Er det en person som betyr mye for meg i livet, så er det mormor. Siden jeg mistet farmor for noen år tilbake, så har jeg ikke bare tenkt, men jeg har faktisk satt stor pris på å ha en bestemor i livet. Jeg må passe på den ene bestemoren jeg har igjen, ikke alle er like heldige. Helt siden jeg var liten har jeg vært veldig glad i henne, og jeg husker tilbake fra da jeg og søster`n var på besøk og overnattet hos henne og oldemor her i Solbergelva. Hun har virkelig satt dype, men gode spor i hjertet mitt. Så glad i henne♥

Nå har det seg slik at jeg har vært så heldig å fått kunne bo hos henne de 5 siste månedene. Skoleåret begynner å gå mot slutten, noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg gleder meg over å ha snart gjennomført et vanskelig skoleår i forhold til å gå en linje jeg ikke ønsker og skoler jeg ikke ville gå på. Men jeg gruer meg noe enormt. Hvem skal hjelpe bestemor i hverdagen? Hvem skal hun rope på når hun ikke får puste om natta? Jeg prøver å berolige meg med at hun har hjemmetjeneste og trygghetsalarm, men allikevel har jeg blitt så knytta til henne de siste månedene. Hun klarer utmerket gått å bo for seg selv, og trives godt. Allikevel så ser hvor dårlig hun er og hvor rart det blir å ikke ha hun rundt seg i hverdagen. Hvem veit, kanskje jeg begynner på skole her neste år også? Hehe.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Nå om dagen er bestemor på rehabilitering, hvor hun skal trene og forhåpentligvis få litt bedre helse. Det betrygger meg at hun er på et sted hvor hun blir tatt godt vare på, og at hun forhåpentligvis er bedre når hun kommer hjem slik at hverdagen hennes her uten meg skal være mer overkommelig. Bestemor er på ingen måte dødssyk, men lever med 4 ulike sykdommer i hverdagen. Hun har fortalt meg flere ganger hvor takknemlig hun er for at jeg er hos henne, og hvor mye hun gruer seg til at jeg flytter.

 Jeg vil ikke at noen av dere skal tro at bestemor betyr mer for meg en oldemor, for de betyr like mye for meg. Jeg føler meg heldig som har dem begge to i livet mitt. Eneste forskjellen nå er at bestemor er flere timer unna, og oldemor bor rett borti gata her. Jeg snakket med bestemor i telefonen i dag og jeg kjente det reiv litt i hjertet når hun sa: “Du er den eneste som bryr deg, Ann Helen”. Her merket jeg at jeg bærer på et stort ansvar, og det føles godt at bestemor skjønner at jeg virkelig bryr meg. Allikevel veit jeg at hun har en mamma, altså min oldemor, flotte søsken og flere som bryr seg noe enormt. Men det gjør vondt for meg å se at enkelte ikke bryr seg like mye. At noe jeg har gjort skal påvirke familien så mye ville jeg aldri trodd, men håper disse personene ser en dag hva de har gjort. Bare håper det ikke er for seint. Ønsker ikke å krenke noen på min offentlig blogg, men trenger å få ut litt frustrasjon også.

Uansett hvor mange timer bestemor og jeg er borte fra hverandre nå, så er vi bare en telefonsamtale unna likevel. En dag skal jeg ta bussen å besøke henne. Savner hun masse! ♥

 

– Ann Helen