Jeg hadde mange fine år i barnehagen før jeg startet på skolen. Jeg hadde mange å leke med og være sammen med. Men så startet det hele..

Jeg var en lykkelig liten 6åring og gledet meg enormt til å starte på skolen. Gleden varte ikke lenge. Det startet med at jeg ble gjort narr av, ertet og plaget. Jeg ble utestengt, snakket stygt opp, sparket og slått. Jeg klarer ikke å beskrive alle situasjonene, for jeg har prøvd å legge mest mulig bak meg, noe som egentlig er dumt. Jeg husker gutta tvang meg til ting og jentene skremte meg så mye at da jeg gikk hjem fra skolen, tisset jeg på meg HVER dag i flere år. Du kan tro pappa ble lei av å vaske den våte dressen min på vinter`n hver dag?! Men sånn er det, som 6åring på skolen, når de som burde vært forbilder skremmer deg i stede. Jeg var liten og redd!

Når det startet nye elever i klassen, som jeg tenkte å ta imot med åpne armer fordi han eller hun ikke kjente noen, baksnakket de andre i klassen meg til han/henne, og dermed mista jeg den sjansen til å få noen å leke med. Gjennom alle de 10årene jeg ble mobbet var det alltid noen som hadde noe stygt og si om meg, alltid noen som skulle plage meg på en eller annen måte og mobbe meg. Jeg ble kalt stygg, feit, og alle mulige rim og regler dem fant på om meg. Jeg ble kalt stygge og nedverdigende ting, som ikke er barn fortjener å høre. Dette ble aldri gjort noe med.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

I 8. klasse fikk jeg et tilbud om å bytte til Honerud gård/Ullerål. Et tilbud hvor jeg takket høyest nei til. Ikke fordi skolen var verre, men fordi jeg ville ikke la medelevene på skolen mobbe meg ut av klassen. I ettertid veit jeg en mye større grunn til at skolen ville jeg skulle bytte over dit. Jeg var problemet. De taklet ikke ha meg på skolen og ønsket at jeg skulle slutte. Jeg kan med hånden på hjertet si at mobbingen gjorde noe med meg og oppførselen min, men det var fordi jeg ble aldri hørt og ingen tok noen gang tak i problemene på denne skolen. Så ja, selv om jeg kunne være litt pøbel og ikke høre på hva alle sa til enhver tid, var dette på grunn av mobberne. Lærerne ble faktisk sinte for at jeg møtte opp på Hallingby skole første skoledag på ungdomsskolen, skolen jeg allerede hadde møtt opp til i 7år. Mobbingen på skolen visste de voksne om, men de satt ikke i gang et enste tiltak for at ting skulle bli bedre. Ikke så rart at de ikke ville gjøre noe med mobbingen, med en jente de egentlig ikke liker.

Første året på videregående var en blandet år. I flere år hadde jeg vært venn med folk fra andre skoler, og heldigvis kom jeg i klasse og pararell-klasse med noen av dem. Men her var det også mobbing fra de andre medelevene. Jeg følte de i klassen og på skolen baksnakket meg, lo av meg, stengte meg ute og rett og slett ikke likte meg. Her ble det heller ikke satt i gang noen tiltak for at skolen skulle bli bedre. Jeg følte heller ikke lærerne likte meg her. Heldigvis var skoleåret bedre enn de andre årene, for her hadde jeg hvertfall noen å være med.

Nå går jeg 2. klasse på Ål videregående skole. Jeg la meg helt lavt og håpet på en ny sjanse. Sjansen fikk jeg ikke, og etter noen uker var det i full gang med at andre dømte meg. 2-3 uker på skolen og jeg blir allerede dømt, folk snakker om meg, og de ler og gjør narr av meg?! Vi går helsefagarbeider og skal alle jobbe med forskjellige type mennesker. Selv er vi forskjellige og vi må akseptere alle mennesker for dem som dem er. Men med en slikt syn på mennesker, tror jeg ikke alle vil kunne jobbe med mennesker dessverre. Jeg skriver ikke dette innlegget for å klandre de i klassen min, jeg ønsker ingen vondt. Jeg ønsker å gi folk en sjanse, hvis ikke en ny en også! Jeg vil bare at andre skal forstå at det ikke er greit å mobbe! Selv hvordan du sliter eller hvor mye du sliter, er det ingen utvei å mobbe andre.

Jeg sliter en del om dagen, det må ha flyttet vekk hjemmefra og alt jeg har der. Jeg savner alt og alle! Og selv om jeg vil hjem og ikke ønsker å gå på Ål videregående skole, vil jeg bare skryte litt av skolen og lærerne. Ved hjelp av anonyme spørreundersøkelser i klassen og andre som har sagt ifra, skjedde ting ganske fort i forhold til mobbingen. Da de fant ut hvordan medelevene behandlet meg, skjedde ting overraskende fort. Jeg er ikke vandt med det, jeg er ikke vandt med at mobbing blir tatt tak i og hvordan de gjør det. På Ål videregående skole skjedde dette på et par dager. De oppdaget mobbingen kjapt og gjorde noe med det uten at jeg hadde sagt ifra, fordi det var såpass alvorlig. De er strenge når det gjelder mobbing, og vil ha en mobbefri skole. Tiltak blir satt i gang raskt og igjen: jeg ble overrasket! Hadde det vært sånn på de andre skolene jeg har gått på, ville jeg kanskje sluppet all den mobbingen. Alle skolen bør ta mobbing på alvor, og ta tak i det med en gang det oppstår! Jeg trodde lenge at jeg var problemet på skolen, men nå har jeg virkelig skjønt at det var ikke jeg som var problemet, det var mobberne.

Skolehverdagen min på Ål er bedre enn den var, og jeg liker i hovedsak klassen godt. De er en fin og sammen-spleiset, og jeg skulle ønske jeg var en del av dem. Det har blitt bedre enn det var, og jeg satser på at det blir enda bedre her etter hvert.

I dag er jeg stolt over meg selv, og det jeg har fått til. Opplevelser i livet er med på å forme deg til den du er i dag. Mobbingen har aldri knekt meg, men så klart gitt meg litt dårlig selvtillit som jeg prøver å forbedre hver eneste dag. Til deg som blir mobbet: Ikke la det knekke deg. Stå på, en dag blir det bedre!

– Ann Helen