JEG BARE SITTER DER OG EKSISTERER.. 

Fra midten av januar har jeg gått i gruppeterapi på DPS. Tiden så langt har vært lærerik, spennende, bra og ikke minst utfordrerne. Det å høre andre fortelle om ting er utrolig fint på en måte, samtidig så har flere opplevd ting som ingen fortjener. Nå skal ikke jeg gå innpå dette, jeg har verken rett til det, eller i det hele tatt ønske om det. Noen timer får enkelte mer oppmerksomhet enn andre, noe som for min del ikke gjør noe. Alle trenger hjelp, og noen ganger er det noen som trenger det mer enn andre. Gruppa er et fint sted å kunne fortelle, og motta tilbakemeldinger og høre andre sine erfaringer. 

Det eneste som er litt synd er at jeg føler at jeg ikke benytter muligheten til det samme, når jeg er der. Jeg er redd, usikker og stenger meg inne. Jeg føler jeg bare sitter der og bare eksisterer. Jeg klarer ikke å åpne kjeften min slik som de fleste andre der, og når jeg får oppmerksomhet rundt det, veit jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler jeg ikke er viktig, selv om jeg muligens er det for andre. Greia er bare at erfaringene jeg sitter igjen med fra tidligere tar over. Jeg er redd for å bli for mye og at ingen skal tåle meg. Det er derfor bedre å bare sitte der, og heller si noe, når de spør meg ut. Selv om den oppmerksomheten som da kommer, er veldig ubehagelig, nettopp fordi de legger merke til hvor stille jeg er. 

Tidligere var jeg nok en person som mange synes kunne være veldig mye og som tok mye oppmerksomhet. Men jeg føler jeg har forandret meg mye siden ungdomsskolen og tiden før det, og ting er ikke det samme lenger. Etter å ha gått på gruppa så mange ganger har jeg heller ikke opplevd noe negativt i forhold til det. Så et av mine mål for gruppe er at jeg skal forstå at jeg er ikke mye, at noen liker og tåler meg.

FACEBOOK – INSTAGRAM – SNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)