VI SNAKKER FOR LITE OM DET

En ting jeg ofte får kommentarer på er at jeg snakker altfor mye om angst. Med tanke på at det er en del av min hverdag, så ville det vært helt unaturlig og rart å ikke snakke om det. Og jeg må jo si at jeg synes det er veldig trist at temaer som sminke og outfit er mer etterspurt, for hvorfor er ikke angst eller generelt psykisk helse like viktig? Nå er det en brøkdel som har disse meningene vel og merke, men jeg synes at psykisk helse er noe som burde snakkes mer om. Ikke min psykisk helse og hva jeg sliter med, men generelt psykiske lidelser. Ikke bare angst og depresjon, men også disse andre psykiske helseplagene som bipolar lidelse, schizofreni, psykose og spiseforstyrrelser for å nevne noen.

I følge Folkehelseinstituttet tar omlag 500-600 selvmord hvert år i Norge. Det er et veldig høyt tall, og jeg er sikker på at mange liv kunne vært reddet vært år om det var mer åpenhet det å slite psykisk og at det er hjelp å få. Antallet gjelder både eldre og unge mennesker, og siden jeg har en blogg som blir lest av begge aldersgrupper, føler jeg selv har mange erfaringer rundt flere psykisk helse relaterte temaer, og veit at jeg kan hjelpe mange, så føler jeg at dette er et viktig tema som blir tatt opp her. Jeg blir også veldig glad når jeg kan inspirere andre til å åpne seg rundt det samme. Dersto mer åpenhet det er rundt det, jo mindre tabu blir det, har jeg en tanke om. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Det er ikke tabu å snakke om problemene sine og hva man sliter med, og det er ikke flaut å be om hjelp♥

4 kommentarer
    1. Synes det er bra du snakker åpent om psykisk helse, jeg. Alle har jo en psykisk helse, og alle vil før eller siden slite med en psykisk lidelse – i forskjellige grader, så klart. Åpenhet om psykiske lidelser kan faktisk redde liv, så fortsett å være åpen:)

    2. Forstår godt hva du sier her – for slik opplever jo du hverdagen din, med angst og ulike utfordringer som du har forklart på Snapchat. Jeg synes det er flott at det ikke lenger er skambelagt og ha psykiske problemer, for det kan man jo faktisk ikke noe for. MEN, samtidig mener jeg (og sikkert en del andre) at dette er en privatsak som bør deles med familie, venner, kjæreste, psykolog og de du stoler på rundt deg – ikke hele verden over nett. Selv om vi mennesker naturlig bryr oss om de rundt oss, så er det ikke slik at vi automatisk ønsker å høre om fremmedes problemer. Jeg tror på den andre siden også en del som faktisk sliter med dette selv søker rundt på nett for å finne noen i samme situasjon. Men det jeg vil frem til her er at de som ikke selv har psykiske problemer og som ikke selv kan sette seg inn i situasjonen men som likevel følger bloggen din fordi de liker den (sånn som meg), synes det blir mye «huff og huff» med veldig private problemer på de sosiale mediene.

      1. Det er jo absolutt ikke noe galt i å være åpen om det for hele verden? Jeg er enig i at det er en privatsak, men det finnes en grense. Jeg er åpen om at jeg sliter psykisk, men jeg har satt en grense om hva og hvor mye jeg forteller. Jeg forteller gjerne hele verden at jeg har en psykisk lidelse, nettopp fordi det ikke er noen skam i det, men jeg forteller ikke om alt jeg strir med. Og det tror jeg de aller færreste gjør. Alle mennesker vil en eller annen gang i livet rammes av en psykisk lidelse – da i forskjellige alvorlighetsgrader. Tenk hvordan verden ville vært om alle skulle tidd om det fordi det er en privatsak? Jeg tror helt oppriktig, brutalt ærlig, at antall selvmord ville vært enormt høyere dersom det var tilfelle. Og det er det ikke verdt. Menneskeliv er mer verdt enn det å være stille fordi det er en privatsak. Åpenhet redder liv. Så aldri slutt å være åpen, Ann Helen! Det er en styrke å tørre og være åpen i dagens samfunn. Vær stolt av deg selv.

        1. Nå skrev ikke jeg at man skulle slutte å være åpen om psykiske lidelser, for da kan man rett og slett bare slutte å følge mennesker som snakker om det hvis man ikke synes noe om det. Poenget mitt var å få frem hvordan det kan se ut fra vår side (vi som ikke kan relatere), ettersom Ann Helen skrev at hun får kommentarer på at hun snakker for mye om akkurat dette. Jeg har valgt å følge Ann Helen videre fordi jeg liker bloggen hennes, men hopper over innlegg om psykiske lidelser da dette ikke er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Så poenget her var bare å se det fra siden til de som synes det blir for mye. Ann Helen kan blogge om akkurat det hun vil, og de som synes det blir for mye kan slutte å følge henne, så enkelt er det.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg