Jeg har hatt noen skikkelig drittdager nå, hvor jeg plutselig ut av det blå kan sitte å gråte. Noen ganger veit jeg ikke hvorfor engang?! Det skjer så mye om dagen. Jeg føler et stort press faglig på skolen, tillegg til at jeg ikke liker meg der. På hybelen er det forsovet koselig, bare synd den ikke er i Hønefoss i stede. Helt greit å bo for seg selv, hybelen ligger bare på feil sted. Jeg sitter jo her, bare helt alene. Jeg kjenner ingen å besøke, eller som kan komme på besøk. Svært få som også tar kontakt blant vennegjengen, men heldigvis dukker det opp noen fantastiske venner som stadig sier: “Savner deg”, “Det er så stille og rart uten deg” osv.
Det blir så mye dødtid til å sitte å tenke for seg selv her i Ål, og jeg savner virkelig alt som før. Mange sier til meg at dem ville aldri satt seg selv i denne situasjonen og droppet ut av skolen med en gang. Jeg skjønner det, og tanken har vært der. Jeg vil jo egentlig bare hjem nå, men da har jeg en stor gjeld å betale. Holder jeg ut dette året, slipper jeg gjelden. Og holder jeg ut dette året med best mulig karakterer, kan jeg gå på skolen jeg ønsker til neste år!
Jeg prøver å gjøre det beste ut av hele situasjonen, men det er jammen meg ikke lett. Etter hvert skal jeg begynne på kjøreskole her, og jeg er også i full gang med å søke jobber. JA, jeg syns litt mye synd på meg selv noen ganger. Og JA, jeg veit det finnes folk som har det verre enn meg her i verden. Men på min blogg, skriver jeg om mitt liv fullt ut. Mange bloggere gir uttrykk for at de lever et perfekt A4 liv, men det er faktisk ikke slik verden fungerer. Alle kan ha dårlige dager, og noen av mine skriver jeg her.
Heldigvis har jeg min lille Chihuahua her, og jeg veit dere kanskje begynner å gå lei snakket mitt om Milla og de andre firbeinte jeg har. Men jeg må bare si det igjen: det er helt utrolig hva dyr gjør med oss mennesker som person. Når jeg er glad, er Milla det. Når jeg er lei meg, er hun lei seg og en supergod venn som trøster. Jeg veit faktisk ikke hva jeg ville gjort uten henne på hybelen. I morgen skal vi heldigvis hjem igjen til Hønefoss en tur, denne uken har forsovet gått fort og godt er det.
– Ann Helen
