Jeg har vært åpen om at behandlingen min på DPS er blitt avsluttet. Dette var noe jeg synes var veldig sårt, men jeg har tenkt mye på dette. Først og fremst må jeg si at jeg godtar at situasjonen er sånn og veldig takknemlig for all hjelp jeg har fått der gjennom disse årene. Samtidig var ikke dette rett tid nå. En gang må man avslutte selvfølgelig, men ikke på den måten det ble gjort på, og jeg kjenner at jeg fremdeles trenger hjelp for å bli friskere. Jeg klarer ikke å forstå grunnlaget helt, men vi var begge enige om at jeg fremdeles trengte hjelp, og at hun ville hjelpe meg å søke.

Jeg var som jeg har fortalt tidligere ganske forberedt på at dette kunne skje, så jeg søkte hjelp gjennom kommunen et par uker før jeg ble innkalt til DPS for avslutningssamtale. På fredag fikk jeg brev i posten om at jeg har fått innvilget en time annenhver uke hos ei dame som jobber innenfor psykisk helse i kommunen.

Jeg er veldig takknemlig for at det har gått så raskt fra jeg søkte og til jeg nå har fått innvilget hjelp, det tok ca. 5 uker. Veit at alle ikke er like heldige, og må vente månedsvis, men samtidig har det vært 4 måneder uten ordentlig samtale om meg og mitt, så jeg er veldig glad for at det endelig blir en samtale.

Første timen min er på fredag. Veldig spent, for jeg har ikke lett for å åpne meg med nye behandlere, men har positive tanker og skal være ærlig om det fra starten av og tidligere erfaringer, så vi forhåpentligvis havner i “riktig spor”.