Hvorfor er det sånn at alt i livet skjer på en gang? De siste dagene har tangene svirret rundt, og det er så mye som har skjedd på engang..
Det er folk ut ifra bilder som tror at mitt liv er perfekt. Jeg har i alle de snart 4 årene jeg har blogget, prøvd å fremstå som en person som viser at livet ikke er dans på roser. Jeg har skrevet opp mine opp og nedturer gjennom mye, og livet mitt generelt. Det er lett å se på bilder at livet mitt ser utrolig bra ut, for det er faktisk ikke alt jeg velger å fortelle dere. Livet mitt er ikke perfekt, jeg har prøvd på godt og vondt vise fram den nakne sannheten.
For dere som har fulgt meg lenge, veit dere at jeg i høst måtte flytte fra mine aller nærmeste på grunn av skole. Jeg startet på Ål, en skole hvor jeg ikke trivdes og bodde på et sted jeg ikke hadde det bra. Da jeg startet på Åssiden rett før jul, virket det som de fleste regnet med at alt ble perfekt og slikt jeg ønsket. Vel ,det er ikke slik det er. Jeg vil til Hønefoss, jeg vil gå på skolen der og være med de som betyr mest. Forstå meg rett, det har blitt bedre enn det var, men ikke slik som jeg håpet.. Skolen er ikke perfekt, hverdagen er ikke perfekt. Jeg veit det er min egen feil at jeg ikke kom inn på skolen i Hønefoss andre året, men jeg føler ikke jeg fortjener alt denne motgangen. Hadde det ikke vært for at jeg bor hos bestemor, ville ikke hverdagen her Drammen vært så bra som den er nå. Jeg slipper å sitte alene på ettermiddagen, men heller være med familien eller dra en tur til Hønefoss. Å sovne med tårer og våkne opp med tanke om at jeg ikke vil dra på skolen, har blitt snudd om.
Dagene nå etter jul har vært tunge. De består av mye lekser og hard jobbing.. Ja jeg var forberedt på det, for det var en av kriteriene for at jeg skulle få bytte skole. Jeg har et stort ønske om å komme inn på Hønefoss til neste år, jeg skal klare det! Men hverdagen er ikke like enkelt med masse tanker som svirrer rundt, konsentrasjonen er ikke på plass som gjør det vanskelig. Hva det gjelder, ønsker jeg ikke å gå i detaljer om. Jeg har en grense på hva jeg deler på bloggen og ikke, og det her alt personlig å dele ut.
Jeg har hvert fall lært i livet at det er i motgang det går oppover, og at for at det skal bli gode dager må det være noen dårlige i blant. Og til dere som mener jeg er syter eller klager mye. Det er min blogg, som jeg skriver om akkurat det som faller meg inn. Den har vært med meg i flere år nå, og jeg har null planer om å gi slipp ved det første. Jeg bryr meg svært lite om meg selv, noe som er utrolig dumt. Jeg vil heller at andre skal ha det bra, enn at jeg selv har det bra. Men jeg har skjønt at jeg må begynne å ta mer vare på meg selv. Jeg bruker bloggen min som en slags psykolog, og det føles så godt å kunne skrive offentlig om livet mitt som jeg får god respons på.
– Ann Helen
