Dagene går ikke til å så mye, jeg passer Verdens Fineste Valper noe jeg elsker. Men det er dagene jeg får mye inspirasjon fra og det blir ikke så mye inspirasjon av å blogge dobbelt om valpene. Derfor lurte jeg på om dere har forslag til hva jeg kan blogge om her?!
Forresten valpene er helt herlige, og jeg tenkte å skrive litt om dem nå. I går veide jeg dem igjen, og vekten dem ser man hvertfall har forandret seg. Jeg føler dem legger på seg mer og mer for hver gang jeg holder dem, men dem er virkelig noen herlige skapninger.
Ser hvertfall ut som dem legger på seg bra, og ikke for mye heller.
I går hadde vi besøk av venninne til søster`n og de ville gladelig hilse på valpene, samtidig fikk vi besøk av noen unger borti gata her og foreldrene dems kom også etter hvert. Det ble veldig hyggelig, selvfølgelig passet vi på at det ikke ble så mye pes for Happy og valpene. Alle var ikke inne likt og Happy var heller ikke inne der hele tiden.
I går klippet vi også neglene til hundene for første gang som kommer i et eget innlegg på bloggen til happy og valpene(link) litt senere.
Hundefaren, altså pappaen til valpene kom i dag også. Han fikk også hilse litt på valpene i dag, og tror han ble litt redd og skremt samtidig som han syns det var spennende.
Pappa sier bestandig at han har prøvd å konfirmere meg flere ganger før, som altså er et uttrykk man sier, men i dag er dagen kommet. I dag skal jeg konfirmeres. Det er utrolig rart å tenkte på at det liksom er jeg som jeg skal konfirmere og min dag liksom. Håper det blir en bra dag, jeg gleder meg hvertfall! Håper alle sammen får en fin dag! Masse bilder kommer senere!
Jeg må jo takke dere lesere som velger å lese bloggen min og dere som leser den ofte. Dere fortjener egentlig at jeg blogger oftere for dere, og selv om jeg egentlig har ganske mye inspirasjon til å blogge for tiden så har jeg bare vært lei meg siden jeg fikk vite at bestemor ble hentet med ambulansehelikopter fra en sånn klinikk hun er på og til Drammen sykehus. Men det skal visst gå bedre med henne nå. Som jeg har sagt til mange nå: “Jeg vil heller at bestemor skal bli frisk, hun blir jo aldri ordentlig frisk igjen, men at hun blir friskere og at jeg vil ha henne levende her i flere år til enn at hun skal komme i konfirmasjonen min”. Så vi får se hva tiden bringer og håpe på det beste.
Tenkte jeg skulle vise dere en sneakpeak på noen av tingene som er kjøpt inn til konfirmasjonen min, fordi jeg skal konfirmeres om akkurat 1 uke! Skal kjøpe noe i morgen også, pluss at min snille søster skal kjøpe resten denne uka! Dette er noe av det vi kjøpte i går i Sverige: Dusse skal jeg male rosa
Dette betalte støttekontakten min, når vi var i Hønefoss på fredag:
Takk for alle spørsmålene jeg har fått inn til spørsmålsrunden og send gjerne in flere her (link).
Jeg reagerte veldig på et av spørsmålene jeg fikk, se her:
Hvorfor er du frekk mot folk?
Jaha, har jeg blitt det også. Unnskyld meg om jeg har vært det, men da har det jaggu meg vært grunner for det også. Jeg føler virkelig ikke jeg er frekk via bloggen eller noe sånt mor dere. Ser jeg sur ut på video er så betyr da ikke det at jeg er frekk, gjør det vel? Jeg er egentlig en utrolig glad jente og et positivt menneske, men jeg er som andre ungdom, jeg har opp og nedturer jeg også! MEN jeg er langt ifra frekk. Ja greit jeg har blitt plaget langt oppover tidene på skolen og sånt, og jeg har faktisk klart meg ganske langt med å bare blåse i det, men noen ganger kommer jeg til et steg der jeg faktisk ikke klarer å være i en liten boble alene og bare ta alt i mot meg. Så noen ganger føler jeg for å ta igjen, men det skjer jo ikke via nettet.
Uansett, jeg føler ikke at jeg svarer frekt til dere lesere. Om noen skriver sin mening om min og jeg skriver fint tilbake som jeg gjør til dere alle at jeg ikke er helt enig, så er vel ikke det frekt? Men uansett, til personen som har sendt inn spørsmålene som jeg ikke aner hvem er. Jeg skjønner ikke hvorfor du mener jeg er frekk. Jeg velger faktisk å ikke svare på det spørsmålet på spørsmålsrunden, for det har jeg gjort her. Det kan jo henne du bare faker en annen person, eller tolker meg på en feil måte. Hva vet vel jeg? Håper ikke dere tolker meg feil nå heller, eller at dere føler at jeg er frekk nå? Jeg har en blogg for å skrive hva jeg mener på og jeg langt ifra frekk med det.
Mener du at jeg er frekk mot deg og de andre leserne mine??
Konfirmasjonen min er om under 2 uker og det er nå for første gang jeg har ønsker til en eller annen tilstendning til noe for meg. Altså jeg har liksom aldri forventet å få så store fine gaver jul og bursdager, men her kommer noen av ønskene mine.
1. Fotostativ
2. Moped-lappen – Mamma og pappa vil så gjerne at jeg skal begynne å kjøre skuter, men jeg føler ikke det er så lett å spare penger selv av personlige grunner. Så får jeg verken litt penger eller lappen på det, tror jeg alt bare går i dass. Mamma og stefaren min har værtfall sagt at jeg kan ønske meg det, sånn at noen kan spleise på det.
Innlegget her burde vært postet lenge før 17.mai, fordi for en del dager før 17.mai prøvde pappa finklærene sine, fordi han planer med å være ute med meg og søstra mi på 17.mai, men han rakk ikke å kjøpe seg nye pensko, men det skal han fikse før konfirmasjonen min. Tok noen bilder av han, der han der ut som “den modellen”.
Mange har sett innkjøpsvideoen til pappa, mange syntes den er sykt bra mens noen er ikke like fornøyd. Men for de som ikke har fått sett den enda, så kan du se den under her! De fleste som veit hvem pappaen min er og kjenner han syntes denne videoen er bare helt rå! Haha. Det kleineste med videoen er at stemmen min er så mye på videoen, særlig når jeg ler fordi jeg skulle få han til å le..
I det siste har jeg tenkt på at det skjer så ufattelig mye tragisk, selv i lille Norge som skal være så trygt og godt å leve i. Jeg har selv opplevd ting som jeg ville vært foruten, men jeg føler også med de som opplever noe som skulle vært foruten.
Som 4 – åring mistet jeg en lillebror, en lillebror som jeg har gjort mange tanker om gjennom oppveksten min. Hvordan ville livet vært med lillebror? Hadde vi vært knyttet til hverandre eller hvordan ville forholdet mellom oss være? Hvem hadde han lignet på? Men livet måtte dessverre leves uten han, men har gått fint. Nettopp fordi jeg ikke vet hvordan livet med han ville vært, for jeg og foreldrene mine rakk aldri å bli kjent med han. Tenker også noen ganger at det hadde vært hyggelig å hatt han her, kanskje han hadde vært en støttespiller for meg gjennom tidene og jeg kunne hjulpet han hvis han hadde trengt det.
Som 17 – åring flyttet jeg hjemmefra, og kom meg inn på en hybel. Liten, koslig hybel på bare 25 kvadratmeter. Det var veldig greit å komme seg ut av jenterommet og være for seg selv. Jeg gikk på videregående og var ung og dum. Men heldigvis var jeg fornuftig, som jeg alltid har vært. For jeg fant fort ut at det bodde litt av hvert av mennesketyper i blokken jeg bodde i. Det var alkolikere og narkomaner i området og i blokken, men takk og lov at jeg er fornuftig. Ingen klarte å lure meg i det dritet der. Beklager språkbruket, men jeg er i mot rusmidler.
Men da jeg hadde bodd der i 5 måneder, det var da lillejuleaften, 23. desember, jeg ble kjørt av mannen til mamma hjem til hybelen min for jeg skulle fikse julegaver. Da vi skal parkere utenfor hybelen min, står det mange biler der med lys, det er sperrebånd fra rekkverket mitt, bort til klesstativet som sto på plenen og bort til ett annet rekkverk. Det stod TV-2 bil der og det var mye som skjedde. Vi parkerer og går ut av bilen vi kom i, jeg blir møtt av en politidame når jeg kommer gående med husnøklene mine i hånda og hun spør meg med en hyggelig stemme hva jeg gjør på området. Med en usikker stemme svarer jeg, jeg vil inn i leiligheten min. Det skal du selvfølgelig få lov til , hun ønsker oss god jul og jeg låser meg inn hvor jeg skrur på tv’n og der ser jeg at det er funnet en dame død. Jeg ser døra mi, og skjønner at det er hos naboen det har skjedd.
Juleaften kommer, jeg tenker mye, men hygger meg selv om jeg har det som har skjedd i tankene. Det la en liten demper på stemningen.
Etter nyttår starter hverdagen igjen, jeg går på skolen og har det bra sammen med venner. Men en dag banker det på døra, jeg var alltid skeptisk til å åpne men velger å se igjennom vinduet før jeg tar avgjørelsen. Der står det en politimann, jeg åpner og han sier at han er på en gjennomgangsrunde, for å sjekke at han har fått med seg om alle som bor i nærheten har snakket med politiet. Jeg svarer at jeg er 17 år, feiret jul hos pappa og har ikke snakket med politiet. Jeg forteller litt av det jeg så i løpet av siste uken før hun ble funnet, og han sier med en gang at han vil at jeg skal komme på stasjonen og vitne, jeg får ett tidspunkt og beskjed om at det er viktig at jeg kommer på stasjonen å gir min forklaring.
Dagen kommer, jeg er på skolen først også drar jeg på stasjonen og skal vitne, men siden jeg var under myndighetsalderen måtte de ringe moren eller faren min, og få lov til å vitne meg. De fikk godkjennelse og vitneforklaringen kan begynne, jeg var nervøs men jeg er sterk. Jeg satt der i 5 timer, trur jeg om jeg ikke husker feil.
Rettsaken kom, og jeg måtte vitne i rettsaken. Det var utrolig sterkt. Ikke nok med det, jeg måtte vitne når han som hadde blitt tatt for det valgte å anke også. Så det var en tung periode, når jeg i tillegg var lærling under ankesaken.
Livet har på en måte bare måtte komme tilbake til den vanlig hverdagen igjen, noe som har godt bra.
Men høsten 2010 opplevde jeg som tragisk, jeg var syk selv med lungebetennelse og var ikke i form. I tillegg det ble pappa syk, han fikk diagnose KOLS og svede i noen dager mellom liv og død. Heldigvis overlevde han det, etter å ligget i respirator i 5 dager. Men dagene etter han våknet opp fra respiratoren var ikke hyggelige, for han var helt annerledes. Han hadde traumer etter å ligget i respiratoren, så han ringte meg mye og fortalte meg ting som var helt på trynet, men vi kan heldigvis le sammen når jeg forteller han det og han syns det er gøy når jeg nevner det. Oktober kom, og jeg følte meg ikke bra. Pappa ringte en dag og sier at bestemor ligger i respirator, jeg var ikke frisk selv så jeg valgte å ikke ta på vei med dette for jeg var vant til at hun var mye syk. Men en annen dag han ringer, sier han det samme. Jeg skjønner at dette ikke går bra. Dagene går og hun har ligget noen dager, en dag ringer pappa igjen og sier at de har valgt å koble fra respiratoren og la henne puste selv for egen maskin. Dagen etterpå ringer han igjen, han sier at de har ringt fra sykehuset og de hadde sagt at hvis vi ville se henne mens hun fortsatt levde måtte vi komme så fort vi kunne. Dette får jeg da vite når jeg er på vei til jobb, jeg skulle bare kjøre siste svingen før jeg skulle svinge inn på jobben så jeg begynte selvfølgelig å gråte. Kommer på jobben gråtende, går rett inn på personalrommet, der jeg får beskjed om å reise hjem når jeg forteller hva som har skjedd. Jeg reiser da rett til pappa, henter han og drar på sykehuset. Går inn på rommet hennes, ser henne og tar avskjed. Så går vi å besøker onkel som lå på sykehuset også, når vi kommer inn på rommet hans, får jeg vondt for å puste men tenker ikke på det noe særlig. Så reiser vi hjem til pappa, og de ringer fra sykehuset og sier at bestemor forlot oss 10 min etter vi gikk ut av rommet hennes og ville vi ta siste avskjed skulle vi få komme på sykehuset med en gang hvor de hadde tent lys hos henne og lagt over henne fint teppe. Trur vi satt der inne i over en time, husker ikke hvor lenge, men jeg husker at jeg ikke hadde lyst til å gå fra henne.
Det tok en stund etter begravelsen, før jeg klarte å bli med selv igjen. Jeg var redd for å le, fordi jeg var egentlig veldig lei meg. Men kom meg over kneika.
Men så skjedde 22 – juli terroren, og da følte jeg sorgen til de som mistet de som de elsket høyeste i verden, for jeg mistet broren min, onkelen min døde samme året som broren min og jeg mistet min høyt elsket bestemor som jeg var så glad i.Opplevde sorg på nytt. Jeg sliter til dags dato med å gå i kirken uten å bli trist. Når 22-juli saken skulle opp i retten, følte jeg med dem som skulle vitne for jeg har selv stått i vitneboksen som ung.
Det er viktig å ta vare på det man har, man vet aldri når man mister det <3
