tanken.

Jeg skrev en hel masse blogginnlegg mens jeg bodde i Ål. Jeg var ofte lei meg, sint og frustrert, og det var virkelig godt å skrive ned tankene sine og dele de med andre. Ikke for å få sympati, men for å få forståelse på at livet mitt ikke var en dans på roser. Problemet var ikke å bo for seg selv, men det var jo ikke bare bare å skulle flytte fra de som betydde mest for seg.

I tillegg var det en annen ting som plaget meg. Jeg har lagt ved et av innleggene jeg skrev da jeg gikk på skolen, og på slutten skrev jeg opp kamper jeg følte jeg hadde tapt. Dette er noe jeg har tatt tak i. Jeg satt jeg med en stor skyldfølelse med en ting som skjedde for en tid tilbake. Jeg var redd og usikker på samme tid, men en person fikk meg til å forstå at det ikke var min feil. Brått måtte jeg “manne” meg opp og stå frem med en veldig vanskelig sak. En opplevelse som aldri skulle ha skjedd, og en grense på noe som overhode ikke er greit! Jeg går igjennom en anmeldelse med denne saken nå, og håper virkelig det går fremover snart.  Livet mitt er på flere måter bedre nå, men på andre måter verre. Jeg veit selv at man kan ikke alltid få det som man vil, men det er svært lite som har gått min vei de siste årene. Nå er det vel et håp om at ting skal gå min vei snart også?

“Jeg er vel ikke alene om å ha kjent på den følelsen av å være alene og føle seg helt tom?! Ikke fordi man ikke har noen rundt seg som bryr seg, men rett og slett fordi man tenker for mye for seg selv, som man kanskje ikke ønsker å dele med andre og blir sittende med en helt tom følelse. Den følelsen har jeg hatt mange ganger, hvertfall nå etter jeg flytta og bytta skole til Ål. Det blir mye “dødtid” til å tenke for seg selv, når man er alene, bor midt oppi skogen og det er ingenting å gjøre. Jeg kan stå å lage mat eller ligge i senga, og plutselig kjenner jeg tårene presser på.. 

Tankene er mange, og de svirrer rundt, gjør meg frustrert og usikker på valgene jeg har tatt og kommer til å ta videre i livet. En stor ting jeg tenker på er skole og hva jeg vil gjøre med livet mitt. Hvorfor gidder jeg å sløse bort 8 måneder av mitt dyrebare liv på noe jeg egentlig ikke trives med? Gå på skole og linje hvor jeg ikke har kontakt med noen, og har programfag jeg ikke interesser meg for? Hvorfor flytte fra de som betyr mest for meg og som trenger meg mest? For ja det er de jeg tenker på, alle de hjemme jeg vil være med og hjelpe, som egentlig trenger meg hos seg. Jeg stiller meg selv altfor mange spørsmål om dagen og de rundt meg sier: “Du må gjøre det som er best for deg!”. Men hva om jeg ikke veit hva jeg selv ønsker og hva som er best for meg? Det er jo egentlig ikke slikt jeg ønsker at livet mitt skal være, jeg er den gladjenta som sprer mye humor og glede rundt meg, har den beste familien, kjæresten, vennene og hundene som betyr så uendelig mye for meg. Skulle virkelig ønske at alt var annerledes. Ikke misforstå meg, jeg veit skolen er viktig og at vi er heldig som får gå på skole. Og her i Norge kan man få bli det man vil, men nei.. alt handler faktisk om karakterer! Har du ikke bra nok karakterer for en linje, får du ikke gå den og kan derfor ikke bli det man ønsker!

De siste dagene har jeg tenkt ekstremt mye på helt andre ting i tillegg. Det har endelig gått opp for meg at jeg er alt for snill mot enkelte, som ikke fortjener tiden av livet mitt. Jeg har alltid sagt at jeg vunnet alle “kamper” og ting som har påvirket livet mitt, men sannheten er vel at jeg har tapt de aller største og viktigste. Det er de små bagatellene og de tingene jeg har følt påvirket livet mitt mest jeg har vunnet, og de som har påvirket livet mitt på en mye verre måte, de jeg burde tatt ordentlig tak i, har jeg tapt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så dumsnill. Jeg håper jeg en dag lærer, og blir tøff og modig nok til å vinne tilbake de kampene jeg har tapt, for det er ALDRI for seint!”


Til slutt må jeg bare si at jeg veit det er folk som har det verre enn meg, mye verre også dessverre. Men det har noe med hva man er vandt med og hvordan livet egentlig bør være.. Uansett så er jeg er ekstremt stolt av meg selv og det jeg har fått til, og det har jeg all grunn til. Jeg fikk bytta skole til en litt nærmere familie, venner og hundene mine, så gikk jeg en linje og skole jeg overhode ikke ønsket. Jeg må også tilføye at det overhode ikke var lett å bli kjent med folk på noen av skolene jeg gikk på og jeg sleit meg igjennom mobbing i tillegg. Men veit dere hva? Jeg klarte det, jeg fullførte faktisk selv hvor vanskelig det var både på skolen og på det private!

 

– Ann Helen

2 kommentarer
    1. Jeg synes du har all grunn til å være stolt av deg selv Ann Helen, du er ei flott jente og jeg synes du er kjempeflink. Stå på, jeg er sikker på at du klarer det du vil, noen ganger tar ting litt lengre tid, men du greier det til slutt! Klem til deg du flotte jente! Tøff er du 🙂 <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg