Jeg veit ikke om dere husker det, men for et par uker tilbake skrev jeg et innlegg der jeg skulle prøve ut noe nytt. Jeg har jo som sagt tidligere sittet bak denne skjermen i 3,5år, og hatt mine opp og nedturer, og har brukt bloggen som psykolog oppover tidene. Jeg har nå tenkt til å prøve ut en ny metode å samle tankene mine på. Jeg skal finne ut hva jeg bruker tiden min mye på og hva jeg bruker den lite på, og jeg er sikker på at jeg kommer til å innse hvor mye jeg egentlig får brukt tiden lite på, gi og med at jeg er flyttet fra alt jeg har og hadde. Jeg syns det utrolig trist at det er sånn, fordi jeg ville fått høyest karakter på alle områdene om jeg hadde vært der jeg tilhører. Jeg kommer til å innse hvordan jeg vil at livet mitt egentlig skal være og hva jeg egentlig trenger rundt meg for å ha det bra. Men sånn er det, jeg prøver ut dette livshjulet nå og kanskje jeg gjør det når jeg er flyttet tilbake om et halvt år Da kommer jeg garantert til å merke forskjeller!

Første punkt på livshjulet er psykisk miljø. Dette går jo veldig mye inn på hvordan jeg selv har det generelt, ting jeg sliter med og hvordan jeg føler livet mitt er. Jeg har gitt meg karakteren 5/10, som vil si at jeg ligger midt på skalaen av hvor bra/dårlig jeg har det.  Før jeg dro til Ål sleit jeg med ting fra før av. Jeg har opplevd en ting fra jeg var liten som jeg tenker mye på og ellers andre ting som skjedde i hverdagen. Jeg tenkte aldri på meg selv hvordan jeg hadde det og hvordan livet var, selv om jeg ofte var lei meg for ting. Jeg var og er den som alltid setter meg selv til siden, og ønsker at alle rundt meg skal ha det bra. Etter jeg flytta til Ål har jeg egentlig innsett hvordan jeg hadde det. Jeg tok ikke godt nok vare på meg selv, og brydde meg altfor mye om andre. Nå som jeg bor i Ål og har ingenting å finne på etter skoletid og ingen å være med, blir det veldig mye dødtid som går til å tenke på seg selv og livet. Jeg savner å ha noen å snakke med, være med og jeg føler jeg ikke lenger strekker til for andre. Jeg er redd for å ringe andre, jeg føler jeg bare maser. Jeg venter heller til andre kontakter meg, og jeg er kjemperedd for å miste de gode folkene jeg har der hjemme. Men mister jeg noen, veit jeg hvem mennesker jeg bør ta vare på og ikke. Jeg savner ikke selve stedet Hønefoss veldig mye, det er mer alt som hører med. Familie, venner, kjæresten og mine fantastiske skjønne små firbeinte.

Jeg har sett på det å flytte fra alt jeg har og hadde som veldig tungt. Det har vært mange lange og tunge uker, og jeg merker hvor sterk jeg er. Det er jo ikke bare dette med skole jeg sliter meg, til tross for at klassemiljøet er veldig dårlig og at jeg har ingen jeg kan kalle for “venner”. Husk at bak denne bloggen er det mye som skjules. Det er mye som ikke er fortalt til noen, ikke engang vennene mine og ting jeg tenker på for meg selv.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Siden det er i hovedsak skole og det at jeg har flyttet for selv langt vekk fra de som betyr mest for meg, og en ny skole for min del, med folk jeg ikke kjente til, som jeg sliter med om dagen, så er det dette jeg skriver og deler mye om.  I dag ble jeg fortalt noe av en person som ga meg en veldig god følelse. En person som var imponert og stolt over at jeg fremdeles møter opp på skolen hver eneste dag. Fraværet mitt er svært lite, og karakteren mine er ikke de beste. Dette snakket vi ingenting om, men følte for å nevne det selv her for min egen del. Det denne personen sa, ga meg en stor motivasjon til å fullføre skolen. Jeg jobber hardt, og jeg skal klare dette for å komme meg hjem til Hønefoss neste år. Kommer jeg ikke inn på Hønefoss, veit jeg hva som blir andre valget. En skole mye nærmere Hønefoss, enn det Ål er.  Jeg har lært av mine feil, og gleder meg over endringene i fremtiden. 

Jeg velger å drite i janteloven, skryte litt av meg selv og gi meg selv en stor klapp på skulderen. Jeg veit jeg er sterk, jeg skal klare å fullføre skoleåret for min egen del. Men selv om jeg skriver dette innlegget, ønsker jeg ikke at folk kommer snikende inn på meg og forteller meg at det er synd på meg. For veit dere hva? Det er ikke det! Jeg ønsker ikke at folk skal syns synd på meg, for jeg har det ikke verst her i verden. Det er mange som har det mye verre enn meg. Men skulle jeg trenge noen å snakke med, veit jeg alltid at jeg har noen. Til tross for at jeg ikke snakker med dem hver eneste dag, så kan det være en like god venn og støttespiller.

Du vil se meg glad, du vil se meg lei meg, men du vil aldri se meg gi opp!

– Ann Helen