Nå har Milla og jeg bodd på hybelen i Ål en uke allerede, og vi har kost oss masse sammen. Til tross for at jeg ikke trives like godt på skolen, og ikke har noe å finne på ellers på fritiden, liker jeg meg godt på hybelen. På en måte godt å bo for seg selv også, selv om jeg savner alt og alle i Hønefoss veldig mye. Hadde denne hybelen ligget i Hønefoss, ville det ikke vært noe problem.
Hybelen ser ikke ut som et drømmehus, hva skal du forvente av en liten hybel? Men denne uka har jeg lyst til å fikse litt bilder på veggene, pynte litt her og gjøre det litt hjemmekoselig sånn at det blitt litt triveligere å bo her dette skoleåret.
Motivasjonen min er stor for å fullføre året. Karakterene mine er allerede bedre enn tidligere og jeg satser på at fortsetter slik at jeg kommer inn på Hønefoss neste år. I tillegg om jeg dropper ut nå, skylder jeg statens lånekassa flere tusen, noe jeg ikke gjør om jeg fullfører året. Jeg vil ha en utdanning og jeg har flere veier å gå selv om jeg går en linje jeg ikke ønsker..
Alder er bare et tall, og selv om jeg er 17år har jeg i flere år følt meg som voksen. Selv om jeg bare er et “barn” fremdeles som Martin pleier å si, så er jeg stengt talt ungdom og tenåring akkurat som han, selv om han er myndig. Jeg har i flere år fått kjenne på voksenfølelsen, vasket klær, lagd mat, støvsugd og vaska, styre egen økonomi, akkurat som det bærer på i voksenlivet.
Slutten av sommerferien fikk livet mitt en blå vending. Jeg flytta ut, ikke fordi jeg ville men fordi jeg måtte på grunn av skole. Jeg var overhode ikke forberedt på dette, og tenkte det ville være for en liten periode frem til at jeg kom inn på en skole nærmere. Midlertidig bodde jeg på internat. jeg følte meg helt alene, isolert og forlatt. Jeg så på flere hybler her, og visste at om jeg ikke kom inn på skole nærmere hjemme skulle jeg flytte ut fra internatet. Jeg var på flere hybelvisninger, og var i tenkeboksen på disse. Flere uker gikk det, og ingenting skjedde. Etter høstferien visste jeg at det var for seint å bytte skole, så jeg bestemte meg for å se på enda en hybel siden jeg ikke var fornøyd med de første jeg så på.
Hybel 1: Lov med hund, veldig dårlig sted å lage mat fordi det var ikke hybelkomfyr eller noe der. Kort vei til skole og sentrum og her var også TV og internett inkludert, men dårlige sikringer.
Hybel 2: Veldig moderne og nyere stil på hybelen, ordentlig kjøkken med komfyr og masse benk og skapplass, og bad med vaskemaskin. Men her var det ikke lov med hund, et høyt depositum og ikke like mye inkludert. Lengre vei til skole og sentrum.
Kollektiv: Jeg så også på et kollektiv, noe som overhode ikke var aktuelt for meg. En av de mange grunnene til at jeg ville flytte ut av internatet, var for å slippe å forholde meg til andre. Jeg takler fint å forholde meg til andre, men på en måte var jeg redd jeg skulle kjenne på den samme vonde følelsen som jeg hadde da jeg bodde på internat. Internatet føltes som en leirskole uten folk. Jeg var enste jenta så på en måte bodde jeg alene, men måtte forholde meg til gutta under som jeg hadde lite kontakt med. Rommet jeg hadde fått på kollektivet var stort, og vi måtte dele et stort fint kjøkken og bad.
Hybel 3: Her var det en perfekt blanding av hybel 1 og 2. Lov med hund, grei nok plass til å lage mat for det lille året jeg skal bo her. Kanskje litt langt unna skole og sentrum, men det går fint når jeg kjører moped og til vinter`n tar jeg buss. Prisen var bra, et sted mellom de to første. Jeg og Milla trives godt her, og det er det viktigste.
Som jeg skrev høyere opp har jeg lenge kjent på voksenlivet, men det å flytte for seg selv gjorde meg til enda mer voksen. Oppførselen og barnsligheta mi er den samme, men jeg må gjøre enda mer selv enn hva jeg gjorde hjemme. Om det var noe jeg ikke orket eller hadde lyst til spurte jeg mamma eller pappa. Nå er det meg selv og bare meg selv som gjør noe. Uansett hva det gjelder må jeg gjøre det selv. Lager mat, rydder, støvsuger og vasker, vasker klær, handler og styrer min egen økonomi og passer på at jeg selv står opp om morgenen. I tillegg har jeg en liten hund å passe på hele døgnet. Heldigvis er jeg vandt med det meste av dette fra hjemme og jeg liker dette. På en måte er det koselig å bo for seg selv, selv om jeg savner alt og alle hjemme. Men her kan jeg lage egne rutiner og gjøre som jeg vil hele tiden utenom at noen bryr seg.
Nå er det ikke lenge siden Martin dro tilbake til Hønefoss, og jeg har masse å rydde opp her. Sånn er voksenlivet. Har mange gjøremål i dag jeg må få gjort unna, men deilig å slappe av litt også. Hybelen min ser ut som et bomba horehus nå, men ville heller bruke tiden min med Martin når han først var her, istedenfor å rydde voldsomt mye. Utenom ryddingen i dag skal jeg skrive søknad på jobber, og fikse litt mer sponsoravtaler.
Vi er nå på vei inn i den årstiden hvor Parajumpers og Canada goose jakker er de mest populære. Kragen til parajumpers blir laget av vaskebjørn og se hvordan de fanger disse uskyldige dyrene. Vaskebjørnen bli fanget med footsaks eller conibear feller. Dyrene står der sultene og med masse smerte og ubehag før de skytes og dør. Det samme gjelder Canada goose som jakkene som blir laget av coyote (prærieulv). Dyremishandling er det værste jeg veit og jeg klarte ikke å se på disse videoene jeg har lagt med under i mer enn noen få sekunder får tårene nesten kom. Jeg blir så sint og lei meg når jeg ser dette.. Jeg er en dyreelsker, og kunne aldri hatt en slik jakke noen sinne! Selvfølgelig skal man ikke fryse, men det finnes andre type klær som holder oss varm istedenfor pels. Dessuten er ikke jakka til 8000kr noe mer varm enn en jakke på Cubus til 800kr.
Denne helgen skal jeg ikke hjem til Hønefoss, Milla og jeg får nemlig besøk av Martin, noe hvertfall jeg gleder meg til. Helt sikker på at Milla også syns det er koselig med besøk også, da får hun dobbelt så mye kos og oppmerksomhet. Kjenner det er godt med helg nå, bare slappe av og kose seg. Ser frem til en veldig koselig helg! ♥
I dag var jeg en liten tur i Ål sentrum etter skolen. Kom tilfeldigvis over noen fine nye pynteting til hybelen. Elsker interiør og stæsj! Og hva skal du forvente av en liten og trang møblert hybel egentlig? Det ser ikke ut som ditt fremtidige drømmehus hvertfall. Gleder meg til å alt på plass her, så jeg endelig kan begynne å pynte litt med bilder og stæsj, sånn at det ser litt mer hjemmekoselig ut her♥
Beskriv deg selv med tre ord. -Omsorgsfull, ansvarsfull, målbevisst.
Hva har du i klesskapet? -Klesskapet mitt er stappet med penklær og hverdagsklær. Kjoler, bukser, gensere, topper, cardigan(er), undertøy osv.
Hva får deg til å føle deg spesiell? – Når noen sier fine ord til/om meg og faktisk mener det, og om noen overrasker meg når jeg minst venter det!
Hva får deg til å føle deg bra? – Når jeg kan hjelpe andre som ikke har det så bra, til å få det bedre.
Hva finner du i veska mi? – Går ikke veldig ofte med veske, men bruker jeg den så finner du telefon, lommebok, ørepropper, nøkler, sminke og mobillader.
Hva bestiller du alltid i kaffebaren? – Drikker ikke kaffe, men pleier som regel å bestille frappe med sjokolade.
Hva kan du ikke være foruten? – Familien, hundene mine, Martin og mine gode venner. Ellers er jeg litt småavhengig av å ha musikk, telefon, pc og kamera i nærheten av meg. Holdt neste på å glemme sminke, klær og sko!
Hva er du dårlig på? – Jeg er dårlig på å ta imot komplementer fra andre.
Hva er politikk for meg? – Har i grunn ikke satt meg så mye inn i politikk (enda), syns det egentlig er kjedelig å høre og snakke om. Men en ting er sikkert: det er veldig viktig og at det er mye som burde bedres. Det er mange ting jeg skulle ønske var annerledes.
Hva vil du i livet? – Jeg vil hjelpe andre mennesker som trenger det, få meg utdanning, jobb. Etter hvert flytte for meg selv og få meg en familie!
Hvilken kunnskap har du på kjøkkenet? – 5er i mat og helse, så tror ikke jeg er så aller verst. Martin er hvertfall storfornøyd hver gang jeg disker opp med hjemmelaget pizza, så skal ikke så mye til for å lage grei mat!
Hva var det siste du spiste? – Kjedelige brødskiver til frokost..
Er du sosial? – Ja faktisk så er jeg veldig sosial. Jeg er totalt avhengig av å ha folk rundt meg, og hater å være alene.
Hva beundrer jeg? – Foreldrene mine- At de klarer å samarbeide så godt sammen, til tross for at de ikke er sammen lenger og at mamma har ny mann. Jeg veit at det ikke er alle som har foreldre som er så gode venner og jeg føler meg ekstremt heldig som har det. Jeg setter uendelig stor pris på det! Tusen takk mamma og pappa♥
Uvaner. – Jeg går å drar opp buksa hele tiden, fordi den glir ned. Hver gang ender jeg med å revne hempene på buksa. #flaut
Vaner. – Høfligheten har alltid vært med meg hele livet. Jeg sier ALLTID takk, hilser alltid på folk (selv folk jeg ikke kjenner) og tar alltid imot folk på en positiv måte.
Hva hører du på akkurat nå? – Læreren som leser et kapittel i samfunnsfag for oss.
Ved min sengekant finner du.. – Telefon, datamaskin og en liten sovende Chihuahua.
Om 5 år… – Ferdig utdannet, jobber og forhåpentligvis bor jeg sammen med Martin.
Om 10 år.. – Hva fremtiden bringer er vanskelig å si. Men forhåpentligvis har jeg fast jobb, bor jeg sammen med Martin og har 2 velskapte barn!
Nettopp kommet inn dørene, inn fra regnet og kaldværet. Merker helt klart at det begynner å bli høst nå. Fine høstfarger ute, og tidlig mørkt om kvelden. Akkurat vært en tur i Gol og kjøpt dyne&pute. Må jo ha ekstra dyne og pute til overnattingsgjester, vi får jo allerede besøk i morgen faktisk!
Helt utrolig hvor mye man får med seg på den lille mopeden! Ellers har jeg ryddet litt her på hybelen i dag, har enda ikke fått alt på plass her enda og det skal bli godt når det blir ferdig. Milla og jeg har slappet av og kost oss masse, som alle andre dager. Med en lang skoledag, der Milla er alene på hybelen vil hu gjerne ha masse oppmerksomhet og kos når jeg kommer hjem igjen, noe jeg skjønner veldig godt. Jeg er så glad for at hun også trives godt her, det er viktig for meg at det ikke er bare jeg som trives, men hun også.
Jeg må bare takke for fantastisk respons på gårsdagens innlegg som du finner HER. Jeg er helt overveldet, masse fine og positive kommentarer både her på bloggen, på min facebook-page, og ulike facebookgrupper. Da jeg bestemte meg for å poste dette innlegget, var jeg forberedt på det verste, de negative kommentarene. Og forsovet, det kom noen av disse også.
Det er alltid to sider av en sak så klart, og jeg skjønner enkelte blir provosert når jeg ikke skrev noe om meg selv, men bare om de rundt. Hovedpoenget var å få frem at hele skoletiden min har det vært jeg som har vært problemet. Jeg er alltid den folk har skyldt på, snakka om og slengt dritt om. Er dette min feil? Nei.. Og dessverre har enkelte klart å få meg til å tro det, frem til noen få år tilbake. Jeg har skjønt at dette ikke var min feil. Det var ikke sånn det skulle være, og ikke jeg som er problemet. Det er mobberne som dessverre sliter, og for å få det bra med meg selv, mobber de andre. Ingen fortjener å ha det vondt, og jeg håper de som trenger hjelp, får hjelpen de trenger. Jeg brenner for å hjelpe andre mennesker, og vil ikke at noen skal ha det vondt selv om de mobber eller ikke. Men uansett situasjon, hvor mye du sliter eller hvordan du sliter er den ingen utvei å mobbe. Jeg skrev ikke innlegget for å synes synd på meg selv, men enkelte ganger er det godt å lette på tankene. Jeg veit flere sliter i samme situasjon, og jeg ønsker å hjelpe andre på samme vei.
“En ting jeg har lært i livet. Selv om jeg har blitt såret, så behøver jeg ikke å såre andre. Vi må ta vare på hverandre”
Og igjen må jeg bare si til dere som blir mobbet: ALDRI gi opp! Kanskje du ikke ser lyst på det nå, men en dag vil det bli bedre og det vil gå bra til slutt. Og trenger du noen å snakke med, er det bare å kontakte meg på [email protected], anonymt eller ikke!
Jeg hadde mange fine år i barnehagen før jeg startet på skolen. Jeg hadde mange å leke med og være sammen med. Men så startet det hele..
Jeg var en lykkelig liten 6åring og gledet meg enormt til å starte på skolen. Gleden varte ikke lenge. Det startet med at jeg ble gjort narr av, ertet og plaget. Jeg ble utestengt, snakket stygt opp, sparket og slått. Jeg klarer ikke å beskrive alle situasjonene, for jeg har prøvd å legge mest mulig bak meg, noe som egentlig er dumt. Jeg husker gutta tvang meg til ting og jentene skremte meg så mye at da jeg gikk hjem fra skolen, tisset jeg på meg HVER dag i flere år. Du kan tro pappa ble lei av å vaske den våte dressen min på vinter`n hver dag?! Men sånn er det, som 6åring på skolen, når de som burde vært forbilder skremmer deg i stede. Jeg var liten og redd!
Når det startet nye elever i klassen, som jeg tenkte å ta imot med åpne armer fordi han eller hun ikke kjente noen, baksnakket de andre i klassen meg til han/henne, og dermed mista jeg den sjansen til å få noen å leke med. Gjennom alle de 10årene jeg ble mobbet var det alltid noen som hadde noe stygt og si om meg, alltid noen som skulle plage meg på en eller annen måte og mobbe meg. Jeg ble kalt stygg, feit, og alle mulige rim og regler dem fant på om meg. Jeg ble kalt stygge og nedverdigende ting, som ikke er barn fortjener å høre. Dette ble aldri gjort noe med.
I 8. klasse fikk jeg et tilbud om å bytte til Honerud gård/Ullerål. Et tilbud hvor jeg takket høyest nei til. Ikke fordi skolen var verre, men fordi jeg ville ikke la medelevene på skolen mobbe meg ut av klassen. I ettertid veit jeg en mye større grunn til at skolen ville jeg skulle bytte over dit. Jeg var problemet. De taklet ikke ha meg på skolen og ønsket at jeg skulle slutte. Jeg kan med hånden på hjertet si at mobbingen gjorde noe med meg og oppførselen min, men det var fordi jeg ble aldri hørt og ingen tok noen gang tak i problemene på denne skolen. Så ja, selv om jeg kunne være litt pøbel og ikke høre på hva alle sa til enhver tid, var dette på grunn av mobberne. Lærerne ble faktisk sinte for at jeg møtte opp på Hallingby skole første skoledag på ungdomsskolen, skolen jeg allerede hadde møtt opp til i 7år. Mobbingen på skolen visste de voksne om, men de satt ikke i gang et enste tiltak for at ting skulle bli bedre. Ikke så rart at de ikke ville gjøre noe med mobbingen, med en jente de egentlig ikke liker.
Første året på videregående var en blandet år. I flere år hadde jeg vært venn med folk fra andre skoler, og heldigvis kom jeg i klasse og pararell-klasse med noen av dem. Men her var det også mobbing fra de andre medelevene. Jeg følte de i klassen og på skolen baksnakket meg, lo av meg, stengte meg ute og rett og slett ikke likte meg. Her ble det heller ikke satt i gang noen tiltak for at skolen skulle bli bedre. Jeg følte heller ikke lærerne likte meg her. Heldigvis var skoleåret bedre enn de andre årene, for her hadde jeg hvertfall noen å være med.
Nå går jeg 2. klasse på Ål videregående skole. Jeg la meg helt lavt og håpet på en ny sjanse. Sjansen fikk jeg ikke, og etter noen uker var det i full gang med at andre dømte meg. 2-3 uker på skolen og jeg blir allerede dømt, folk snakker om meg, og de ler og gjør narr av meg?! Vi går helsefagarbeider og skal alle jobbe med forskjellige type mennesker. Selv er vi forskjellige og vi må akseptere alle mennesker for dem som dem er. Men med en slikt syn på mennesker, tror jeg ikke alle vil kunne jobbe med mennesker dessverre. Jeg skriver ikke dette innlegget for å klandre de i klassen min, jeg ønsker ingen vondt. Jeg ønsker å gi folk en sjanse, hvis ikke en ny en også! Jeg vil bare at andre skal forstå at det ikke er greit å mobbe! Selv hvordan du sliter eller hvor mye du sliter, er det ingen utvei å mobbe andre.
Jeg sliter en del om dagen, det må ha flyttet vekk hjemmefra og alt jeg har der. Jeg savner alt og alle! Og selv om jeg vil hjem og ikke ønsker å gå på Ål videregående skole, vil jeg bare skryte litt av skolen og lærerne. Ved hjelp av anonyme spørreundersøkelser i klassen og andre som har sagt ifra, skjedde ting ganske fort i forhold til mobbingen. Da de fant ut hvordan medelevene behandlet meg, skjedde ting overraskende fort. Jeg er ikke vandt med det, jeg er ikke vandt med at mobbing blir tatt tak i og hvordan de gjør det. På Ål videregående skole skjedde dette på et par dager. De oppdaget mobbingen kjapt og gjorde noe med det uten at jeg hadde sagt ifra, fordi det var såpass alvorlig. De er strenge når det gjelder mobbing, og vil ha en mobbefri skole. Tiltak blir satt i gang raskt og igjen: jeg ble overrasket! Hadde det vært sånn på de andre skolene jeg har gått på, ville jeg kanskje sluppet all den mobbingen. Alle skolen bør ta mobbing på alvor, og ta tak i det med en gang det oppstår! Jeg trodde lenge at jeg var problemet på skolen, men nå har jeg virkelig skjønt at det var ikke jeg som var problemet, det var mobberne.
Skolehverdagen min på Ål er bedre enn den var, og jeg liker i hovedsak klassen godt. De er en fin og sammen-spleiset, og jeg skulle ønske jeg var en del av dem. Det har blitt bedre enn det var, og jeg satser på at det blir enda bedre her etter hvert.
I dag er jeg stolt over meg selv, og det jeg har fått til. Opplevelser i livet er med på å forme deg til den du er i dag. Mobbingen har aldri knekt meg, men så klart gitt meg litt dårlig selvtillit som jeg prøver å forbedre hver eneste dag. Til deg som blir mobbet: Ikke la det knekke deg. Stå på, en dag blir det bedre!
