Alder er bare et tall, og selv om jeg er 17år har jeg i flere år følt meg som voksen. Selv om jeg bare er et “barn” fremdeles som Martin pleier å si, så er jeg stengt talt ungdom og tenåring akkurat som han, selv om han er myndig. Jeg har i flere år fått kjenne på voksenfølelsen, vasket klær, lagd mat, støvsugd og vaska, styre egen økonomi, akkurat som det bærer på i voksenlivet.

Slutten av sommerferien fikk livet mitt en blå vending. Jeg flytta ut, ikke fordi jeg ville men fordi jeg måtte på grunn av skole. Jeg var overhode ikke forberedt på dette, og tenkte det ville være for en liten periode frem til at jeg kom inn på en skole nærmere. Midlertidig bodde jeg på internat. jeg følte meg helt alene, isolert og forlatt. Jeg så på flere hybler her, og visste at om jeg ikke kom inn på skole nærmere hjemme skulle jeg flytte ut fra internatet. Jeg var på flere hybelvisninger, og var i tenkeboksen på disse. Flere uker gikk det, og ingenting skjedde. Etter høstferien visste jeg at det var for seint å bytte skole, så jeg bestemte meg for å se på enda en hybel siden jeg ikke var fornøyd med de første jeg så på.

Hybel 1: Lov med hund, veldig dårlig sted å lage mat fordi det var ikke hybelkomfyr eller noe der. Kort vei til skole og sentrum og her var også TV og internett inkludert, men dårlige sikringer.

Hybel 2: Veldig moderne og nyere stil på hybelen, ordentlig kjøkken med komfyr og masse benk og skapplass,  og bad med vaskemaskin. Men her var det ikke lov med hund, et høyt depositum og ikke like mye inkludert. Lengre vei til skole og sentrum.

Kollektiv: Jeg så også på et kollektiv, noe som overhode ikke var aktuelt for meg. En av de mange grunnene til at jeg ville flytte ut av internatet, var for å slippe å forholde meg til andre. Jeg takler fint å forholde meg til andre, men på en måte var jeg redd jeg skulle kjenne på den samme vonde følelsen som jeg hadde da jeg bodde på internat. Internatet føltes som en leirskole uten folk. Jeg var enste jenta så på en måte bodde jeg alene, men måtte forholde meg til gutta under som jeg hadde lite kontakt med. Rommet jeg hadde fått på kollektivet var stort, og vi måtte dele et stort fint kjøkken og bad.

Hybel 3: Her var det en perfekt blanding av hybel 1 og 2. Lov med hund, grei nok plass til å lage mat for det lille året jeg skal bo her. Kanskje litt langt unna skole og sentrum, men det går fint når jeg kjører moped og til vinter`n tar jeg buss. Prisen var bra, et sted mellom de to første. Jeg og Milla trives godt her, og det er det viktigste.

Som jeg skrev høyere opp har jeg lenge kjent på voksenlivet, men det å flytte for seg selv gjorde meg til enda mer voksen. Oppførselen og barnsligheta mi er den samme, men jeg må gjøre enda mer selv enn hva jeg gjorde hjemme. Om det var noe jeg ikke orket eller hadde lyst til spurte jeg mamma eller pappa. Nå er det meg selv og bare meg selv som gjør noe. Uansett hva det gjelder må jeg gjøre det selv. Lager mat, rydder, støvsuger og vasker, vasker klær, handler og styrer min egen økonomi og passer på at jeg selv står opp om morgenen. I tillegg har jeg en liten hund å passe på hele døgnet. Heldigvis er jeg vandt med det meste av dette fra hjemme og jeg liker dette. På en måte er det koselig å bo for seg selv, selv om jeg savner alt og alle hjemme. Men her kan jeg lage egne rutiner og gjøre som jeg vil hele tiden utenom at noen bryr seg.

Nå er det ikke lenge siden Martin dro tilbake til Hønefoss, og jeg har masse å rydde opp her. Sånn er voksenlivet.  Har mange gjøremål i dag jeg må få gjort unna, men deilig å slappe av litt også. Hybelen min ser ut som et bomba horehus nå, men ville heller bruke tiden min med Martin når han først var her,  istedenfor å rydde voldsomt mye. Utenom ryddingen i dag skal jeg skrive søknad på jobber, og fikse litt mer sponsoravtaler.

– Ann Helen