I dag tenkte jeg å komme med en aldri så liten throwback på noe som skjedde for noen år tilbake..

Jeg var en sprudlende, bestemt og en jente med sterke meninger. Ei som ville ha sin vilje, men som også opplevde et hjem preget av ulike ting. Barnevernet hadde vært inne i bilde siden jeg var 3år, og det tok aldri slutt (føltes det ut som). Til tross for at jeg ikke følte de gjorde noe godt for meg, så hadde de aldri tatt meg ut av hjemmet mitt, foruten å gi meg støttekontakter på støttekontakter. Tanken på å måtte flytte fra de som betydde mest for meg var vondt, men det skjedde aldri før nærmere bestemt 10. klasse. Selv om de tok meg ut av hjemmet mitt i kun tre måneder så var dette tre lange og vanskelige måneder. Jeg var tydelig preget av situasjonen. Matlysten var liten, jeg gjorde det verre på skolen, og hadde det generelt vanskelig, selv om jeg ble tatt utrolig godt vare på av ei dame som jeg er utrolig glad i! Jeg vil nå dele min historie som jeg skrev her på bloggen for tre år tilbake..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Må påpeke at skrivingen min har forandret seg en del på de årene. Vil også bare si det at barnevernet kan gjøre en bra jobb i noen sammenhenger, men opplevde ikke noe særlig positivt rundt min situasjon egentlig. Skrev heller ikke innlegget for å få sympati, veit det er mange som har opplevd mye verre ting enn meg, men ser stadig folk som googler seg opp til dette innlegget, og tenkte derfor det kunne være kjekt å dele det på nytt! 

MIN HISTORIE OM DA JEG IKKE FIKK BO HJEMME

“Ofte tar barnevernet barn ut av sine kjæreste hjem. Noen ganger fordi barna ikke har det bra hjemme og dem opplever ganske så alvorlige ting hjemme, andre ganger feilvurderer de hvordan egentlig barnet har det hjemme. Mange barn trives med å ikke bo hjemme, men det var noe jeg rett og slett ikke gjorde i det hele tatt.

Helt siden jeg ble født har jeg bodd hjemme, litt hos mamma og litt hos pappa. Men en dag i Mars kom dagen jeg fryktet, jeg fikk ikke bo hjemme lenger. Det var forferdelig, ALT var forferdelig, LIVET var forferdelig. Lenge ble det vurdert hvor jeg skulle bo. Jeg bor jo mest hos pappa til vanlig, men jeg fikk ikke lov å bo hos min egen mor en gang. Så det endte meg at jeg skulle bo hos ei dame som bor i nærheten av pappa, men hva hjalp det? Jeg savnet familien min og ikke minst hundene mine hele tiden. Jada jeg hadde det greit der, men når du er vandt med å bo hjemme helt siden du kom til verden og trives best hjemme, så sier det seg selv at du ønsker bare å komme hjem da.

Grunnen til at jeg ikke fikk bo hjemme er noe jeg ikke ønsker å utdype så sykt mye om på bloggen, men det var nok mest fordi pappa var så sliten av å ha meg hjemme en periode. Han er 63år, men jeg har alltid tatt godt vare på mine foreldre selv om folk sier at jeg må ta bedre vare på dem for at dem skal leve lengst mulig. 

Sekunder, minutter, timer, døgn, dager, uker og måneder gikk ganske så treigt. Jeg hadde det ikke noe bra med å ha det sånn som jeg hadde det. Familien min skulle kjempe mot barnevernet, men følte hele tiden av familien min svikta meg litt.. En dag slo endelig familien min til og jeg fikk flytte hjem igjen. Dem syntes det var nok, og dem visste at jeg ikke hadde det bra med å ha det sånn. Det ordnet seg og nå skal jeg bo litt mer hos mamma enn det jeg har gjort før, men bo masse hos pappa også selvfølgelig! Flytta hjem igjen for en måned siden og da var jeg virkelig lykkelig!

Jeg veit jeg ikke har det jævligst her i verden, og jeg håper at de som ønsker å komme hjem igjen til foreldrene sine, får lov til det en dag! Alle fortjener å ha det bra, ingen fortjener å ha det vondt samma hva det gjelder.”

FACEBOOK – INSTAGRAM – SNAPCHAT- SNAPCHAT (BLOGG)