FOR DE SOM HAR OPPLEVD INCEST OG SEKSUELLE OVERGREP

Et av mine største ønsker med bloggen og generelt livet mitt er å kunne hjelpe andre mennesker. Jeg veit at det sitter mennesker der ute som har opplevd det samme eller lignende sitasjoner som meg, som kanskje ønsker å høre hvordan andre har opplevd sitt og vite at man ikke er alene. Jeg har klart å hjelpe mennesker tidligere, og det er målet mitt videre. Men er det en ting som jeg synes har vært vanskelig å åpne meg om på bloggen, så er det de seksuelle overgrepene jeg har vært igjennom. Grunnen til det er fordi det er flere involverte føler jeg, uten at det nødvendigvis er det. Men jeg føler at uansett hva jeg velger å si eller ikke rundt det, så er det noen som kommer til å ha en mening rundt det. Men helt ærlig så er jeg veldig lei av å føle et press rundt det. At jeg ikke skal få gjøre det jeg ønsker, fordi jeg er redd for at andre skal ta seg nær eller bli såret av det. Tidligere så hjalp det meg å dele ting her på bloggen, noe jeg fremdeles føler. Så om jeg kan få det bedre med meg selv, samtidig som jeg hjelper andre ved å dele mine erfaringer, råd og tips, så er det helt klart en stor vinn-vinn situasjon. 

Den siste tiden har jeg tenkt mye. Jeg har vært en del lei meg, sint og skuffet. Jeg har innsett hvor mye jeg sliter etter overgrepene, og hvordan det har påvirket meg. Da det pågikk var det akkurat som om jeg klarte å feie det under teppet med en gang hver gang det skjedde, og latet som ting var bra. På ungdomsskolen husker jeg at jeg ofte var sinna. Man kunne merke på meg at noe var galt, men jeg sa aldri noe. Jeg stengte meg inne og lot heller sinne mitt gå utover andre. Jeg roet meg litt ved tiden, og da andre videregående kom og denne saken kom ut ble ting litt mer realistisk. Jeg begynte å tenke mer og mer på det som hadde skjedd, men følte jeg taklet det bra til tross for omstendighetene. Jeg ble fortalt hvor sterk jeg var av andre folk rundt, noe jeg forsovet følte selv at jeg var også. Hvordan jeg klarte å komme meg igjennom alt er jeg ganske overrasket over. Men etter å ha gått igjennom anmeldelse og rettsak, har innsett hvor mye jeg faktisk sliter etter det jeg har vært igjennom. Jeg sitter med mange vonde tanker og følelser rundt selve overgrepene, tiden etterpå og ikke minst hvordan det ble for meg å komme ut med dette med tanke på tilbakemeldingene og holdningene til andre rundt dette, noe som er helt naturlig.

Da jeg anmeldte dette ble jeg rådet til å kontakte BRIS, som er et lavterskeltilbud for de som har opplevd incest og overgrep, men tok meg aldri til motet med å gjøre det. Jeg følte at min sak var ikke viktig, jeg var ikke viktig og at noen trengte hjelpen mer enn meg. Men nå etter å ha åpnet meg en del for veilederen min på jobbsøkerkurset jeg går på, ble vi enige om at jeg skulle kontakte dem. 

I dag er det faktisk en måned siden jeg hadde min første time der. Jeg gruet meg veldig til å dra dit, men bestemte meg for å hvert fall prøve. Ble møtt av ei ganske hyggelig dame der som jeg snakket med, og det var virkelig godt å snakke med noen som forstår meg litt mer. Jeg er jo egentlig ikke en person som åpner meg så mye for profesjonelle mennesker, da jeg har blitt sviktet så mange ganger tidligere, så for meg var det veldig ubehagelig å snakke, men det jeg fortalte har jeg sagt så mange tidligere at det gikk fint. Timen gikk ut på å få litt mer informasjon om hva BRIS her, bli litt mer kjent også snakket jeg litt om “min historie” rundt dette. Jeg har også vært der en gang etterpå, og har avtale igjen i slutten av måneden. Tenkte å fortelle litt mer om timene der og veien videre etter hvert.

FACEBOOK – INSTAGRAM – SNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)