En ting jeg sjeldent nevner for folk er hvor mye jeg faktisk savner noen flotte mennesker som har jeg gått bort..

Livet mitt har vært ganske tøft helt fra jeg ble født og til nå og fremover også er det også tøft. Jeg har blitt mobbet helt siden barneskolen og blir det også fortsatt, jeg har slitet mye hjemme og rundt barnevernet, og mye mer, men en av tingene jeg har slitet mest med er savnet etter de jeg har mistet.

Allerede da jeg ble født hadde jeg allerede mistet storebroren min som ikke engang fikk sjansen til å leve. Han døde i mammas mage og jeg tenker utrolig ofte på hvordan livet mitt hadde vært i dag med han tilstede. Savner han utrolig mye selv om jeg aldri fikk sjansen til å bli kjent med han eller se han… I år ville han vært 20år.
Jeg har heller ikke fått hilse på Bestefar/farfar, noe jeg skulle ønske jeg hadde fått gjort..

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For 4 år sidn, altså da jeg gikk i 7.klasse lå pappa for døden. Pappa var utrolig dårlig og jeg visste at den måten pappa ble frisk på var å slappe av, og en dag dro han til legen fordi jeg syns han var såpass dårlig. Han fikk noen tabletter som skulle hjelpe, og etter 2 dager kom mamma innom oss og merket at han var skikkelig syk. Mamma bestemte seg for å kontakte ei dame borti gata, og de sammen tok vurdering med at han måtte bli henta av ambulansen. Den første natten på sykehuset lå han med surstoff, og plutselig fikk den ikke kontakt med pappa. Han ble da lagt i respirator i 5 dager. Han var helt “borte” da kan våknet og da mye tull de neste dagene noe som er vanlig. Og mye tull sa han på før han kom på sykehuset også og det var en av grunnene til vi skjønte at noe ikke var som det skulle. Første gangen jeg besøkte han etter at han var våknet fra koma hadde jeg laget en tegning til han.

Jeg tegnet Happy, meg, søster`n og Alfa, som er altså de hundene vi hadde den gangen og skrev “Til pappa. God bedring, håper du snart blir frisk. Vi er glad i deg og savner deg veldig. Stor klem fra Ann Helen, Ann Kristin, Happy, Alfa, Anne Brit og Didrik.”

Da jeg ga han denne tegningen kom tårene hans, og han lå jo fortsatt i respirator og da er det ikke bra å gråte. Ikke spør meg om hvorfor, for det aner jeg ikke, men hvertfall så var jeg veldig redd for å være nær han da, alltid vært redd sånne sykehus ting og sånt og var redd jeg skulle være nær noe av det han hadde på seg. Når han hadde fått av seg dette etter noen dager klemte jeg han og jeg var utrolig glad for at han var på bedringens vei. Han lå på sykehuset i ca. litt over 2 uker. Hadde ikke mamma kommet den dagen, så hadde ikke pappa levd i dag.. Kjenner det er hardt å skrive dette innlegget, får tilbake alle triste tankene jeg hadde da.

Pappa ble frisk igjen og etter noen uker eller en måned skjedde det samme med bestemor/farmor. Hun lå i respirator i 2 uker, og hun våknet ikke igjen.. Pappa og søster`n besøkte bestemor en time før hun døde, og ingen visste at hun ville dø timen etterpå. I det hun døde gråt jeg og følte det på meg utenom at jeg visste at det hadde skjedd i det sekund. Sykehuset ringte og ga oss beskjeden. Vi dro og besøkte henne og så henne for aller siste gang, jeg angrer ikke en sekund på at jeg gjorde det. Jeg savner henne så utrolig mye, men minnene bevares i mitt hjerte for ALLTID!

Denne sangen ble spilt i begravelsen hennes, og i sommer hørte jeg dem synge den på tv-en. Tårene rant og jeg begynte å tenke på henne hver kveld i flere uker og sov utrolig dårlig om natten. Men jeg kan ikke sørge hele tiden, livet må gå videre. Bestemor vil bare at vi skal ha det bra, men for det om så klarer jeg ikke å la være å tenke på henne en eneste dag. Jeg tenker på henne hver dag og savner henne så utrolig mye.

I fjord sommer var også min andre bestemor kjempedårlig og lå for døden.. Men hun klarte seg hun også heldigvis, er så glad for det. Hun betyr så utrolig mye for meg hun også!

Både mamma og pappa har vært mye syk de siste årene, ikke veldig alvorlig hele tiden men er perioder hvor de har vært veldig syke.. Jeg har alltid tatt godt vare på dem og det vil jeg alltid gjøre, jeg elsker dem så utrolig høyt. Familien min betyr ALT for meg og jeg elsker dem alle i den lille familien jeg har.

Jeg har vært mange turer på sykehuset og besøkt onkel, pappa, bestemor, bestefar og fler på sykehuset og det er alltid like tøft syns jeg. Som sagt betyr familien min så mye for meg, og jeg veit ikke hva jeg skulle gjort uten dem.

Vi blogges =) <3
– Ann Helen